Åre eller are, m. (norrøntárinn, arinn, m.), ildsted som besto av en ramme av stein eller steinheller, i enkelte distrikter med en treramme (åregrime) på utsiden. Åren var fylt med jord og (små)stein. Den var plassert på golvet, som regel nær midten av rommet. På den ene siden som vendte mot døra var det reist en steinhelle til vern mot trekken (kalt blekkstein, broddstein, århelle/-hylle, årestein). Fra veggen sto en svingbar bjelke ut over åren. I Agder og Telemark ble denne bjelken kalt gjelgja, f., gøya, f. e.l. Gøya bar en skjerding (s.d.) som grytene ble hengt i. På å. ble det som regel gjort opp varme to ganger i døgnet, morgen og kveld. Åren var uten røykgang; se ljore.
Åre var den vanlige ildsted-typen i bolighus over det meste av landet i middelalderen (jf. likevel røykovn), og i enkelte distrikter var årestua i bruk langt inn i nyere tid. Det gjaldt særlig indre Agder (Setesdalen) og en del Vestlands-bygder. På setre, i eldhus, koier o.l. bruktes åre også i andre deler av landet like til nyeste tid. H.W.
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.
