Sjøpass, på 1600–1700-tallet vanligvis betegnelse på det dokument som beviste skipets identitet. Sjøpass ble normalt utstedt i kongens navn. Flere av Danmark-Norges konger krevde at man løste pass hos dansk-norske myndigheter for seilas på bestemte farvann. Denne passtvangen kunne være en nyttig inntektskilde og ga samtidig sjøpass karakter av bevilling. Ettersom passkravet også gjaldt utlendinger som ønsket å seile på disse farvannene, innebar godtagelse av kravet en anerkjennelse av passutstederens territorielle overhøyhet. (Jamfør pass.)
I forbindelse med fredsavtalen med den algeriske republikk i 1746 kom det bestemmelser om spesielle sjøpass for dansk-norske undersåtter slik at de skulle bli spart for overgrep fra sjørøvere. Alle skip som reiste sør for Kapp Finisterre, måtte ha en spesiell type sjøpass. Framgangsmåten for å få sjøpass ble beskrevet i en forordning av 1. mai 1747. Skipsrederne skulle avlegge ed på rådstuen angående eierforholdene og fikk deretter rådstueattest. Denne attesten skulle så sendes til Kommersersekollegiet (General Land Oeconomie og Commerce Collegium) som i sin tur utstedte «algerisk» (også kalt «tyrkisk») sjøpass. Passene kostet over 50 riksdaler og måtte fornyes for hver reise. S.I./K.S.
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.
