Skilsmisse var ifølge lovgivningen fra slutten av 1200-tallet og framover, da kanonisk rett for fullt slo igjennom i ekteskapsplovgivningen i Norge, i prinsippet umulig. Men ekteskap som var ukanonisk inngått – for eksempel på grunn av for nært slektskap mellom ektefellene – kunne annuleres, og separasjon kunne innvilges ved ekteskapsbrudd, dog ikke oppløsning av ekteskapet som følge av hor.
Etter reformasjonen ble ikke lenger ekteskapet regnet som et sakrament – og dermed i prinsippet uoppløselig. Lutheranerne betraktet visse forhold ipso jure som skilsmissegrunner: hor, lengre fravær (se desertio) og mishandling av ektefellen. Forutgående skilsmissedom trengtes ikke når slike grunner forelå. Norsk ekteskapslovgivning tilpasset seg etter hvert reformatorenes syn på ekteskapet, men skilsmisse kunne bare finne sted gjennom dom (se kirkelig jurisdiksjon) – senere også ved kongelig bevilling, og loven begrenset skilsmissegrunnene til hor og ondsinnet fravær. (Fraværet måtte ha vart minst i tre år.) Fra 1750 ble også livsvarig straffarbeid og forbrytelse regnet som skilsmissegrunn. S.I.
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.
