Stadsmusikant, (stads-, det vil si by-), også kalt spillemann (se dette), instrumentist (se dette), stadstrompeter og stadsinstrumentist. Kjent fra senmiddelalderen i Europa, 1500-tallet i Danmark og 1600-tallet i Norge. Den første stadsmusikantkontrakten vi kjenner til, er fra Bergen 20. november 1620. Stadsmusikant hadde enerett til all musikk i gjestebud og liknende hos byens borgere etter fast takst. Stadsmusikant skulle underholde ved offentlige fester etter takst, og han skulle delta med instrumentalmusikk ved kirkens gudstjenester på høytidsdagene. Han skulle også spille hver søndag etter gudstjenesten fra kirketårnet, og om hverdagene fra vektertårnet.
Stadsmusikanten tok borgerskap i byen og fikk plikter og rettigheter som andre borgere. Stadsmusikanten hadde drenger og svenner til opplæring og hjelp, og han skulle selv lønne sine svenner og skaffe dem instrumenter. Svenneantallet kunne veksle, i Bergen mellom 5–7. Distriktet var ofte stort, og stadsmusikanten forpaktet bort rettighetene til svenner eller stedlige musikanter, spillemenn (se dette), mot en viss leie. I andre halvdel av 1700-tallet finner vi stadsmusikanter med kongelig konfirmasjon i Halden, Fredrikstad, Moss, Oslo, Drammen, Kongsberg, Skien, Arendal, Kristiansand, Stavanger, Bergen, Kristiansund og Trondheim. Privilegiepraksisen ble gradvis avviklet, og stadsmusikantembetene ble opphevet ved resolusjon 26. januar 1841. M.R.
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.