Leksikon:Tjærebrenning
Tjærebrenning. Det var tyri som ga mest tjære, men feit furu var også brukbar. Tjærebrenning kunne foregå på flere vis:
I. En mile, tjæregrav eller tyrigrav ble oftest anlagt i en skråning der en grov seg litt inn i bakken og bygde opp foran med stein eller tømmer. Innvendig fikk mila gjerne en tilnærmet kjeglefasong; tverrmål i bunnen var som regel minst en favn. Den ble tettet på innsiden med mose, leire eller never. Veden, som var finhogd, ble stablet radiært og slik at den skrånte litt inn mot sentrum. Haugen ble rundet av på toppen; og alt som stakk opp over bakken, ble torvdekt. Mila ble påtent nedenfra, og varmen bredte seg langs det ytterste vedlaget til den møttes i toppen; derfra åt den seg sakte nedover. Tjæra piplet ut av veden foran varmen, rant ned i en åpning i bunnen av mila og derfra i en renne ut til en tønne eller liknende.
II. En tyrihjell kunne bestå av fire korte pæler rammet ned i jorda, slik at de stakk en knapp halvmeter opp og dannet et rektangel (kvadrat). På pælene ble det lagt en ramme av stokker, og på den en hjell av halvkløvninger med flatsida opp. For at tjæra skulle renne riktig måtte hjellen skrå til en av sidene og samtidig litt inn mot midten på samme side. Veden ble stablet på samme vis som i ei tjæregrav. En regnet med å få renere tjære ved brenning på hjell enn ved brenning i grav, der det lett blandet seg litt jord i tjæra.
III. I nyere tid ble det konstruert tjæreovner av forskjellig slag, og det foregikk også i mindre målestokk tjærebrenning i jerngryter. K.F./H.W.
 |
|
 |
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag. |