Tjenesteplikt. Adelsprivilegiene for Norge 14. februar 1582 bestemte at fogdene skulle passe på at folk uten arbeid, løse folk, kom i tjeneste eller ble straffet. Dette ble fulgt opp av flere bestemmelser på 1600-tallet (forordning 16. november 1619, missive 5. oktober 1620 og 27. juli 1621, forordning 12. mai 1657). C.5. no. lov påbød at tjenestefolk skulle ha hel- og halvårskontrakter, pass og attester, og øvrigheten skulle se til at ingen gikk ledige (C. 5. no. lov. 1687, 3-21). Fra 1730-årene ble tjenesteplikten knyttet til fattigdomsproblemet, se fattigkommisjon. Arbeidsledige løsgjengere og tiggere (se dette) ble satt i sammenheng med ordensforstyrrelser og lovbrudd, og det førte til en rekke preventive tiltak. Ordningen med stodderfogd (se dette) ble videre utbygd, og flere tukthus (se dette) ble opprettet som arbeids- og straffeanstalter ved forordning 2. desember 1741. Bøndenes mangel på tjenestefolk førte til at husmenn ikke fikk ha flere barn hjemme enn det var arbeid til, arbeid for daglønn var forbudt (dog ikke husmannens dagarbeid hos gårdbrukeren), og folk måtte ta tjeneste i sitt sogn hvis de kunne få det ifølge reskript 25. april 1750 og forordning 9. august 1754. Påbudene ble ikke håndhevet så strengt, men først på 1800-tallet fikk tjenestesøkende formelt lov å ta tjeneste hvor de ville, og bare de som tigget eller falt det offentlig til byrde, skulle straffes (lov 12. september 1818, 28. august 1854). M.R.
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.
