Leksikon:Toll
Toll (norrønt tollr, m., av middelalderlatin tolonium) ble opprinnelig brukt om alle slags avgifter for å la personer eller varer krysse grenser eller nytte ferdselsveier, således for eksempel vei-toll, bru-toll, sund-toll og ferge-toll. Toll ble også betraktet som vederlag for ytt tjeneste, og ordet ble lenge brukt om avgifter til avlønning av offentlige tjenestemenn, for eksempel lagmanns-toll, sorenskriver-toll, lensmanns-toll, klokker-toll, mestermanns-toll og så videre.
Etter hvert ble det usammensatte ordet toll mest brukt om forskjellige avgifter som statsmakten la på handelen, det kunne være innførsels-toll, utførsels-toll eller transitt-toll, det vil si avgift på varer som bare ble ført gjennom et lands territorium på vei til et annet bestemmelsessted. I Norge spilte transitt-toll en beskjeden rolle, det samme gjaldt toll på innenrikshandel. Toll på import, betalt av importøren, nevnes i kilder fra slutten av 1200-årene. Kongemakten har også med vekslende hell forsøkt å legge toll på utførsel av enkelte varer i 1300–1400-årene, som for eksempel sild. Men generelt gjelder det at toll på handelen ikke synes å ha spilt noen stor rolle i middelalderen.
Hele Norge ble betraktet som ett tollområde med unntak av Finnmark, som fra 1562 til 1787 tollmessig sett var atskilt fra resten av landet. Handelen mellom Norge og Danmark ble ofte belagt med toll på linje med utenrikshandelen. Forsøk på å få en ensartet tolltariff for hele Norge ble først gjort ved slutten av 1500-tallet. Stort sett var det uensartede tolltariffer i Danmark og Norge. Felles tollbestemmelser for de to rikene ble første gang søkt fremmet mot slutten av 1600-årene, men ble aldri fullstendig gjennomført.
Den eldste kjente toll i nyere tid var en importavgift på øl og vin, aksisen (se dette). Ellers var det utførsels-toll på trelast som hadde størst betydning for kongemakten i de første århundrer etter reformasjonen. Importavgiftene kom etter hvert til å spille en relativt større rolle.
Det var flere motiver som gjorde seg gjeldende ved utformingen av kongens tollpolitikk. I første omgang var hensynet til statens inntekter avgjørende; toll var en ren fiskal-toll Etter hvert kom også hensynet til næringslivet til å spille en rolle. I Frederik III.s tollrulle fra 1672 finner vi de første ansatsene til en beskyttelses-toll i Norge. Men det var ikke alltid lett å forene fiskale og næringspolitiske hensyn. Også utenrikspolitiske motiver kunne virke inn på kongens norske tollpolitikk. Fiskale og proteksjonistiske hensyn kom i hovedtrekkene til å prege tollpolitikken i Norge fram til omkring 1860, da den økonomiske liberalismen for alvor slo igjennom, riktignok i en egen norsk utforming. Men allerede fra slutten av 1790-årene hadde liberalistiske strømninger gjort seg gjeldende også innen tollvesenet. (Se tollvesen, jf. også konsumpsjon I A.) S.I.
 |
|
 |
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag. |