Utrederkvarter, gård eller gruppe av gårder som skulle stille en rytter (dragon) med hest og utrustning til kavaleritjeneste. Geografisk var ordningen med utrederkvarter begrenset til visse deler av Østlandet og Trøndelag. De første utrederkvarterer ble opprettet ifølge reskript 28. april og 13. juni 1663 (Saml. IV s. 45f.), men nye ble dannet ved flere senere anledninger. Etter 1750 var det til sammen vel 3000 utrederkvarterer eller dragonkvarterer. Til utrederkvarter ble det utlagt både krongods, odelsgods og geistlig gods.
I. Utrederpliktene.
A.Rytterhold. Reskr. 1663 forutsatte at oppsitteren selv som regel kunne ri for gården, men dragonforordningen 30. april 1692 regnet det for heldigere at den aktive tjenesten ble utført av en voksen sønn, en dreng eller en annen person, som ikke behøvde å være bosatt på utrederkvarteret. De samlede utgifter til dragonen (dragonporsjonen) ble i 1692 satt til 10 rdlr., som utrederkvarter skulle utrede. Samme beløp kom til fradrag i utrederkvarters skatter og avgifter til kronen.
Dragonporsjonen besto av en rekke faktorer, som i 1700-årene ble holdt fra hverandre. Størst var dragonlønnen, som oppsitterne på utrederkvarteret (dragonbøndene) betalte direkte til dragonen med 7 rdlr. pr. år. For dette beløpet skulle dragonen holde seg med undermundering (fottøy, undertøy, hansker), vedlikeholde våpnene (armaturen) og yte et lite bidrag i bekkenpenger til regimentsfeltskjæreren. I dragonlønnen var det også inkludert en godtgjørelse på 8 skilling per dag ved innkalling til mønstring. Ved kongelig resolusjon 5. mai 1774 (jf. Wessel Berg II s. 580) ble utredelsen av dragonlønn overtatt av staten. Lønnen ble opphevet ved lov 6. aug. 1824. Forordning 1. nov. 1799 tok bort utrederkvarterenes plikt til rytterhold.
B.Hestehold. Forordn. 1692 skjelnet mellom rytterkvarter og dragonkvarter. Ved de første skulle rytteren selv, mot godtgjørelse fra utrederkvarter, stille hest. Denne distinksjonen falt bort tidlig på 1700-tallet (jf. reskr. 26. feb. 1701), og samtlige utrederkvarter ble dragonkvarterer, dvs. at de skulle holde en kvalifisert dragonhest på gården. Den skulle være av en viss størrelse og måtte ikke være borte fra utrederkvarter om natten eller brukes i spesielt tungt arbeid (f.eks. pløying, jf. reskript 29. juli 1707 (Wessel Berg I s. 336f.)).
For en del utrederkvarter falt det vanskelig å skaffe brukbare dragonhester, og for å bøte på dette ble det opprettet hestehjelpskasser, oppr. én for hvert kompani. Dette skjedde sønnafjells ved reskr. 14. okt. 1711 (Wessel Berg I s. 382), nordafjells i 1750. Hvert utrederkvarter skulle årlig betale inn 1 slettdlr. (64 sk.) til kassen og kunne til gjengjeld få økonomisk støtte til kjøp av dragonhest. Avgiften fra utrederkvarter til hestehjelpskassene ble opphevet sønnafjells ved lov 25. sept. 1845 og nordafjells ved lov 20. juni 1872.
På bruksdelte utrederkvarter holdt oppsitterne ofte dragonhesten i fellesskap, med plikter og rettigheter fordelt etter skylda. Kongelig resolusjon 11. juni 1783 (Wessel Berg III s. 88) slo imidlertid fast at hesten normalt hørte til på hovedbølet og at de øvrige bruk skulle bidra med høy. Denne bestemmelsen ble fastholdt ved lover i 1872 og 1891. I praksis ble det visstnok sjelden krevd høyleveranser. Til gjengjeld beholdt hovedbølet hele hesteholdsgodtgjørelsen. Denne ble innrømmet utrederkvarter sønnafjells ved reskr. 27. des. 1720 (Wessel Berg I s. 450) og satt til 5 rdlr. årlig. Senere i 1700-årene ble den både sønna- og nordafjells forhøyet til 7 rdlr.
På grunn av en arméreduksjon i 1817 ble antall eksisterende utrederkvarter for høyt. Lov 8. sept. 1818 skjelnet derfor mellom virkelige kvarterer og overtallige kvarterer. Også de siste ble opprettholdt, men skulle bare holde en trosshest til bruk vesentlig i krigstilfelle, mot godtgjørelse ved faktisk bruk. De virkelige kvarterer, som nå var enten artillerikvarter eller kavalerikvarter, skulle anskaffe og holde en fullt dyktig hest og stille den til disposisjon (med fôr) når det ble forlangt. Utrederen fikk årlig godtgjørelse. En del restriksjoner vedr. utrederkvarters bruk av hesten ble samtidig tatt bort.
Bestemmelser om hestehold ved utrederkvarterer er senere gitt bl.a. i lover 14. mai 1872 og 6. juni 1891. I 1890-årene og en tid framover ble det også opprettet et stort antall nye utrederkvarter ved frivillig overenskomst mellom stat og gårdbrukere om jegerhesthold.
C. Forordning 1692 satte forbud mot vanbruk av gården (alle utrederkvarter skulle i teorien inspiseres hvert år) og mot egenmektig bruksdeling, selv når det gjaldt selveiergods. Det siste forbudet ble oppgitt ved reskript. 26. feb. 1783.
II. Utrederprivilegiene ble spesifisert blant annet i forordn. 1692. Utrederkvarter eller utrederne skulle være forskånet for skatteforhøyelser, for rosstjeneste (s.d.), innkvartering, soldathold (se soldatlegd), vanlig utskrivning, skyssplikt og (til dels) også for en rekke sivile ombud. H.W.
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.
