Lysaker sag
Lysaker sag var et sagbruk som var i drift ved Lysaker i Bærum fra 1580. Det var blitt drevet tømmerhandel fra Lysaker til utlandet allerede fra 1400-tallet, men med oppgangssagene fikk tømmereksporten en veldig oppsving. Sagbrukene var flomsager, og var bare i drift under vår- og høstflommen. Først da Morten Lauritzen samlet Sørkedalsgodset og begynte byggingen av fløtningsdammer øverst i vassdraget, ble det virkelig oppsving i sagbruksdriften. Lysaker sag fikk som privilegert kvantumssag rett til å skjære 4000 bord i 1686, snart økt til 5500 bord årlig. Fra 1700 var sagen blitt den største i Asker og Bærum. Peder Anker forpaktet Lysaker sag fra 1783, og moderniserte den i 1788. Den fikk en ramme med tre sagblad, en såkalt silkesag, og den kunne skjære 20 000 bord i året. Sagbruket brant i 1807, men ble bygd opp igjen i form av en enklere sag, som tyder på at det ikke alltid var vann nok til å drive den gamle. Sogneprest Jacob Neumann skrev i 1828 at tømmer fra Askers skoger ble fraktet til fjorden og fløtet til Lysaker sag. Det skårne tømmeret ble sendt til Vækerø for utskipning.
Skuren fra Bærum ble kalt Danmarksdeler, fordi den var av en kvalitet som var salgbar i Danmark. I 1870- og 1880-årene var det tre sager i Lysakerelva: Lysaker, Jar og Fossum. De store skogene i Asker, Bærum, Aker og ringeriksbygdene leverte tømmer til sagene. Fra 1880 ble det slutt med sagbruksdrift i nedre del av vassdraget. Alt tømmer ble fra nå av saget på den nye Fossum-saga, som fortsatt er Nordmarksgodsets viktigste sag.
Lysaker sag er basert på en artikkel publisert i Budstikkas AB-leksikon.no og lagt ut under lisensen cc-by-sa. Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen. Flere artikler finnes i denne alfabetiske oversikten. |