Målere, veiere og vrakere i Moss

Måletønne, 2 hektoliter. Tilhører Norsk Maritimt Museum

Oppgavene til målere, veiere og vrakere i Moss ble regulert ved anordning av 05.05.1683 og forordning av 10.01.1698. Hovedoppgaven var å påse, enten fra veierhuset ved bygrensen, ved havnen eller hvor det ellers trengtes, at det ble brukt riktig mål og vekt i handelen. Kornmålerne skulle sammen med undermålerne som gikk dem til hånde ”øse udi Tønden, og med en ret rund Strygholt stryge”. Om veierne het det at de skulle ha ”god Akt” på vekten enten det nå var fisk, humle, smør eller huder som ble veiet. Det ble også holdt særskilte måletønner for salt og kull. Vrakernes oppgave var å kvalitetssortere særlig saltfisk og sild, men også kjøtt, tjære og tran og sørge for merking av tønnene før omsetning. Til disse tre tjenestene i de mindre kjøpstedene var det vanlig å utnevne bare én person som kunne ha forskjellige hjelpere under seg.

Administrative forhold

Ladestedet Moss hørte fra først av inn under Christiania magistrat. I 1676 ble det lagt til Fredrikstads jurisdiksjon. I Fredrikstads kjøpstadsprivilegier het det blant annet at ”Inden Fredrikstads District, enten paa Moss eller andetsteds, saavidt det Halden præjudicerer, maa Ingen bruge noegen borgerlig Handel og Næring, uden de tilforn have taget deres Borgerskab i Fredrikstad.” Stedene hadde felles øvrighet frem til 1720, da Moss ble kjøpstad med egen byfogd. Først ved reskript 23.03.1775 fikk Moss egen magistrat som ble tillagt ”Maaler-, Veier- og Vrager-embedet.” Magistratsembetet ble forent med byfogdembetet i 1793.

Magistraten

Det tidligere byråd i kjøpstedene, bestående av rådmenn og borgermester, fikk ved innføringen av eneveldet benevnelsen magistrat. Magistraten, som helst besto av én person i de mindre kjøpstedene, ble utnevnt av Kongen. Ved siden av å være statsmaktens representant med både dømmende og administrative funksjoner, var embetet pålagt å oppnevne forskjellige lokale tjenestemenn slik som målere, veiere og vrakere.

Ansettelsen

Måle-, veie- og vraketjenestene sto sentralt i kjøpstedenes handelsliv og økonomi. I følge N.L. 3-4-9 utferdiget magistraten bestallingsbrev (ansettelsesbrev) til den som skulle være veier, måler og vraker, mens den nye innehaveren av embetet på sin side gjerne avla en skriftlig ed. Ikke sjelden trengtes det kongelig bevilling på bestallingsbrevet, men ansettelsesprosedyren kunne også snus om på. I tillegg hendte det at overdragelsen av embetet ble foretatt før bestalling – det vil si ved ekspektanse hvor den nye innehaveren med stor grad av sikkerhet kunne forvente og få besette tjenestene fast. Etter at tjenestene i 1851 overgikk til en bestilling, ble innehaveren ansatt av magistrat og formannskap.

Innehavere

Kiørboe og Hockerup

Den 07.01.1742 ble Andreas Hockerup midlertidig konstituert i tjenestene ved Christen Kiørboes (1705-1748) sykdom. Christen Kiørboe var sønn av kjøpmann Hans Kiørboe i Fredrikstad. Han hadde tidligere vært engasjert i sagbruksdrift og trelasthandel, og siden virket som postmester i Moss. I tillegg var han havnefogd, en stilling som for øvrig ikke var forenet med målertjenesten, men som likevel ble overdratt til Hockerup da han overtok som vikar for Kiørboe.

Henrich Arnoldus Hansen Thaulow

Det var imidlertid Henrich Hansen Thaulow (1722-1799) som den 17.03.1747 fikk kongelig konfirmasjon på magistratens bestallingsbrev til å være Kiørboes etterfølger. Hans innflytelsesrike far, generalveimester og justisråd Hans Henrich Thaulow, hadde allerede i 1743 forgjeves søkt Kanselliet i København om og innsette sønnen i tjenestene. Men Henrich Arnoldus kom aldri til å tiltre sin nye stilling. Han søkte heller sin utvikling som kunstmaler i København, og lot med magistratens godkjenning Jochum Olsen vikariere i flere år. Fraværet synes å ha ført til problemer. Det innkom flere klager, hvorpå magistraten våren 1750 bemerket ”at de derved skulle paadrage sig selv Klagemaal over nesten alt hva Embederne uforbiegiengelig udfordrer.” Magistratens kritikk rammet også generalveimesteren, da byfogden ble oppfordret til å sørge for at denne på sønnens vegne holdt en bedre kontroll med utførelsen av tjenestene. Magistraten vurderte sågar suspensjon, men det er uklart om dette gjaldt Jochum Olsen eller Henrich Thaulow. Generalveimesteren repliserte prompte med å tilbakevise klagene, og hevdet at Lars Olsen som den ene av klagerne ”Klager ubeføiied over Maal og Vægt i Moss, som dog icke Mangler, Ej heller skal.” Samtidig forsvarte han sønnen ved å fortelle at denne selv hadde vært tilstede ”1/2 aar afvigte Sommer.” Et bedre argument var imidlertid påstanden om at Lars Olsen visstnok klaget på alle og alle på ham. Og det avgjørende faktum til slutt – Lars og Jochum Olsen var svogere. Generalveimesteren insinuerte derfor at fiendtligheten fra Lars sin side måtte skyldes misunnelse. Uansett skulle vikartiden snart utløpe for Jochum Olsen.

Grev Moltke og postmester Warberg

Da Niels Warberg (d. 1791) 08.06.1752 avla skriftlig ed vedrørende ”disse mine tienister og forundte Combinerede Embeder”, var det gått et halvt år siden han hadde mottatt sin kongelige bevilling. Bevillingen var blitt skrevet av grev Moltke som bestyrte Kong Fredrik V’s partikulærkasse, et fond til disposisjon for dennes personlige utgifter, og som ble brukt til innkjøp av blant annet flere av Thaulows malerier fra hans København-periode. Den nære tilknytningen til Moltke var også forsterket ved at Thaulow en tid var lærer for grevens barn. Meget tyder derfor på at Thaulow gjennom dette bekjentskapet må ha vært drivkraften bak Warbergs bevilling. Thaulow og Warberg må dessuten ha vært tidligere bekjente. I en oppsatt kontrakt mellom dem fra 1752 begjærte Warberg avståelse av tjenestene mot å betale Thaulow 350 rd. over tre år. Ikke uten grunn ønsket han også å fremskynde tiltredelsen, for raskest mulig å sikre seg et attraktivt og godt avkastende arbeid. Allerede i april kom både Thaulows avståelse og magistatens bestalling – deretter edsavleggelsen i juni. Et interessant moment i magistatens begrunnelse var at tjenestene alltid hadde vært forbundet med postmestertjenesten i kjøpstaden (kfr. Kiørboe).

Nicolai Gude

I 1762 måtte Warberg avstå postmestertjenesten til krigsråd Nicolai A. Gude (f. 1731), mens det synes som om målertjenesten m.v. skulle overdras på et senere tidspunkt. Også mellom disse ble det sluttet skriftlig kontrakt om overdragelsen. Beløpet Gude skulle betale som pensjon til Warberg for hele dennes levetid var på 70 rd årlig, 40 rd heftet for postmestertjenesten og 30 rd for måler-, veier- og vrakertjenestene.

Tjenesten som måler, veier og vraker var en attraktiv stilling, med en viktig funksjon innen byens nærings- og handelsliv og gode inntjeningsmuligheter. Tjenesten fortsatte fram til den ble opphevet ved lov av 21.07.1851.

Kilder

Kildematerialet som er benyttet finnes i Statsarkivet i Oslo. Det er særlig magistratsarkivene, men også enkelte trykte kilder samt Lassens samlinger i Riksarkivet.

• ”Målere, veiere og vakere på Moss omkring 1750”, artikkel av Sigurd Rødsten publisert i Moss Avis 19.05.1984.