Magnus Blinde
| Magnus IV Sigurdsson «Blinde» | |
|---|---|
| Personalia | |
| Tittel: | Konge av Norge |
| Regjeringstid: | 1130–1139 |
| Fødselsnavn: | Magnus Sigurdsson |
| Fødselsdato: | ca. 1115 |
| Bortgang: | 12. november 1139 |
| Dødssted: | Båhuslen, ved Holmengrå nær Svinesund |
| Foreldre: | Sigurd Jorsalfare og frillen Borghild Olavsdatter |
| Ektefelle(r): | Kristin Knutsdatter |
| Barn: | Sannsynligvis ingen |
Magnus Blinde, eller Magnus IV Sigurdsson, (født ca. 1115, død 12. november 1139 var konge av Norge fra 1130 til 1139. Han var borgerkrigstidas første konge.
Magnus var sønn av kong Sigurd Jorsalfare og frillen Borghild Olavsdatter. Det er usikkert når han ble født, men det var sannsynligvis omkring 1115. Han ble oppfostret hos lendmannen Vidkunn Jonsson på Bjarkøy. Magnus dro senest i 1130 til Oslo, ettersom han var der da faren døde.
Sigurd Jorsalfares to brødre og medkonger, Øystein og Olav Magnussønner, døde barnløse før Sigurd. Det var derfor i utgangspunktet bare én åpenbar arving til tronen, sønnen Magnus. Men mot slutten av 1120-åra kom Harald Gille til Norge fra Irland, og hevdet at han var sønn av Magnus Berrføtt og dermed halvbror av Sigurd Jorsalfare. Harald bare jernbyrd, og lyktes med det, men avla også ed på at han ikke ville kreve tronen så lenge Magnus levde.
Da Sigurd døde og Magnus ble hyllet som konge, gikk Harald Gille raskt tilbake på sin ed og lot seg hylle på Haugating ved Tunsberg. Det kom til en ordning hvor de to ble samkonger, og fram til 1134 holdt de fred. I 1133 giftet Magnus seg med Kristin Knutsdotter, som var datter av den danske hertugen Knud Lavard og gjennom moren Ingeborg Mstislavsatter barnebarn av storfyrst Mstislav av Kijev-Novgorod, og søsterdatter av Sigurd Jorsalfares dronning Malmfrid Mstislavsdatter.Gjennom faren var hun sønnedatter av kong Erik Eiegod av Danmark. Faren Knud ble myrdet rett før de to ble trolovet, og enkedronning Malmfrid (for ordens skyld, hun var både Kristins tante og Magnus' stemor) hadde giftet seg på nytt Kristins farbror og formynder Erik Emune, senere konge av Danmark. Kristin var svært ung, så ektevigselen måtte vente til 1133. Det ble ikke et lykkelig ekteskap. Erik Emune og Malmfrid søkte tilflukt hos Magnus på grunn av Eriks opprør mot kong Nils, og mens de var der lot Kristin dem få vite at Magnus ville svike dem. De dro da videre til Magnus' samkonge Harald Gille. Magnus sendte på grunn av dette Kristin fra seg.
I 1134 brøt det ut åpen strid mellom Magnus og Harald, og borgerkrigstida begynte. 9. august 1134 møttes flokkene i slaget ved Fyrileiv i Ranrike (nå Färlev i Bohuslän), der Magnus slo Haralds hær. Harald rømte til Erik Emune, som i mellomtiden hadde blitt konge i Danmark, og fikk en hær av ham. De overfalt Magnus ved Florvåg på Askøy utenfor Bergen i 1135. Magnus prøvde rømme, men ble stanset av den jernlenken selv hadde fått satt opp som sperring i Vågen. Den 7. januar 1035 ble han tatt til fange og avsatt. Haralds treller sørget for at han ble uegnet som konge. De stakk ut øyenene hans (og ga ham dermed tilnavnet «Blinde»), hugde av den ene foten og kastrerte ham. Han ble så satt i Nidarholm kloster ved Nidaros. Til sitt livsopphold fikk han inntektene fra gården Hernes på Frosta.
Mens Magnus satt innesperret kom en ny tronkrever, Sigurd Slembe. Han mente også å være sønn av Magnus Berrføtt, og sa at han hadde båret jernbyrd i Danmark. Det ble åpen strid mellom Harald Gille og Sigurd Slembe. I 1136 myrdet Sigurd Harald Gille mens han sov, og krevde så kongsnavn. Det gikk ikke, han ble i stedet lyst fredløs som kongemorder. Harald Gilles flokk tok i stedet Haralds to små sønner Sigurd og Inge Haraldssønner til konger. De ble senere kjent som Sigurd Munn og Inge Krokrygg.
Nå dukket det opp en anledning for Magnus til å komme tilbake på banen. I middelalderen var kongen avhengig av støtte fra andre for få og holde på makta, og noe av det man så etter i et kongsemne var fysisk styrke og hell. Magnus hadde vist seg å ha dårlig med hell, og han var en blindet krøpling. Alene kunne han, om han var aldri så mye kongssønn, vanskelig komme tilbake til makta. Sigurd Slembe på sin side trengte en alliert som kunne styrke hans krav, og i 1137 hentet han derfor Magnus ut av klosteret. Sigurd måtte raskt rømme igjen, men Magnus hadde en flokk som han fikk samlet på Oplandene. Den led nederlag i slaget ved Minne sommeren 1137. Magnus måtte også rømme, og ble forsont med Erik Emune i Danmark. De dro mot Oslo, og angrep byen. Det endte ikke godt for Magnus, men snart kom også Sigurd Slembe tilbake og de to kunne slutte sine styrker sammen.
Krigen mellom Sigurd Slembe og Magnus Blinde med en ny dansk-norsk hær på den ene siden og Haraldssønnene og deres flokk på den andre varte til 1139. Det ser ikke ut til å ha vært noen større slag inntil slutte, da krigen endte 12. november 1139 med slaget ved Holmengrå, som sto sør for Hvaler i det som nå er Strömstads kommun i Sverige. Magnus og Sigurd led et knusende nederlag. Magnus ble drept på stedet da en av hans menn, Reidar Grjotgardsson, ville være ham vekk fra slagmarken, mens Sigurd ble slept vekk og pint til døde.
Magnus' legeme ble brakt til Oslo og gravlagt nær faren i Hallvardskatedralen.
Kilder
- Magnus 4 Sigurdsson Blinde i Norsk biografisk leksikon
- Se også artikler om personer og steder i Store norske leksikon (snl.no)