Sigurd Slembe

Sigurd Slembe (også kalt Slembedjakn, født ca. 1100, død 12. november 1139 ved Holmengrå i Bohuslän) var kongsemne i borgerkrigstidas første fase. Han hevdet å være sønn av Magnus Berrføtt og Tora Saksesdotter, og dermed halvbror av Øystein Magnusson, Sigurd Jorsalfare, Olav Magnusson og Harald Gille. Sigurd var gift med Audhild Torleivsdotter. Da Sigurd Jorsalfare døde etterlot han seg sønnen Magnus Sigurdsson som eneste åpenbare arving. Han fikk raskt selskap av Harald Gille, som hevdet å være Sigurd Jorsalfares halvbror. Sigurd hevdet at han også var sønn av Magnus Berrføtt, og krevde tronen uten å noen gang vinne gjennom med dette.

Sigurd vokste opp i den sørlige delen av Norge, uten at man vet noe sikkert om nøyaktig hvor. Han skal ha vært regnet som sønn av en prest, Adalbrikt, og ble selv satt til å studere til prest. Etter at han var vigslet til diakon skal moren ha fortalt at han var Magnus Berrføtts sønn, og han avsluttet da studiene og reiste fra landet. Han skal ha vært en voldsom mann, og fikk tilnavnet Slembedjakn, som kan bety «den fæle diakonen» eller «den som ved et tilfelle ble diakon». Dette ble ofte kortet ned til bare Slembe. I sin utlendighet var Sigurd lenge i det nordlige Skottland, hvor han knyttet seg til en mektig familie. Han gjorte krigstjeneste hod kong David av Skottland, og ble sammen med vennen Harald Slettmål Orknøyjarl involvert i maktkampen der. Alt dette ga ham erfaring i politisk og militær strid, og han ble også herdet med tanke på det å drepe selv slektninger i kampen om makt.

Som en forberedelse til å kreve makta i Norge reiste Sigurd til Roma og Det hellige land. Han hevdet å ha båret jernbyrd i Danmark under denne reisa, og fem biskoper vitnet for ham om at han var kong Magnus' sønn. Han henvendte seg i 1136 til Harald Gille, som ikke var villig til å akseptere ham. Tvert imot trakk han fram en sak fra Orknøyene, og anklaget Sigurd for drap der. 14. desember 1136 svarte Sigurd med å drepe Harald Gille mens han sov hos ei frille i Bergen. Sigurd tok på seg ansvaret, og krevde å bli hyllet som konge. Men folket vendte seg mot ham, og han ble lyst fredløs. Den holdning folk ifølge sagaen hadde var at enten var han brodermorder og fortjente ikke kongsnavn, eller han var ikke kongens bror og hadde ingen rett til kongsnavn.

Sigurd klarte etter dette ikke å trekke til seg noen stor flokk. Hans håp lå hos Magnus Sigurdsson, som nå var kjent som Magnus Blinde. Han hadde blitt blindet, kastrert og lemlestet av Harald Gilles menn, og var innesperret i et kloster. Sigurd fikk ham med seg, og seilte vestover. I 1137 kom han tilbake til Norge, men igjen var det ikke mulig å finne nok støtte. Han angrep Inge Krokryggs menn ved Konghelle, men mislyktes med dette også. Han hadde Portør som base, til han selv ble overrumplet her og måtte flykte. Sommeren 1138 forsøkte han seg med en annen strategi, en form for geriljakrigføring med en liten hær. Tidligere hadde han vært mild mot folket i håp om å vinne deres sympati, men nå brant han bygder og drepte stormenn langs kysten.

Etterhvert kunne han oppveie for mangelen på menn med et rikt krigsbytte. Han leide inn menn og kjøpte skip i Danmark, og var klar for å konfrontere kongene Inge Krokrygg, Øystein Haraldsson og Sigurd Munn. Hittil hadde Inge tatt mye av støyten, men han krevde sommeren 1139 at de andre måtte bidra. Flåtene møttes i slaget ved Holmengrå 12. november 1139. Kort tid inn i striden trakk danskene seg ut med et flertall av Sigurd Slembes skip. Magnus Blinde ble tatt da en av hans menn forsøkte å bære ham bort, og ble drept på stedet. Sigurd ble også tatt til fange, og ham gikk man hardere fram med. Sagaen forteller at armer og bein ble knust med øksehamre, huden på hodet ble kløvd, ryggen flådd og ryggraden brukket. Til sist ble han hengt og halshugget, og liket ble kastet i ei steinrøys. Sigurds venner kom senere og hentet liket og fikk ham gravlagt i Mariakirken i Ålborg.

Sigurd Slembe ble hovedperson i Bjørnstjerne Bjørnsons skuespill Sigurd Slembe, og en av de sentrale personene i Henrik Ibsens Kongsemnerne.

Kilder

• Snorre Sturlasson: Heimskringla, Magnus Blinde og Harald Gilles saga
• Snorre Sturlasson: Heimskringla, Haraldssønnenes saga
• Sigurd Slembe i Norsk historisk leksikon