Mons Aslaksen Somby
Mons Aslaksen Somby (født 13. februar 1825 i Katokeino, død 14. oktober 1854 i Alta) var en av de sentrale personene i det samiske Kautokeino-opprøret i 1852. For dette ble han dømt til døden og henretta sammen med Aslak Jacobsen Hætta. Han var sønn av Aslak Olsen Somby og Inger Monsdatter Siri, og var gift med Inger Johannesdatter Hætta. Familien drev med reindrift, og Mons Somby begynte tidlig med dette selv.
Opprøret
I forkant for opprøret hadde det gått en religiøs vekkelse over Sápmi. Den starta i Tornedalen, der sogneprest Lars Levi Læstadius i Karesuando siden hans religiøse opplevelse i 1844 holdt folkelige, pietistiske prekener. Han angrep særlig brennevinshandlerne, som ble rike mens samene led under økende alkoholmisbruk. Både blant kvener og samer fikk denne bevegelsen feste. I Kautokeino utviklet den seg til en lokal sekt, som Læstadius tok avstand fra fordi den ble fundamentalistisk og drev et religiøst svermeri. De som tilhørte sekten kalte seg «de åndelige». De forstyrret gudstjenestene i Skjervøy kirke, og etterhvert også i Kautokeino kirke. Prestene ble skjelt ut. Slikt var straffbart, og hele 22 samer ble dømt i februar 1852. Av disse var åtte kvinner. Blant lederne var Mathis Jacobsen Hætta og hans kone Ellen Aslaksdatter Skum. De hardeste straffene lød på to års straffarbeid, mens de laveste var på fem dagers arrest på vann og brød eller bøter. De som fikk de hardeste dommene hadde i tillegg blitt holdt i varetekt i tre måneder, noe de ikke fikk fradrag i straffen for. De ble også sittende videre i varetekt under ankebehandlinga i Alta. De ble også ilagt saksomkostninger, som kom opp i tusen speciedaler for noen.
Mons Somby hadde kommet med i bevegelsen nokså sent, men var en av de ivrigste under ordensfortyrrelsene i kirkene. Han fikk ikke så streng dom i februar 1852; den lød på 15 dagers arrest på vann og brød. Det verste var saksomkostningene. Frykten for tvangsslakting av rein for å dekke gjelda var sterk, og flere familier samla reinflokkene sine i en «stor-siida» for at myndighetene ikke skulle kunne plukke ut den enkeltes dyr.
Da en flokk fra bevegelsen dro mot Kautokeino den 8. november 1852 var Mons Somby en av de mest aktive. Sammen med lederen Aslak Hætta sørget han for at ingen trakk seg. Da de kom fra til Kautokeino forteller vitnemålene at Mons Somby var aktiv under drapene på lensmann Lars Johan Bucht og handelsmann Carl Johan Ruth. Han skal ha slått inn dører og vinduer på handelshuset og oppfordra til plyndring av dette, og han sørget for å få satt huset i brann. Han hevdet hele tiden under avhør at han hadde en guddommelig rett til å gjøre dette.
Noen bygdefolk som hadde kommet seg unna varsla reindriftssamer og de fastboende i Ávžži, og ledet av skoleholder Clemet Gundersen dro en flokk på nitten, derav tre kvinner, til Kautokeino. Aslak hadde da de kom bare seks menn og ni kvinner med seg ettersom resten stakk av, men angrep dem allikevel. Med gjerdestaurer, kjepper og nevene som våpen gjøv flokkene løs på hverandre, og etter en stund måtte Aslak gi tapt. Han ble slått i svime og bundet. En kvinne døde to dager senere av hodeskader, mens en av fangene døde av skader han fikk under transporten til Alta noe senere.
Det er i ettertid tydelig at selv om handelsstedet ble plyndra var det ikke vinning som var motivet for opprøret. Mons Somby hadde i likhet med Aslak Hætta og andre deltagere en dyp, religiøs overbevisning, og i den oppjagede stemningen blant «de åndelige» kom de inn i en massesuggesjon. Når man da legger til rettferdig harme over overgrep som var begått av norske myndigheter, brennevinshandlere og andre, fikk opprøret tragiske konsekvenser. Utrett som var begått var også en årsak til at den religiøse bevegelsen oppsto i utgangspunktet, for uten dette ville den nok ikke hatt et rekrutteringsgrunnlag, og mange av de involverte ville valgt å følge Læstadius når han tok avstand fra «de åndelige». Særlig gjennom den nederlandske etnologen Nellejet Zorgdragers doktoravhandling fra 1989 har man fått øynene opp for at også urett begått mot samene var en faktor.
Dom og eksekusjon
Saken ble grundig etterforska, med avhør fra 15. november helt fram til jul. I underretten ble det avsagt fem dødsdommer, over Aslak Hætta, Mons Somby, Aslaks atten år gamle bror Lars, Ellen Skum og hennes bror Henrik Aslaksen Skum. De tre sistnevnte fikk sine dommer omgjort til livsvarig straffarbeid. Henrik døde på slaveriet på Akershus i 1858, mens de to andre ble benåda i 1867. I tillegg fikk ti personer livsvarig straffarbeid, sju fikk ett års straffarbeid, fire fikk åtte måneder og fem ble frifunnet. Under ankebehandlinga ble dødsdommene opprettholdt, men flere av de andre dommene ble endra. Færre fikk livstid, mens noen av de kortere dommene ble forlenga. Fire ble frifunnet, blant annet Aslaks kone Marit Kurrak. Høyesterett innstilte også på benåding av Lars Hætta og Henrik Skum fordi de var så unge, og av Ellen Skum fordi hun var kvinne. Dette ble tatt til følge.
Under rettssaken var sogneprest Hvoslef kronvitne, men hadde samtidig status som fornærmet. Han ville at dødsdømmene skulle fullbyrdes, men hans overordnede biskop Daniel Juell ba om nåde for dem. Hvoslefs vitnemål førte til at det religiøse aspektet ble nærmest enerådende i oppfatninga av opprøret.
Den 14. oktober 1854 ble Aslak Hætta og Mons Somby ført til retterstedet i Bossekop i Alta. Femti infanterister var sendt nordover fra Trondhjem for å holde kontroll på retterstedet. Halshogginga ble utført av Samson Isberg. Ingen av de to ba om syndenes forlatelse, for de mente de hadde handla i tråd med Bibelen og med guddommelig rett. Mons skal også ha trodd at Gud ville hindre at henrettelsen ble utført, og gikk stødig og med verdighet opp på skafottet.
Etter henrettelsene ble kroppene gravlagt på Kåfjord kirkegård, mens hodene ble sendt til Det kgl. Frederiks Universitet i Christiania for forskning.
Etterspill
I 1990-åra kom det krav fra Aslak Hætta og Mons Sombys slektninger om å få utlevert kraniene for begravelse. Mens Aslak Hætta hadde etterslekt, var det for Somby del ingen direkte etterkommere. Han fikk en sønn og ei datter. Sønnen døde som spedbarn. Dattera ble gift og fikk en sønn, men han døde ugift og barnløs. Andre grener av Sombyslekta har nålevende etterkommere.
Ved Anatomisk institutt på Universitetet i Oslo var man ikke villig til å utlevere dem, siden de inngikk i skjelettsamlingene. Etter en granskning kom man til at Universitetet ikke hadde hjemmel for å beholde dem, men at de kun skulle utleveres dersom de skulle gravlegges. I og med at det var ønske om gravlegging som var årsaken til kravet var saken avgjort, og i 1996 kunne rektor Lucy Smith overlevere Mons Sombys skalle. Aslak Hættas var det verre med. Den var ikke i samlingen. Etter å ha gjennomgått arkivene fant man ut at det allerede i 1856 hadde blitt byttet bort til Københavns universitet for to inuitkranier.
Det drøya derfor noe lenger før man kunne få tilbake Aslak Hættas kranium, men den 21. november 1997 ble det gjennomført en felles begravelse av de to kraniene på Kåfjord kirkegård. De ble lagt ned der man antar at kroppene lå. Både slekt og dignitærer deltok i seremonien.
I 2008 kom Nils Gaups film Kautokeino-opprøret, med Nils Peder Gaup i rollen som Mons Somby.
Kilder
- Mons Aslaksen Somby i Norsk biografisk leksikon.
- Mons Aslaksen Somby i Historisk befolkningsregister.