Ole Paus (1846–1931)

Foto: fra boka Hertzberg, Ebbe: Den Norske Creditbank 1857-1907/Nasjonalbiblioteket (1907).

Ole Paus (født 24. oktober 1846 i Skien, død 20. mars 1931 på Bygdøy i Aker) var en jern- og stålgrosserer, fabrikkeier og bankdirektør.

Han grunnla jern- og stålgrossistfirmaet Ole Paus (1872), industribedriften Den Norske Hesteskosømfabrik ved Akerselva (1881) og hadde en rekke andre verv i forretningslivet. Han var medlem av direksjonen i Den norske Creditbank 1897–1922 og var administrerende direktør fra 1903. Han var også en av eierne av Christiania Staalværk i perioden 1917–1920.

Bakgrunn

Firmaets kontor og lager i Nygata 3.

Foto: Oslo Museum (1890-1900).

Han var født i Skien som sønn av skipsreder og bankdirektør Christopher Blom Paus (1810–1898) og ] og Mine Ernst (f. 1817), opprinnelig fra København. Han var den eldste av fire barn og hadde søsteren Caroline Amalie (f. 1848) og de to brødre Kristian Edvard og Carl Ludvig Paus.

Han gikk på Skiens latinskole, og tok deretter handelsutdannelse i Lübeck. Etter flere års opphold til i Tyskland og England flyttet han hjem til Norge og slo seg ned i Christiania.

I 1847 giftet han seg med Birgitte Halvordine Schou (f. 1848) fra Christiania. De fikk barna Martha Marie (f. 1876), Christopher (1878–1959), Thorleif (1881–1976), Else Margrethe (f. 1885) og Fanny (f. 1888).

Virke

Jern- og stålgrossist

Utdypende artikkel: Ole Paus (firma)

Paus etablerte i 1872, 26 år gammel, jern- og stålgrossistfirmaet Ole Paus, som hadde kontor og egne lokaler i Nygata 3 på Vaterland. Dette selskapet eksisterer fortsatt, men metallgrossistvirksomheten ble avviklet på 1970-tallet og er videreført som et investeringsselskap innen rederi- og petroleumsvirksomhet. Paus' eldste sønn Christopher gikk inn i selskapet i 1923 og da han overtok som eneinnehaver i 1927 endret firmanavnet til Ole Paus Eftf.

Den Norske Hesteskosømfabrik

Den Norske Hesteskosømfabrik med Vøiens Bomuldsspinderie i den høye fabrikkbygningen på andre siden av elva , til høyre for denne er Hjula Væverier, til høyre for takmønet. Hønse-Lovisas hus oppe i bakken til høyre for taket.

Foto: Oslo Museum (1890-åra).

Utdypende artikkel: Den Norske Hesteskosømfabrik

Sammen med sine to yngre brødre Kristian og Carl etablerte han i 1881 Den Norske Hesteskosømfabrik som i 1885 kjøpte lokalene og eiendommene etter et tidligere Foss Spinderi av Thorvald Meyer og medeiere ved Vøyenfallene langs Akerselva. Fabrikken hadde adresse Thorvald Meyers gate 1 og produserte hesteskosøm som ble solgt under varemerket Løve-Søm med en norsk riksløve.

I 1889 hadde fabrikken 158 ansatte i Kristiania og er oppført med vann som kraftkilde. Fabrikken lå rett ved siden av Hjula Væverier, Ole Paus var gift med en kusine til denne bedriftens grunnlegger Halvor Schou. Firmaet var medlem av Akerselvens Brugseierforening. I 1883 åpnet firmaet filial i London og bygget fabrikk i Hamburg.

I 1903 var det streik ved fabrikken da arbeiderne hevdet var en indirekte lønnsreduksjon for følge av et nytt system for sortering og kontroll ved smiingen av sømmene. Streiken varte fra 29. august til 6. november, og ble avgjort ved en voldgift som ga arbeiderne en delvis kompensasjon for det tapet endringen medførte. Dette var den største arebeidskonflikten som Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon måtte håndtere dette året.

I 1916 ble Den Norske Hesteskosømfabrik omdannet til et aksjeselskap med en aksjekapital på en million kroner og generalforsamlingenvedtok 30. november 1923 å endre navn til A/S Den norske Hesteskofabrik, vedtaket bekreftet 28. april 1924 og dette ble gjort gjeldende fra 18. april 1925. I 1926 ble virksomheten og alt maskineri solgt til Norsk Hesteskofabrik i Sarpsborg.

Christiania Staalværk

Stålverket bygget de store stålverkhallene i Gladengveien.

Foto: Vilhelm SkappelOslo byarkiv (1950).

Utdypende artikkel: Christiania Staalværk

Med varemangelen under første verdenskrig ble det en målsetting for regjeringen at landet skulle bli selvførsynt med blant annet stål. I 1916 tok initiativ for å stimulere eksisterende industri og planer for å øke den samlede innenlands produksjonen fra 16 000 tonn til de nødvendige 65 000 tonn. Paus var da sentral i etableringen av Christiania Staalværk på Kampen i Kristiania.

Bygningskomplekset til Christiania Chromstaal Compagnie på Kampen lå på grunnen til Normannsløkka i området mellom Bøgata i vest, Kampen park i nord, Gjøvikbanen i øst og Nittedalgata/Trysilgata i sør. Det omfattet blant annet en stor produksjonshall.

Etter overtakelsen av Christiania Chromstaal Compagnie i 1916 ble bygningsmassen på Kampen utviklet og utbygging av anlegget på Ensjø ble igangsatt, både til produksjon og lager. Stålverket kjøpte opp Lilleberg teglverk for å bygge ut området. Byggesøknad sendt inn i 1918 for å bygge et nytt stort og moderne industribygg på over 10 000 kvadratmeter, med buehallstak som ga store rom uten brede søyler hvor det var plass til stålverk, valseverk og kraftstasjon.

Denne byggingen ble imidlertid bare såvidt påbegynt før krigen sluttet og etterspørselen etter bedriftens produkter falt bort og den gikk konkurs i 1920.

Den norske Creditbank

Han var medlem av direksjonen (styret) i Den norske Creditbank (fra 1990 del av DNB) fra 1897 til 1918, fra 1903 til 1918 som en av tre administrerende direktører; etter at direksjonen ble avløst av et styre var han nestformann i styret fra 1918 til 1922. Han var også medeier og styremedlem i Kristiania Hypothek og Realkredit-Bank (senere Realbanken).

Andre verv

Ole Paus var med på å stifte den såkalte Jernforeningen 12. oktober 1888, en forening for jern- og metallgrossistene. Han var formann i foreningen fra 1910 til 1918.

Han var også medlem av bystyret i Christiania, styremedlem i Christiania Handelsstands Forening, formann for Morgenbladets representantskap og medlem av Femtimannsutvalget, et organ innen Handelsstandsforeningen blant annet for som gjaldt god forretningsskikk.

Han var også medlem av representantskapet i Akers mekaniske verksted. Han var blant de forretningsmennene som engasjerte seg i utbyggingen av telefonen i Norge som opprinnelig i privat regi og han var medlem av representantskapet i Christiania Telefonselskab og deltok i etableringen av Norsk Landstelefonforening.

I 1892 ble Ole Paus sammen med kunstmaler og forfatter Otto Ludvig Sinding utnevnt i statsråd til medlemmer av komiteen for Verdensutstillingen i Chicago det følgende året.

Bosteder

Ved folketellingen i 1875 er familien registrert i Theater gade 19, med hans bror Carl Ludvig og tjenestejenta Britha Marie Johansen fra Sverige. Denne gården fikk senere adresse Rosenkrantz' plass 1, og Rosenkrantz' plass fikk i 1966 navnet C.J. Hambros plass.

I Ministerialboken for Gamle Aker menighet er familien i forbindelse med sønnen Thorleifs dåp i 1881 registrert i Pilestrædet 28, hjørnegården mot St. Olavs gate. Gården ble revet mellom 1984 og 1990, og erstattet med dagens bygning fra 2012. De er registrert her ved senere dåper og folketellinger til folketellingen i 1900 og bodde her fram til 1907 da familien flyttet til den såkalte Pausvillaen i Benneches vei 6 på Bygdøy i det daværende Aker, oppført dette året, arkitekt er Einar Smith og er oppført i eklektisk nybarokk og jugendstil.

I 1910 bodde han der med ektefelle, to ugifte døtre, to tjenestepiker og en gartner.. Villaen omfattet i hans tid blant annet 10 værelser, hall, to tjenerværelser, 6–7 dekar park/hage og rundt 80 meter strandlinje, men i 1970-årene ble mye av hagen skilt ut til boligtomter.

• 

  Familien bodde i mer enn 25 år i Pilestredet 28, hjørnebygningen på bildet. Gården til høyre er St. Olavs gate 21 C.

  Foto: Ole Tobias Olsen/Oslo Museum (1870-1884).
• 

  Pausvillaen idag, sett fra Langvikbukta.

  Foto: Tor Inge Vormedal (2012).

Kilder/referanser

• Brinchmann, Chr.: Hvem er hvem?. s. 204. Utg. Aschehoug. 1912. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Ole Paus i Historisk befolkningsregister.