Oliver Møystad
Oliver Cappelen Møystad (født 15. juni 1892 på Hernes i Elverum, død 28. juni 1956 samme sted) var bonde, ingeniør, skogeier, politiker for Nasjonal Samling (NS) og ledet Sikkerhetspolitiet (1941–1943) og Hirden (1942–1944). Han var broren til Diderich Cappelen Møystad, som var motstandsmann og som bygget opp Milorg i Østerdalen.
Før krigen
Han var sønn av godseier Hans Møystad (1861–1927) og Marthine Emerentze Cappelen (1859–1938).
Han ble utdannet bygningsingeniør fra Technische Hochschule Dresden og hadde ettåring befalsskole, og virket som gårdbruker og skogeier.
Møystad gikk inn i Nasjonal Samling allerede ved starten i 1933 og ble en del av den såkalte «Hedmarksgeriljaen», en sosialredikal gruppe som besto av mange fra skogbruket og tilhørte den nasjonale venstreorienterte fløyen i partiet. Andre i denne Hedmarksgruppen var Christian Astrup, Odd Melsom, Ørnulf Lundesgaard og Odd Fossum.
Møystad var leder av fylkeslaget av NS fram til 1938 da han ble etterfulgt av Ørnulf Lundesgaard. Møystad stiftet også partilaget i Elverum og redigerte det lokale partiorganet Hedmark Fylkesavis fram til 1936 sammen med journalisten Odd Melsom. Ved stortingsvalget dette året stilte Nasjonal Samling med disse på de to øverste plassene.
Møystad drev et av de fire store skogeierselskapene i Trysil sammen med broren Diderich. De skilte seg ut fra de andre skogeierne ved at de arbeidet i skogen og bodde sammen med sine arbeidere i koia og var reale i lønnsspørsmål. De var begge paternalisiske, skapte tillit og hadde karismatiske trekk. Oliver drev skogen ved Tørberget og Diderich ved Storsveen og Midtskogberget. Nasjonal Samling fikk en meget stor oppslutning i Tørberget, og dette kan nok knyttes til personen Oliver Møystad.
Under okkupasjonen
Ved det tyske felltoget i 1940 deltok Møystad som kaptein og sjef for 3. kompani i Østoppland infanteriregiment nr. 5 (Kp. 3/IR 5). Under trefningen på Midtskogen 10. april 1940, hvor den norske militære motstanden under ledelse av Olaf Helset midlertidig stanset den tyske fremrykkingen, var han en av de to troppsjefene og ledet troppene som først åpnet ild mot de framrykklende tyske soldatene.
Sommeren 1940 ble han utnevnt til leder for Hirden i Hedmark, og våren 1941 ble han utnevnt til leder for Hirdregiment nr. 2, også benevt Regiment Eidsivating, som dekket medlemmene fra Hedmark og Oppland. Dette var det største og mest veldrevne av Hirdens sju regimenter og fikk i løpet av 1940 en medlemsvekst fra 90 til 900 medlemmer, og på den store mønstringen i november 1942 stilte regimentet med 1100 mann.
Til tross for at han manglet politifaglig bakgrunn, utnevnte Vidkun Quisling ham 1. november 1941 til sjef for Sikkerhetspolitiet, som var det overordede organ for kriminalpolitiet, Statspolitiet og Grensepolitiet og hadde sin plassering i Politidepartementet. Ved denne utnevnelsen håpet ledelsen av NS å kunne dempe den økende konflikten mellom Hirden og politiet. Dette ble videreført da Møystad 12. januar 1942 ble oppnevnt til leder av også Hirden.
Det var mens Møystad var sjef for sikkerhetspolitiet at ordren om J-stempling jødenes legitimasjonskort kom 10. januar 1942. Han var også politisjef da Lov om meldeplikt for jøder kom 17. november 1942 og deportasjonen av jødene ble gjennomført. Denne ble organisert og gjennomført av hans underleggende enhet Statspolitiet ledet av Karl A. Marthinsen og politiinspektør Knut Rød.
Både innenfor partiet og Hirden hadde han stor tillit og innflytelse, men fikk snart problemer med en av sine nærmeste underordnede, sjefen for Statspolitiet, Karl A. Marthinsen. Den militante og iltre Marthinsen sto for en helt annen politisk linje, den protyske germanismen, og hadde et helt annet vesen og personlighet enn Møystad. Konflikten gikk så langt at Møystad i juli 1943 leverte en skriftlig klage på Marthinsen til Quisling, men Quisling tok Marthinsens parti og Møystad måtte trekke seg fra stillingen i politiet, som Marthinsen overtok.
30. mars 1944 ble Møystad også permittert fra stillingen som sjef for Hirden, og etter hvert overtok Marthinsen denne også og omorganiserte virksomheten og viderereførte militariseringen av deler av Hirden. Den vesentligste grunnen til at Møystad ble skjøvet ut var nok ikke Marthinsen direkte, men at Møystad sto for en selvstendig linje overfor de tyske kravene og gikk ofte imot at NS skulle føye seg etter disse, mens Marthinsen var svært tyskvennlig, og slik sett «enklere» å ha for en NS-ledelse som stort sett gjorde som tyskerne ønsket.
Etter krigen
Ved rettsoppgjøret etter krigen ble Møystad dømt til ti års staffearbeid, men løslatt allerede i 1950.
Møystad ble 64 år gammel og er begravet på kirkegården i Elverum.
Kilder
- Norsk krigsleksikon 1940–45. Utg. Cappelen. Oslo. 1995. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Veum, Eirik: Nådeløse nordmenn – Hirden : 1933-1945. Utg. Kagge. 2014. ISBN 978-82-489-1451-8. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Halberg, Paul Tage: Den stolte sliter: skog og landarbeiderne 1900 til 1990: en kamp for likeverd, ss 288–289 og 296 Utg. Fellesforbundet, Seksjon skog og land. Oslo. 1993. Digital versjon på Nettbiblioteket.