Oluf Nielsen Helsingør
Oluf Nielsen Helsingør (død 1678 i Asker) var sokneprest til Asker prestegjeld fra 1664 til sin død.
Han har tidligere blitt omtalt som Olaf Nielsen Holt, men det viste seg at dette var en feillesning. Det sto Hels, en forkortelse for Helsingør, og Hels og Holt kan se svært like ut i gotisk skrift. Han var av dansk opphav, rimeligvis fra Helsingør. I juni 1650 ble han innskrevet på Københavns Universitet. Han studerte fremdeles der i 1658, da Karl X av Sverige beleira byen. Oluf Nielsen leda da studentenes forsvar av byen. Etter krigen arbeida han for at studentene skulle få den belønning de hadde blitt lova for sin innsats.
Første gang vi hører om ham i Norge er i 1661, da han var i Christiania. Det er mulig at han var i tjeneste hos borgermester Hans Eggertssøn Stockfleth. Vi finner ham nemlig nevnt i forbindelse med slekta Stockfleth: I ei bok med biskop Henning Stockfleths gravtale over svigerinna Margarathe Mechlenburg står det et dikt av Olaus Nicolai Helsing, altså Oluf Nielsen Helsingør. Teksten tyder på at dikteren kjente avdøde godt, og navnet er så spesielt at det må dreie seg om den Oluf Nielsen som ble sokneprest i Asker.
Den 5. mars 1664 søkte han om sokneprestembetet etter Isaac Abrahamssøns død. Han skrev i søkanden at han tre år tidligere hadde blitt lova Modum prestegjeld eller et annet passende kall som belønning for sin tjeneste under beleiringa av København, men at han ikke hadde fått noe. I løpet av mars 1664 kom det svar, der det ble gitt tillatelse til å holde en prøvepreken.
I Asker ble han ikke tatt imot med åpne armer. Dette var i en tid med store endringer som følge av innføringa av enevelde. Mens menighetene tidligere hadde hatt mye å si for valget av ny sokneprest, hadde de nå blitt kongelige embetsmenn som skulle utnevnes fra København. I tillegg hadde allmuen en konkret innvending mot presten, nemlig at han skal ha hatt en vansirende skade i ansiktet. Dette skal ha vært sår fra forsvaret av København. Allmuen valgte ut seks tillitsmenn som skrev et protestbrev: Lensmann Niels Asker, Ellef Blakstad, Gunder Mogenssøn Fornebu, Johannes Houger, Even Vøyen og Didrik Haslum. Samtidig var det noen som støtta Oluf Nielsen, og de viktigste av dem var godseier på Lysaker og assessor Knut Frandsen og lagmannen i Oslo Wittiken Gundersen Huus som også eide jord i Bærum. Oluf Nielsen skrev sjøl til kongen, og advarte om at dersom bøndene fikk sin vilje når de var så oppsetsige, kunne det få konsekvenser senere. Han advarte også mot allmuens kandidat, som var en prest fra Båhuslen. Det området hadde i 1658 blitt avstått til Sverige, og presten kunne jo ha lojalitet til svenskekongen. Kongen forholdt seg til at to mektige menn, Knud Frandsen og Wittiken Huus, gikk god for Oluf Nielsen, og ga ham den 2. april 1664 kallsbrev. Den 20. juni ble han eksaminert av biskopen, som fant at han kunne ordineres.
En av hans første oppgaver i prestegjeldet var å bidra til å føre manntall over alle menn og gutter over tolv år. Arbeidet hadde ikke kommet i gang i Asker og Bærum, på grunn av forgjengerens død. Dette var ikke noen god måte å starte forholdet til menigheten på, for mange var skeptiske da presten spurte og grov etter folks navn og alder. Det var nok heller ikke greit å bli sammenlikna med forgjengeren herr Isaac, som var en populær prest og som hadde lokal tilknytning gjennom sitt ekteskap med Karen Eriksdatter, datter av forrige sokneprest. Det ble veldig vanskelig å få ført manntallet, og herr Oluf måtte ha en omfattende korrespondanse med landkommisjonen.
Presteenka på stedet, den nevnte Karen Eriksdatter, var heller ikke enkel å takle. Hun hadde vokst opp på prestegården og kjente husmennene der, og ville ha dem til å jobbe for seg på Skaugum. Hun hadde det også trangt økonomisk, og søkte om å få sitt nådens år fra herr Olufs tiltredelse. I 1669 nekta hun også å utlevere en del av Isaac Abrahamssøns embetspapirer.
Vi vet lite om Oluf Nielsens egen familie, ut over at han hadde ei datter som het Maren og at hans kone var datter av sokneprest Lauritz Rolfssøn Munch til Ål prestgjeld.
I 1672 begynte han å merke alderen, og søkte om å få en medhjelper. I 1675 fikk han en personell kapellan.
Etter Oluf Nielsens død i 1768 ble han etterfulgt av svogeren Hans Lauritzen Munch.
Litteratur
- Mamen, H. Chr.: Presteskapet i Asker og Bærum etter reformasjonen. Utg. Asker og Bærum Historielag. 1968.