Nådens år. Ifølge C.5. no. lov (2–13–1, 2–17–24) hadde geistlige embetsmenns enker eller arvinger rett til andel i embetsinntektene i et nærmere fastsatt tidsrom etter embetsinnehaverens død, som regel ett år. Nådens år betegnet vanligvis dette tidsrommet, men ble også brukt om enkens inntekter i denne tiden. Lovens bestemmelser om nådens år samsvarer i hovedtrekkene med reglene for nådens år i kirkeordinansen av 1539. Også enker etter verdslige embetsmenn kunne bli innrømmet nådens år, men dette var ingen regel. Etter hvert kom det til uttrykk mye misnøye med bestemmelsene om nådens år, særlig fra nytilsatte prester som så sine embetsinntekter sterkt beskåret det første året i kallet. Prester som ble avskjediget, hadde også rett til nådens år som vederlag for hva de hadde måttet legge ut til den foregående prest eller presteenke da de tiltrådte embetet. Etter at det ble innført en slags pensjonsordning for prester, fikk de ikke pensjon i sitt nådens år. Bestemmelsene om nådens år ble opphevet ved lov av 17. juni1869. S.I.
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.
