R. Stensland landhandel (Lindesnes)

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

miniatyr
Foto: Reinert Stensland utenfor butikken i 1935.
R. Stensland Landhandels første butikklokale
Reinert Stensland utenfor nye butikklokaler på 1920-tallet
Utenfor R. Stensland landhandel. F.v. Ingrid Thorsen (f. Skofteland), Reinert Stensland, Randi Haaland
Utenfor R. Stensland Landhandel midt på 1930-tallet. F.v. Gudrun Stensland Evenstad, Bertine Stensland, Reinert Stensland med Olav Evenstad på armen, Hans Stensland
Tordis og Hans Stensland utenfor butikken i 1938
Hans Stensland fyller inn melk i kjøledisken på 1960-tallet
Birger Aasen og Brita Stensland Aasen i nye butikklokaler på 1980-tallet
R Stensland landhandel 90 år i 1998. F.v. Tordis Lovise Hodnemyr Stensland Gilbertson, Brita Stensland Aasen, Signe Stensland Nilsen, Kristian Nilsen
Reinert Stenslands Eftf i Vigeland sentrum

R. Stensland landhandel var en dagligvarebutikk i Vigeland sentrum i Sør-Audnedal kommune (nåværende Lindesnes kommune) i Vest-Agder (nåværende Agder). Butikken ble etablert av Reinert Stensland, først som bakeri i 1901, og deretter som kolonialforretning fra 1908. Den ble drevet som familiebedrift helt frem til den ble lagt ned og solgt i 2007.

Reinert Stensland og etablering av butikken

Reinert Christian Stensland ble født på gården Stensland i daværende Sør-Audnedal kommune 1. januar 1877.[1] Foreldrene var Christian Andreas Tobiassen og Tomine Reinertsen, og i tillegg til Reinert fikk ekteparet datteren Kathrine (f. 1881).[2] Etter Tomines tidlige bortgang, giftet Christian Andreas seg på nytt og fikk seks barn med sin nye ektefelle, Olene Christine Olsdatter, hvorav to døde tidlig. Sammen med søsteren vokste Reinert opp på gården. Han valgte dog å gå i bakerlære fremfor å satse på overtakelse av gårdsdriften. I 1901, 24 år gammel, etablerte han bakeri på Vigeland, ei bygd som nok er best kjent som kirkesognet (Valle sokn) til den reformatoriske presten Peder Claussøn Friis (1545-1614) og hjemstedet til billedhuggeren Gustav Vigeland (1869-1943). Året etter giftet Reinert seg med Bertine («Tine») Nielsen fra den lille nabobygda Egeland. Da både faren og stemoren døde av tuberkulose, ble de fire gjenværende barna, altså halvsøsknene til Reinert, satt bort til folk i bygda. To av dem kom til Reinert og Tine og det fortelles at de fikk det godt.[3] Reinert og Tine fikk selv tre barn: Agnes (f. 1906), Gudrun (f. 1908) og Hans (f. 1916).[4]

I 1908 utvidet Reinert driften til også å inkludere andre produkter enn bakevarer, og fra da av fikk butikken det noe snodig sammensatte navnet Reinert Stensland landhandel: Bakeri, kolonial og kraftfôr. Navnet er dermed et illustrerende bilde på at man i norske bygder og tettsteder gjerne finner kombinerte landhandler fremfor spesialbutikker. Reinert solgte også steintøy og jernvarer. Krigsseileren Søren Brandsnes skrev i 1988 i lokalavisen Lindesnes Avis om sine barndomsminner fra butikken:

Reinerts landhandel var nok den første butikken jeg var inne på som 6-åring i midten av 1920-årene. Jeg hadde fått med meg lapp fra mor og førsteinntrykket tok nesten pusten fra meg. Det var som å komme til en vilt fremmed verden med alle slags ting hengende rundt omkring. Fra en dør i bakgrunnen strømmet det en herlig lukt av bakverk, og Reinert selv stod smilende og blid bak disken. Ved den ene langveggen stod en benk der en del karer fra "heia" hadde plassert seg. De hadde god tid og maste ikke på for å bli fort ferdig og komme seg av gårde igjen. Stress var nok ikke allment kjent den gang og når de først var kommet ned til dalen så hastet det ikke med å komme seg hjem igjen. De hadde hjemmekjernet smør med seg som de byttet med andre varer. På disken stod også et glasskap som inneholdt sjokolade og andre godsaker. Opp gjennom årene ble det mange ærender til Reinert, og ingen som har smakt Reinerts leserkaker [Schillingsboller] kan vel noen sinne glemme dem? 10 øre tror jeg de kostet, og selv etter dagens forhold kunne det ikke være noen upris.[5]

Reinert var glad i barn og stakk gjerne en sjokoladebit til dem når de var med foreldrene på handletur.[6] I begynnelsen drev Reinert butikken i leide lokaler, men i 1922 stod nye lokaler ferdige i første etasje i huset i Gamleveien 16 på Vigeland som Reinert og Tine bygget og bodde i med familien. Reinert kjøpte tomta av sin onkel Otto Vigeland for 3000 kr.[7]

R. Stenslands eftf.

Reinert drev butikken gjennom to verdenskriger og helt frem til 1952 da sønnen Hans Stensland overtok. Likevel vandret Reinert i kulissene og bisto sønnen i driften helt frem til sin død i 1961.[8] Nils Egeland skrev en nekrolog over Reinert i Lindesnes Avis:

Kjøpmann Reinert Stensland døde sist onsdag 86 år gammel. Med ham er en hedersmann av den gamle skole gått bort. Sør-Audnedal har mistet en av sine beste sønner. [...] Han kunne bygdespråket og hadde lett for å komme på talefot med ung og gammel. Det var gammel god arv han bygde videre på. Reinert var en kar en kunne stole på. Når han hadde gitt sitt løfte, så stod det som stein og berg på Stensland. Det er vel en gylden regel hos folk flest, men det er dessverre en rettesnor som ofte brytes. Hos Reinert baker var det ikke noen ordsvikt. Dertil var han alltid så jovial og pr humør, og med en god historie på lager. Det var vanlig å si at han Reinert var en grei kar i ethvert hensende. Det var også et annet trekk som folk la særlig vekt på. Reinert Stensland kunne vanskelig si nei når en aller annen ba ham om en tjeneste. Norge var ingen velferdsstat i de dager. Arbeidslønnen var liten og barneflokken stor hos mange. Men mat måtte der til. Så det ble da å gå til bakeren uten kontanter. Man visste at Reinert ikke kunne si nei om man ville ha brød på borg. Bakeren på Vigeland var mannen med det gode hjerte og hjelpen i nøden. Det er ikke ordsvindel. Det ville hundrevis av kunder kunne bevitne. Det ble vel atskillig tusen kroner utestående for kjøpmannen, og han kjente nok mang en gang vårknipas klør. Men Reinert og Tine klarte brasene.[9]

Fra 1964 fikk butikken navnet R. Stensland Eftf. Hans giftet seg med Tordis Lovise Hodnemyr (1920-2015) fra Mandal og sammen drev de butikken på Vigeland. Hans og Tordis fikk to døtre, Brita (f. 1942) og Signe Stensland (f. 1948), som begge vokste opp i samme hus som butikken.

Da Hans døde av astma i 1971, overtok Brita butikkdriften sammen med sin ektefelle Birger Aasen fra Birkeland i tidligere Aust-Agder. I 1980 flyttet butikken inn i de gamle meierilokalene i Smibakken i Vigeland sentrum. Lokalet ble bygd ut for 1,5 millioner kr i forbindelse med 80-årsjubileet i 1988.[10] Selv om butikken gjennom hele dens eksistens var privat eid, ble den assosiert medlem av en rekke butikkjeder, først i Kjøpmannskjeden, deretter i FM, FM 3003 og Livi. Etter at Livi-kjeden ble kjøpt opp av investor Stein Erik Hagen og Hakon-gruppen, endret den navn, først til Sparmat, deretter ICA Sparmat, og endelig ICA Nær.

Til tross for denne mengden av kjeder og den medfølgende standardiseringen av vareutvalget, insisterte Birger og Brita på å ta inn en rekke varer fra lokale produsenter og leverandører, som for eksempel delikatessevarer fra Nødings Delikatesser i Mandal, honning fra Lindesnes Honning og en rekke ulike produkter fra grossisten Rennes i Mandal. Dessuten hadde butikken et rikt utvalg av blomster gjennom hele året, samt egen ost-, fisk- kjøtt- og ferskvaredisk. Det var også apotekutsalg hvor kunder kunne hente medisiner på resept fra Mandal Apotek. Butikken førte også en rekke sesongvarer som blomsterfrø, sommerleker, fiskeutstyr og nyttårsraketter. Et spesielt kjært produkt var «kompene» (ellers i landet kalt «raspeballer» eller «kumler») fra Nødings delikatesser. Hver torsdag ble det solgt varme komper fra kjøttdisken, og det var ikke sjelden det samlet seg en lengre kø av faste kunder (den såkalte «kompekøa») torsdag formiddag som ventet på at kompene skulle ankomme butikken. Butikken var dessuten kommisjonær for Norsk Tipping og solgte ved en anledning bongen som ga hovedgevinsten på 2 millioner kroner i spillet Extra. Birger og Brita var også opptatt, i tradisjonen fra Reinert, å gjøre butikken barnevennlig, blant annet med egne svært populære handlevogner for barn. Det videreførte også tradisjonen med å tillate at folk å skrive varer på kreditt.[11]

Konkurranse og nedleggelse av butikken

Birger døde av kreft i 1993, og etter hans bortgang drev Brita butikken videre alene. Også søstera Signe og hennes sønn Kristian arbeidet i butikken i flere år. Gjennom over 50 år var Samvirkelaget (senere Coop Marked og Coop Prix Lindesnes) hovedkonkurrenten på dagligvarer i Vigeland sentrum. De to butikkene var riktignok konkurrenter, men samarbeidet også godt om for eksempel åpningstider, julegateåpninger (i månedsskiftet november-desember) og «Vigelandsdagen» (i juni). Det hendte også at butikkene ved behov lånte varer av hverandre. På 1990- og 2000-tallet hardnet imidlertid konkurransen mer til hvor først Spar etablerte seg i nye lokaler, før også Rema 1000 kom til. Det var ikke bærekraftig med fire dagligvarebutikker i sentrum på et tettsted med bare halvannen tusen innbyggere, særlig sett i lys av relativt stor handelslekkasje til de nærliggende byene Lyngdal, Mandal og Kristiansand. R. Stenslands Eftf. stengte derfor dørene i 2007 etter 99 års kolonialdrift.[12] Butikklokalene ble solgt til Frode Simonsen som oppgraderte dem og drev dagligvarebutikk (i Kiwi-kjeden) frem til 2017, da denne butikken ble slått sammen med Spar Vigeland og flyttet til Spars lokaler. I dag holder Vigeland Pizza og Lekeland til i de gamle butikklokalene i Smibakken.

Fortellinger fra butikken

Med så mange års drift er det ikke til å unngå at det har etablert seg en rekke historier fra butikken. Her er et lite utvalg fra ulike tider:

Det blir fortalt om Reinert at han hadde spesiell omsorg for mennesker fra fattige kår. For eksempel lot han gjerne kunder få skrive varer på kreditt til neste lønnsutbetaling. Om de da fikk utfordringer med å gjøre opp gjelda, fikk de som regel lov til å ha den stående til senere. 1930-årene er gjerne kjent som «de harde tredveårene» hvor spesielt mange hadde det trangt økonomisk. Dette gjaldt også på Vigeland. Reinert hadde på denne tiden en gutt som jobbet hos ham som kom fra en familie med utfordringer med å få endene til å møtes. Butikken hadde lager i kjelleren, noe som gjorde at det ble mange tunge løft i trappa både ned til lageret og, ikke minst, opp til butikken. Spesielt tunge var de store sekkene med mel. En dag før jul sa Reinert til gutten at hvis han klarte å bære en av sekkene med mel opp trappa, skulle han få sekken med seg hjem. Etter mye strev klarte gutten å få sekken opp i butikken. Da arbeidsdagen var over, kunne han fornøyd bære med seg sekken hjem til familien og se frem til en litt lysere og mindre sparsommelig julefeiring enn ellers.[11]

Fra Sørlandet var det spesielt mange som rundt århundreskiftet utvandret til Amerika. Vigeland var intet unntak i så måte, selv om Lista- og Kvinesdalområdet lengre vest nok var enda mer karakteristiske eksempler i så måte. En del av nordmennene vendte tilbake til hjemlandet på sine eldre dager. En av disse, ei eldre kvinne, som hadde vært i butikken for å handle, var uheldig og skled på den islagte trappen på vei ut og brakk lårhalsen. Etter at skaden var leget, kom kvinnen tilbake til butikken for å klage på strøingen i trappen. Ekspeditøren, en ung mann med glimt i øyet, hørte på kvinnen som la ut om hvordan tiden etter lårhalsbruddet hadde vært, og ikke minst hvor mye bedre de økonomiske ordningene var ved slike brudd i Amerika sammenliknet med Norge. Da kvinnen omsider var ferdig med sin utlegning, responderte ekspeditøren: «Jøss, det kan jo lønne seg å dra over Atlanteren for å brekke lårhalsen!».

Under krigen ble det mangel på mange varer. Noen varer klarte man ikke å skaffe i det hele tatt, mens det på andre varer, slik som kjøtt, flesk, egg, melk, meieriprodukter, poteter, grønnsaker og tobakk, ble innført rasjonering. En vare det til tider var knapphet på i butikken til Reinert var kaffe. En dag kom det en kvinne inn i butikken som var en av de faste kundene og som Reinert derfor kjente godt. Hun spurte om ikke Reinert hadde gjemt unna kaffe til de faste kundene og nærmest tryglet ham om noen ekstra bønner. Reinert svarte at han dessverre ikke hadde noen kaffebønner å tilby henne, og la til med et smil om munnen: "og forresten så nytter det ikke å gi deg kaffe for du drikker den jo bare opp."[13]

I mange år bragte butikken varer til kunder i nabobygda Sjølingstad. Sjølingstad har ikke egen dagligvarebutikk og er et lite tettsted bygd opp omkring Sjølingstad Uldvarefabrik. Fabrikken ble etablert i 1894 og var i drift i nesten 90 år, og den kan slik sett settes i forbindelse med industrialiseringen av Norge rundt århundreskiftet. Kundene på Sjølingstad kunne ringe inn bestillinger til butikken hver fredag formiddag og få dem levert på døren samme ettermiddag. I dagene før jul var det vanligvis svært travelt i butikken og det var ikke helt uvanlig å hente inn ekstrahjelp for å komme i mål med alle gjøremålene. En Lille Juleaften på 1980-tallet skulle en av Birgers brødre hjelpe til med å få bragt ut varer. En kunde på Sjølingstad ringte inn en lengre bestilling. Grunnet mange kunder i butikken og flere andre gjøremål, gikk det litt raskt i svingene med å skrive ned bestillingen, hvilket økte faren for feil. Kunden bestilte blant annet 10 bananer, men på bestillingen ble det til 10 kilo bananer. Birgers bror samlet sammen varene og reflekterte ikke over om det var riktig med en så stor mengde bananer til en enslig kunde og veide opp 10 kilo. Da han kom til Sjølingstad med varene sent på ettermiddagen fikk kunden seg dermed en stor overraskelse. Det gikk trolig ikke tomt for bananer på Sjølingstad den julen.

På 1990-tallet kom en dag en eldre mann inn i butikken. Han hadde for anledningen med seg sin barbermaskin som han ønsket nye batterier til, samt hjelp til å bytte batteriene. Ekspeditøren, som hadde visse hygieniske motforestillinger mot å hjelpe mannen med batteribyttet, spurte mannen hvor han hadde kjøpt barbermaskinen. Mannen svarte at han hadde kjøpt den på Samvirkelaget, altså hos konkurrenten. Ekspeditøren responderte da: "Da må du kjøpe batteriene her, men du må for all del gå bort på Samvirkelaget for å skifte dem!".

Kildesituasjonen

Mesteparten av leksikonartikkelen er skrevet på bakgrunn av muntlige overleveringer fra etterkommere av Reinert Stensland. Unntakene er kirkebøkene, som er brukt for å stadfeste informasjonen rundt tidspunkt og sted for fødsel og giftemål, utskrift fra grunnboken, enkelte avisartikler, samt en artikkel om Reinert et av to av hans barnebarn i bygdeboken Glimt fra Lindesnes. Sistnevnte artikkel er dog også skrevet på bakgrunn av muntlige overleveringer og erfaringer, og den er ikke fagfellevurdert, hvilket ikke er vanlig i bygdebøker. Minnet er ofte selektivt og mangelfullt, og det gjør ikke situasjonen bedre at de muntlige overleveringene stammer fra familie og venner av de omtalte. Man må dog samtidig spørre om det finnes noe alternativ. Det hadde selvsagt vært bedre om det hadde foreligget mer skriftlig, objektivt og nøytralt materiale, men noe slik foreligger ikke. Det kunne også ha vært fordelaktig om en utenforstående hadde skrevet leksikonartikkelen. Samtidig kan man dog si at man som familiemedlem har en unik tilgang til de mange historiene fra butikkdriften. Det er selvsagt en fare for at minnet om butikken og de mange historiene forsvinner med årene, særlig siden butikken er lagt ned, så i så måte er det utvilsomt en styrke at historien om butikken med denne artikkelen har blitt nedtegnet.

Kilder og litteratur

  • Ankersen, Roald (1998, 26. august). Familie med 90år gamle kjøpmannstradisjoner. Lindesnes Avis, s. 10.
  • Brandsnes, Søren (1988, 27. mai). Reinerts kaffe. Lindenes Avis, s. 2.
  • Egeland, Nils (1961, 12. august). Reinert Stensland. Lindesnes Avis, s. 2.
  • Nilsen, Signe Stensland & Brita Stensland Aasen (2016). Vår Bestefar: Reinert Christian Stensland. I: Glimt fra Lindesnes, 36, Lindesnes historielag, 82-85.
  • Nøkland, Gunlaug (2006). Vestbygda i Lindesnes: Der bestefar gikk i knebukser. Bjorvand og Skarpodde.
  • Skogmo, Øyvind Adrian (2007, 12. mai). 99 års butikkhistorie over. Lindenes Avis, s. 14f.
  • Muntlige samtaler med Signe Stensland Nilsen, Brita Stensland Aasen (begge barnebarn av Reinert), Kristian Nilsen (oldebarn av Reinert), Pål Harry Egeland (tidligere ansatt ved R. Stenslands Eftf.) og Torbjørn Aasen (bror av Birger Aasen).
  1. Kirkebøker: Sør-Audnedal sokneprestkontor, SAK/1111-0039/F/Fa/Fab/L0008: Ministerialbok nr. A 8, 1876-1881, s. 12 - Skanna arkiver - Arkivverket (digitalarkivet.no)
  2. Kirkebøker: Sør-Audnedal sokneprestkontor, SAK/1111-0039/F/Fa/Fab/L0009: Ministerialbok nr. A 9, 1880-1895, s. 16 - Skanna arkiver - Arkivverket (digitalarkivet.no)
  3. Gunlaug Nøkland (2006). Vestbygda i Lindesnes: Der bestefar gikk i knebukser. Bjorvand og Skarpodde, s. 165; Signe Stensland Nilsen & Brita Stensland Aasen (2016). Vår bestefar Reinert Kristian Stensland. I: Glimt fra Lindenes. Lindenes historielag, s. 82f.
  4. Reinert K.R. Stensland - Klokkerbok for Sør-Audnedal prestegjeld, Valle sokn 1893-1915 (1029P) - Digitalarkivet; Reinert Stensland - Ministerialbok for Sør-Audnedal prestegjeld, Valle sokn 1892-1913 (1029P) - Digitalarkivet; Reinert Kristian Stensland - Ministerialbok for Sør-Audnedal prestegjeld, Valle sokn 1912-1938 (1029P) - Digitalarkivet
  5. Søren Brandsnes (1998, 27. mai). Reinerts kaffe. Lindesnes Avis, s. 2
  6. Gunlaug Nøkland (2006). Vestbygda i Lindesnes: Der bestefar gikk i knebukser. Bjorvand og Skarpodde, s. 229
  7. Agder Fylke Grunnboksblad (1935-1993): Lindesnes (4205), Gnr 357 / Bnr 10: Vigeland Nedre Gamleveien 16
  8. Reinert Stensland - Døde 1951 - 2014 - Digitalarkivet
  9. Nils Egeland (1961, 2. august). Reinert Stensland. Lindesnes Avis, s. 2
  10. Lindesnes Avis (1988, 19. mai). 160 nye kvadratmeter til halvannen million, s. 7
  11. 11,0 11,1 Roald Ankersen (1998, 26. august). Familie med 90 år gamle kjøpmannstradisjoner. Lindesnes Avis, s. 10
  12. Øyvind Adrian Skogmo (2007, 12. mai). 99 års butikkhistorie over. Lindenes Avis, s. 14f
  13. Søren Brandsnes (1998, 27. mai). Reinerts kaffe. Lindesnes Avis, s. 2