Einar Gerhardsens første regjering
Einar Gerhardsens første regjering, også kjent som Samlingsregjeringa, ble utnevnt 25. juni 1945 og satt til 5. november samme år. Den fungerte som en overgangsregjering inntil man hadde fått avholdt valg høsten 1945. Samlingsregjeringa var den første norske regjeringa med et kvinnelig medlem, da Kirsten Hansteen ble konsultativ statsråd i Sosialdepartementet.
Bakgrunn
Etter frigjøringa 8. mai 1945 fortsatte Johan Nygaardsvolds regjering en kort periode, men den 12. juni søkte den avskjed. Det ble også oppretta et provisorisk styre der departementene ble leda av rådmenn i de første kaotiske ukene. Nygaardsvolds regjering hadde tiltrådt i 1935, og fortsatte etter valget i 1936. I forrige periode hadde det blitt fatta vedtak om grunnlovsendring, slik at valg skulle foretas hvert fjerde år i stedet for hvert tredje. Dette ble vedtatt for andre gang i den nye stortingsperioden, og dermed skulle neste valg være høsten 1940. Dermed ble Nygaardsvolds regjering sittende som eksilregjering i London gjennom krigen. Den 26. november 1942 klargjorde Nygaardsvold at han ved en alliert seier ville søke avskjed, og støtte opprettelsen av en tverrpolitisk samlingsregjering.
Da Nygaardsvold søkte avskjed den 12. juni gikk Arbeiderpartiet inn for at høyesterettsjustitiarius og Hjemmefrontens leder Paal Berg skulle få oppdraget med å danne regjering. Kong Haakon VII ba ham to dager senere om å gjøre dette, men etter få dager ga Berg opp. Det var særlig fra Norges Kommunistiske Parti og Bondepartiet at han møtte motstand, og også stortingspresident C.J. Hambro var motstander av Bergs kandidatur.
Det var et presserende behov å få på plass en overgangsregjering. En av de store utfordringene var gjennomføring av stortingsvalg; man kunne ikke uten videre bare sette i gang slik man hadde gjort tidligere. Mange hadde som følge av sine handlinger under krigen juridiske hindre med tanke på valgbarhet og stemmerett. Det var også rent praktiske utfordringer, ikke minst i Troms og Finnmark der infrastrukturen var fullstendig rasert. For å løse floka var det naturlig å se til Arbeiderpartiet, som var det største og best organiserte partiet sommeren 1945.
Einar Gerhardsen hadde blitt nestformann i Arbeiderpartiet i 1939, og da partiformann Oscar Torp fulgte regjeringa i eksil i 1940 ble Gerhardsen fungerende formann. Han ble løslatt fra Grini til 8. mai 1945, og ettersom Torp fortsatt var i London fungerte Gerhardsen fremdeles som formann. Den 28. mai valgte landsstyret Gerhardsen som formann fram til neste landsmøte. En krets i ledelsen av Arbeiderpartiet diskuterte hvem som skulle inviteres til å danne regjering, for selv om Gerhardsen nå formelt var formann var det ikke selvsagt at han også skulle bli statsminister. De som møttes var Gerhardsen, nestformann Eugen Johannessen, LO-formann Konrad Nordahl, utenriksminister Trygve Lie og redaktør Martin Tranmæl. Det er mulig at også Oscar Torp var med på møtet. Den 17. juni ble de enige om å spørre Nygaardsvold om han ville fortsette. Dersom han sa nei skulle Gerhardsen tre inn. Lie og Nordahl uttalte senere at Gerhardsen egentlig var førstevalget, og det er mulig at man visste på forhånd at Nygaardsvold ville svare nei. Denne prosessen ga grunnlaget for det kjente sitatet fra Gerhardsen: «Noen av oss har snakka sammen...».
Sammensetning
Regjeringa ble oppretta med femten statsråder, inkludert statsministeren. Tre av disse var konsultative statsråder i departementer som hadde spesielt tung arbeidsbyrde i forbindelse med gjenoppbygginga.
- Einar Gerhardsen, statminister (A).
- Trygve Lie, utenriksminister (A).
- Oscar Torp, statsråd i Forsvarsdepartementet (A).
- Gunnar Jahn, statsråd i Finansdepartementet (V/Kretsen/Hjemmefrontens Ledelse).
- Johan Cappelen, statsråd i Justisdepartementet (H).
- Kaare Fostervoll, statsråd i Kirke- og undervisningsdepartementet (A).
- Conrad Bonnevie-Svendsen, konsultativ statsråd for kirkesaker i Kirke- og undervisningsdepartementet (Hjemmefrontens Ledelse).
- Einar Frogner, statsråd i Landbruksdepartementet (B).
- Lars Evensen, statsråd i Handelsdepartementet (A/Kretsen).
- Egil Offenberg, statsråd i Forsynings- og gjenreisningsdepartementet (H).
- Hans Gabrielsen, konsultativ statsråd i Forsynings- og gjenreisningsdepartementet (V).
- Tor Skjønsberg, statsråd i Skipsfartsdepartementet (Kretsen/Hjemmefrontens Ledelse).
- Johan Strand Johansen, statsråd i Arbeidsdepartementet (NKP).
- Sven Oftedal, statsråd i Sosialdepartementet (A).
- Kirsten Hansteen, konsultativ statsråd i Sosialdepartementet (NKP).
Arbeiderpartiet fikk altså seks av postene, inkludert statsministeren. To av statsrådene, Trygve Lie og Oscar Torp, hadde sittet i Londonregjeringa. Særlig C.J. Hambro var kritisk til utnevnelsen av dem, ettersom de skulle granskes i forbindelse med hendelsene i april 1940. Men da både Haakon VII og Paal Berg støtta utnevnelsen av Lie og Torp med henvisning til behov for kontinuitet – Berg hadde også hatt med Lie og Torp i sitt utkast – ble det akseptert.
Mens Arbeiderpartiets medlemmer i regjeringa ble utpekt av partiet, fikk ikke de andre partiene anledning til å levere inn kandidatforslag. Hambro var svært kritisk til dette. Tre av statsrådene – Cappelen, Offenberg og Skjønsberg – ble presentert som representanter for Høyre. Hambro opplyste om at bare Offenberg var medlem av Høyre; Cappelens tilknytning er noe uklar. Skjønsberg var med sikkerhet ikke medlem av Høyre, men hadde en sterk posisjon fra Hjemmefronten. Hambro spilte inn andre navn, men ble ikke hørt.
Fra Bondepartiet kom det forslag om Ole Rømer Aagaard Sandberg. Han var ikke medlem av partiet, men av Norsk Bondelag, og han ble senere politiker for Senterpartiet etter navneendringa. I stedet valgte Gerhardsen Einar Frogner, som var medlem av Bondepartiet, men som ikke hadde rikspolitiske erfaring. Han ble senere leder i partiet.
Kristelig Folkepartis leder Nils Lavik ble konsultert. Gerhardsen ville ha med døveprest Conrad Bonnevie-Svendsen, men Lavik svarte at han var ukjent for dem i politisk sammenheng. Videre meldte han at KrF ikke ville delta i ei samlingsregjering der de ikke hadde noen innflytelse på program og sammensetning. Bonnevie-Svendsen ble med i regjeringa, og må regnes som representant for Hjemmefronten. Han hadde under krigen representert Den norske kirke i Hjemmefrontens Ledelse.
Venstre fikk to statsråder. Gunnar Jahn hadde sittet i Johan Ludvig Mowinckels tredje regjering, men i realiteten representerte han i større grad Hjemmefrontens Ledelse enn Venstre i Samlingsregjeringa. Hans Gabrielsen var medlem av Venstre, men hadde liten politisk erfaring; han hadde til han ble avsatt i 1941 vært fylkesmann i Finnmark.
Norges Kommunistiske Parti hadde ingen representanter på Stortinget da krigen brøt ut. Dermed var det ikke selvsagt at de skulle få med noen i regjeringa. Gerhardsen må ha kjent hvilken vei vinden blåste, for han tok allikevel med to fra partiet. Ved valget høsten 1945 fikk NKP 11 mandater, så det er ingen tvil om at det var rett valg å ta dem med i regjeringa. Mens Gerhardsen overkjørte de borgerlige partiene, spurte han NKP om forslag. Peder Furubotn leverte ei liste, og Gerhardsen valgte ut to fra denne. Johan Strand Johansen kjente han fra Sachsenhausen. Kirsten Hansteen var lite kjent som politiker, men fordi hun var kjent både som aktiv i motstandsarbeid og som enke etter Viggo Hansteen var det liten tvil om at hun ville bli akseptert av mange, også utover NKPs rekker. Hun ble som nevnt vår første kvinnelige statsråd, og siden har det alltid vært minst ei kvinne i alle norske regjeringer.
Virke
Det var fra starten klart at dette ikke ville bli en langvarig ordning. Målet var å gjennomføre valg på høsten, så nær den normale valgordninga som mulig. Dermed lå det an til omkring fire måneders arbeid, og i to av disse månedene skulle Stortinget ha sommerferie. Det kan virke underlig at Stortinget tok fri på et slikt tidspunkt, men dette hang sammen med at man i så liten grad som mulig ville legge føringer for neste periode; dermed var det greiest om stortingsrepresentantene fikk fokusere på annet viktig arbeid i første omgang, og så samla seg når regjeringa hadde noen proposisjoner klare.
Den 28. juni avga Gerhardsen en kortfatta tiltredelseserklæring for Stortinget. Han bekrefta at regjeringa ville basere seg på Fellesprogrammet, det tverrpolitiske dokumentet om gjenreising etter krigen.
Det ble utarbeida fem stortingsproposisjoner av Samlingsregjeringa:
- Formell krigstilstand mellom Norge og Japan. Norge fulgte dermed, på papiret, de allierte fram til Japan kapitulasjon i august 1945.
- Ekstraordinære finansielle tiltak.
- To proposisjoner om skatte- og avgiftsspørsmål.
- Norsk tilslutning til FN.
Det kom også flere lovforslag i form av odelstingsproposisjoner (Stortinget var den gang fortsatt delt i Lagtinget og Odelstinget). Dette gjaldt ikke minst organisering av stortings- og kommunevalg. Stemmerettsalderen ved kommunevalg ble foreslått senka fra 23 til 21 år. Det kom også flere lover omkring økonomiske forhold. I tillegg kom saken om midlertidig lov om bruk av dødsstraff under rettsoppgjøret.
Stortinget ga regjeringa oppgaven med å oppnevne Undersøkelseskommisjonen av 1945 for å granske regjeringa Nygaardsvold og andre offentlige organers handlinger våren 1940 og utover i okkupasjonstida.
Fratredelse
I oktober ble stortingsvalget 1945 gjennomført. Dette resulterte i et rent flertall for Arbeiderpartiet. Den 1. november ble Samlingsregjeringa meddelt avskjed med virkning fra 5. november. Samme dag tiltrådte Einar Gerhardsens andre regjering, som var en ren Arbeiderparti-regjering.
Da den nye regjeringa tiltrådte satt det gamle Stortinget fortsatt, slik at den fungerte som mindretallsregjering. Etter gjeldende regelverk tiltrådte det nyvalgte Stortinget først ved årsskiftet. Samtidig satt det gamle Stortinget på overtid, og det var uheldig med en regjering som var utnevnt etter siste valg, og et Storting valgt i 1936. Dette var et konstitusjonelt spørsmål som krevde utredning. Løsninga ble at det gamle Stortinget den 24. november enstemmig vedtok at det avslutta sine forhandlinger, slik at de nye kunne samles.