Sigrun Berg
Sigrun Karoline Matina Berg (født 18. mai 1901 i Kristiania, død 18. mai 1982 i Oslo) var kunsthåndverker med egen vevstue. Hun var en ledende skikkelse i norsk tekstilkunst i etterkrigstida, ikke minst er hun kjent for skjerfa hun produserte, som var svært populære på 1970-tallet. Produktene hennes holdt høy standard, og bidro til å gjøre norsk design kjent også utenlands.
Familie
Sigrun Berg var datter av høyesterettsjustitiarius Paal Berg (1873–1968) og Caroline Juliane («Car») Debes Berg (1877–1944). Hun ble gift i 1926 med lege Per Kristian Lund Wendelbo (1900–1993), ekteskapet oppløst i 1932. Hun var mor til botanikk-professor Per Wendelbo (1927–1981).
Liv og virke
Sigrun Berg var elev ved Statens håndverks- og kunstindustriskole 1918–1919, men utdannet seg deretter til jordmor ved Rikshospitalets kvinneklinikk, hvor hun møtte sin ektemann, legen Per Wendelbo. De flyttet etter hvert til Trysil, hvor hun startet sin karriere som vever. Hun engasjerte flere personer lokalt som assistenter og vevere som arbeidet med å lage tekstilproduktene. 1934–1935 gikk hun på Kunstakademiet under Axel Revold, og i 1936 flyttet hun til Rauland. Samme år debuterte hun med et maleri på Høstutstillingen.
I 1947 startet Berg sin egen vevstue. Den lå først på Blommenholm, deretter på Hadeland, så på Frysja og til slutt, fra 1962, i Damstredet 20 i Oslo. Hun hadde året før, i 1961, bosatt seg i Damstredet 5, som ligger rett på den andre siden av gaten. Vevstua ble også et viktig senter for opplæring. Hennes produkter av nyskapende karakter og kvalitet satte en standard som preget mange norske håndverkere, designere og tekstilkunstnere. Særlig kjent ble hun for sin produksjon av plagg og sjal. Hun fortsatte konseptet med å ha assistenter rundt omkring i landet som bidro til produksjonen.
Berg var i en årrekke også konsulent og designer for flere fabrikker og bedrifter, som De Forenede Uldvarefabrikker, Røros Tweed, A/S Solberg Spinderi og Haldens Bomuldsspinderi & Væveri. Hun sto også for flere store offentlige utsmykkingsoppdrag, blant annet 10 store ryetepper til Bodø domkirke i 1956 og utsmykkingen av Håkonshallen i Bergen i 1958 (sammen med Synnøve Anker Aurdal og Ludvig Eikaas.)
Ettermæle
I et minneord over Sigrun Berg i Dagbladet 25. mai 1982 beskrev forfatteren Finn Carling henne slik (utdrag):
| Man snakker gjerne om veversken Sigrun Berg, men hun var så meget annet. Ikke bare fordi hun var utdannet jordmor og dessuten hadde fått sin utdannelse som maler med Statens Kunstakademi, men først og fremst fordi hun gjennom sitt arbeide utrettelig åpnet sine medmenneskers øyne for begrepet kvalitet. ... Utallige er de eldre og yngre mennesker, da særlig kvinner, som i årenes løp har fått sitt livsgrunnlag lagt gjennom Sigrun Bergs vevstue, som har fått kunnskap av henne og inspirasjon av henne. Hun elsket denne delen av sin gjerning, men det betyr ikke at Sigrun Berg alltid var like lett å samarbeide med. | ||
Sigrun Berg ble bisatt fra Vestre krematorium i Oslo, nye kapell (ved Vestre gravlund) 28. mai 1982. Dødsannonsen hennes bærer logoen til Human-Etisk Forbund.
I 2020 ble plassen plassen på Billedhuggerløkken i krysset Damstredet/Akersveien gitt navnet Sigrun Bergs plass etter henne.
Galleri
Dødsannonse i Aftenposten 25. mai 1982.
Blå plakett på veggen til Damstredet 5 i Oslo, hvor Berg bodde fra 1961. På den andre siden av gaten lå vevstuen hennes.Foto: Stig Rune Pedersen (2023).
Kilder og litteratur
- Sigrun Berg i Norsk Biografisk leksikon, nettutgave. [Oppsøkt 22.04.2015]
- «Sigrun Berg». Minneord av Finn Carling. Dagbladet 1982.05.25. Digital versjon på Nettbiblioteket.
Utgående lenker
- Brukskunstneren Sigrun Berg i nærbilde. TVprogram fra NRK.
- Sigrun Berg i Historisk befolkningsregister