Skrimstad skysstasjon og gjestgivergård
Skrimstad skysstasjon og gjestgivergård lå like nord for Nitsund i Lillestrøm kommune. Skrimstad er nevnt som skyssgård allerede i 1668. Skrimstad skysstasjon og gjestgivergård har også en historisk plass i administrasjonen av tidligere Skedsmo kommune. Etter at formannskapsloven ble vedtatt i 1837, ble nemlig det første formannskapsmøtet holdt på Skrimstad den 25. november samme år. Det var i 1880 naturlig å flytte skysstasjonen til Lillestrøm som da var blitt et sentralt trafikknutepunkt med jernbane og fra 1877 også med veiforbindelse til omverdenen. Lillestrøm Skydsstasjon og Gjæstgiveri ble opprettet samme året.
Travelt skysskifte
Før toget, bilen og bussens tid var det hest og vogn som var fremkomstmiddelet for de som reiste landeveien. For å frakte de reisende ble et system av skysstasjoner etablert langs de mest trafikkerte veier. Reisen foregikk etappevis mellom disse stasjoner. I Skedsmo var det skysstasjon på gården Skrimstad. Oldtidsveien/Kongeveien fra Christiania passerte her. Det var et travelt skysskifte med mye trafikk både på grunn av sin nærhet til byen og fordi veien delte seg ved Nitsund. Her gikk en vei til Nittedal/ Hakadal og videre nordvestover til Valdres og Vestlandet, og en annen gikk til Gjerdrum og Nannestad. Hovedveien til Nidaros forsatte nordøstover med forgreninger til de indre østlandsområder og Sverige. Fra Skrimstad var det således skysskifte til Dal i Nittedal, Grorud i Aker, Hønsi i Gjerdrum, Mo i Sørum og Tien i Fet.
Skysskaffer og skyssgutt
Den reisende kunne forhåndsvarsle sin ankomst til skysstasjonen ved at en person gikk eller red i forveien. På denne måten var han i stor grad sikret rask skyss videre. Valgte han å reise uanmeldt, måtte han vente til hest og vogn var tilgjengelig. På skysstasjonen var den en skysskaffer. Hans oppgave var å skaffe hest fra en av gårdene i distriktet dersom hest ikke var tilgjengelig på stasjonen. På skysskiftet fikk den reisende på denne måten ny hest og vogn som brakte ham til neste stasjon. Med seg fikk han også en skysskar eller skyssgutt som kjørte hest og vogn tilbake. På strekninger hvor det ikke var kjørevei, red den reisende. Skyssgutten måtte da gå eller springe etter. Skyssguttene kunne være helt ned i 8-10årsalderen, og for de små lemmene var det nok godt å sitte på hesteryggen på returen til skysstasjonen.
Skysshester
Bøndene i prestegjeldet pliktet å stille skysshester. Denne plikten var en stor belastning. Skyssregulativet for Skedsmo vedtatt i 1823 påla de forskjellige gårder å stille inntil 4 hester til disposisjon. Hver uke skulle det fra hele prestegjeldet skaffes 211 hester. Enkelte dager kunne opptil 50 hester være i skysstrafikk. I onnetider ga nok dette grunnlag for frustrasjon og konflikter. Dessuten var Skedsmobøndene sterkt engasjert med varekjøring mellom Christiania og Eidsvoll. Dette var en bedre og sikrere inntekt enn skyssing av personer. Det var nemlig mange kategorier reisende som hadde krav på fri skyss og et relativt stort antall hester. Rikets stattholder kunne kreve så mange hester han ønsket for sitt følge, statsråd 5 hester, biskop og prest 4, fogd og sorenskriver 3, lensmann og skarpretter 1 m.v.
Fra konge til fant
Mange prominente personer har vært innom Skrimstad skysstasjon, bl.a. flere fra det svensk/norske kongehus i unionstiden. Da kong Karl III Johan gjestet stasjonen i 1839, sendte eieren regning til formannskapet i Skedsmo over forskjellig utlegg han hadde hatt i denne anledning. Utgiftene fikk han imidlertid ikke dekket da formannskapet besluttet følgende: ” Da man ikke kjenner til om det er anledning til å bevilge av kommunenes kasse til noget som er den uvedkommende, blir regningen ikke å anvise .” Kanskje sier denne avgjørelse noe om forholdet allmennheten i Norge hadde til kongehuset på den tiden. I 1845 ser det imidlertid ut til at stemningen har snudd. Forut for kong Oscar Is reise mellom Christiania og Stockholm dette år besluttet formannskapet at det skulle festes 2 alen høye granbusker langs rekkverket på Nitsund bro ”så kongens følge ikke skulle bli redde når de så ned fra den store høide.” Da Dronning Desirè (enke etter kong Carl Johan) reiste her i 1848, har gamle skedsmosokninger berettet at hun kjørte i en åpen vogn trukket av 6 hester. Lensmannen kjørte foran og bak fulgte en eskorte av 12 bønder ”av bygdens fornemste menn”. En herre i dronningens vogn kastet 6 og 8 skillinger til de fattige.
Kanskje var det Anne som plukket opp dronningens mynt? Anne var en omstreifer som ofte vandret gjennom Skedsmo. Hun var høy av vekst, hadde sterk skarrede stemme og et mørkhudet meget skrukket ansikt, røkte skråtobakk på en krittpipe og var en skrekk for ungene der hun kom inn. Det ble sagt hun opprinnelig var fra Finland. Eller var det lirekassemannen som pleide å stille seg opp ute på gårdsplassen. Han som hadde med seg dresserte apekatter og papegøyer for å tiltrekke seg oppmerksomhet. Ja, på Skrimstad har det nok vært folk fra alle samfunnslag innom oppgjennom tiden.
Kilder og litteratur
- Haavelmo, Halvor: Skedsmo. Bygdens historie. Bind I. Oslo 1929. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Haavelmo, Halvor: Skedsmo. Bygdens historie. Bind II. Oslo 1950-1952. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Rogan, Bjarne: Det gamle skysstellet. Reiseliv i Noreg frå mellomalderen til førre hundreåret. Oslo 1986. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Svendsen, Johan Martin: Håndskrevet bok med historiske nedtegnelser fra 1800-tallet.