Soon og Omegns Fiskerforening

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Fra Soon og Omegns Fiskerforenings 50 årsjubileum. Styret. Fra venstre: Oddvar Brevik, Ludvig Olsen, Thomas Fredriksen, John Gudmundsen, Helge Svendsen og Halvdan Olsen. Foto: Vestby Historielag

Soon og Omegns Fiskerforening var et fiskerlag som ble stiftet i Son i 1912[1] og som fra 1927 sto tilsluttet Norges Fiskarlag gjennom overbygningen Oslofjorden Fiskarlag som ble stiftet 9. februar 1936[2].

Norges Fiskarlag sin logo

Fiske som næring ble ikke særs fremherskende i Son før siste halvdel av 1800-tallet. Det skal ha skyldtes at det før den tid var «for lite marked», - for få mennesker til at fiske som næring kunne svare seg. Med økt folketall og et større kjøpevillig marked - Kristiania inkludert, tok næringa seg opp. Det starta med makrell[3], seinere kom sild, ansjos, brisling, hummer, reker og andre fiskeslag.

Fiskerforeningen

Son leksikon forteller med Son forteller som kilde at foreningen ble stiftet i 1912 - men dessverre uten noen oversikt over hvem som tok initiativet til å starte foreningen. Men i anledning foreningens 50-årsjubileum finner vi foreningens første styre: Formann var Arnt Andresen og sammen med seg hadde han Josef Svendsen, Kjøvangen, Otto Ottersen, Erik Sjøvold og Lauritz Olsen. På dette festmøtet deltok ellers to av stifterne av laget; Sigvald Karlsen og Adolf Andresen.[4]

Første gang offentligheten fikk kjennskap til foreningen var i 1914. Da skrev Social-Demokraten at foreningen hadde søkt havnedirektøren om å få utredet muligheten for en havn eller beskyttelsesmolo i Son. Kommunestyret hadde anbefalt søknaden.[5]. Det skal vise seg at saken om ei god havn for fiskere og fritidsbåter ville oppta soningenes fiskere gjennom mange år framover.

Soon Hermetikkfabrikk fikk stor betydning - ikke bare for fiskerne. I minst like stor grad for arbeidslivet på Son. Foto: Soon og Omland vel.

Noen tillitsmenn

Foran har vi sett at det ikke har lyktes å framskaffe navnene på dem som starta foreningen i 1912. Første gang vi finner styret i Soon og Omegns Fiskerforening omtalt er i Fiskarlagets eget organ Fiskaren hvor det den 5. august 1931 står at fisker Ludv. Olsen var formann, Sigvart Karlsen, kasserer, Josef Svendsen, sekretær og at fisker Asbjørn Svendsen og Håkon Guldbrandsen var styremedlemmer i laget som den gang besto av 30 medlemmer. Året etter finner vi en nekrolog om Lauritz Olsen fra Kjøvangen som ved sin død var et av lagets eldste medlemmer og som hadde vært med i styret for Østlandske Fiskeriselskap gjennom flere år.[6]

På årsmøtet 1933 finner vi at årsmøtet med usedvanlig godt fremmøte, gjenvalgte hele forannevnte styre, der det og framgår at Asbjørn Svendsen og Håkon Guldbrandsen også var lagets revisorer.[7]

Årsmøtet 1934 med 12 frammøtte drøftet helt seriøst å oppløse foreningen på grunn av det lave frammøtet. Josef Svendsen fikk snudd opinionen og besørget det sittende styret gjenvalgt slik: Formann: Ludvig Olsen, nestformann Olaf Svendsen, Josef Svendsen, Håkon Guldbrandsen, Asbjørn Svendsen og Sigvart Karlsen, kasserer og sekretær. Formann Ludvig Olsen valgtes som utsending til Østlandske Fiskeriselskaps årsmøte i Oslo i april med fisker Johan Sand som suppleant.[8]

I forbindelse med skriv fra Fiskeridirektøren om 1,5 millioner kroner til disposisjon for lån til anskaffelse av fiskeredskaper der kommunene skulle nedsette ei nemnd på fem medlemmer - hvoriblant man så for seg herredskasserer eller ligningssekretæren som ett av de fem, valgte Vestby herredsstyre på foranledning av Soon og Omlands Fiskerforenings forslag Josef Svendsen, Kjøvangen, Johs. Ottersen. Såner, Sigv. Karlsen, Såner, Halfdan Olsen, Kjøvangen og Jacob Trandem med følgende varamenn: Olaf Svendsen, Kjøvangen, Ragnar Halvorsen, Såner, Even Hansen, Kjøvangen og Søren Gulliksen, Såner. - Josef Svendsen ble valgt til nemndas formann.[9]

På årsmøtet 1935 ble formannen, fisker Ludvig Olsen og fisker Olaf Svendsen gjenvalgt. De øvrige styremedlemmer var da fiskerne Haakon Guldbrandsen, Asbjørn Svendsen og Sigvart A. Karlsen. Fisker Sigvart Karlsen ble gjenvalgt til kasserer. Til sekretær ble valgt dampskipsekspeditør C. H. Johansen. Revisorer ble Johan Jakobsen og Johan Sand. Som æresmedlemmer ble opptatt fisker Edvart Jakobsen, Soon, fisker Johan Karlsen, Soon og fisker Hagbart Olsen, Kjøvangen.[10]

27. desember 1935 holdtes årsmøte i foreningen. Det foretokes valg på tre medlemmer av styret: Sigvart Karlsen, Håkon Guldbrandsen og Asbjørn Svendsen. Øvrige styremedlemmer: Ludvik Olsen, formann, Olaf Svendsen, varaformann. Som revisorer valgtes Johan Sand og Josef Breivik. Sigvart Karlsen gjenvalgtes som kasserer.[11]

15. januar 1938 var det årsmøte med 13 medlemmer til stede. Ved valgene var både Asbjørn Svendsen og Haakon Guldbrandsen på valg. Svendsen ble gjenvalgt mens Guldbrandsen som frasa seg valg ble erstattet med Oddvar Brevik. Dette ga følgende styre: Formann Asbjørn Svendsen, kasserer Oddvar Brevik, Johan Jacobsen, Søren Gulliksen og Sigvald Karlsen. C. H. Johansen ble sekretær og Harald Olsen og Hans Pedersen revisorer.[12]

Norbom Fredriksen på brygga. Foto: Jørn Fredriksen

8. januar 1939 var det nytt årsmøte: Haakon Gulbrandsen ble nå valgt til formann idet Asbjørn Svendsen bestemt fraba seg gjenvalg. Nye styremedlemmer ble ellers Josef Brevik, Soon, Harald Olsen, Kjøvangen og Norbom Fredriksen, Soon. Gjenværende styremedlem var kasserer Oddvar Brevik, Soon.[13]

5. mars 1941 meldte Akershus Amtstidende at Soon og omegns fiskerforening hadde valgt John Gudmundsen og Norbom Fredriksen som respektive formann og kasserer. To dager seinere meldte Moss Avis at da Josef Brevig bestemt frasa seg gjenvalg ble John Gudmundsen valgt som lagets nye formann, og som kasserer etter Oddvar Brevik ble Norbom Fredriksen valgt. 12. mars meldte så Fiskaren at det nye styret nå besto av John Gudmundsen formann, Josef Brevik nestformann, Norbom Fredriksen kasserer, Harald Olsen og Hans Pedersen. Som sekretær ble gjenvalgt Carl H. Johansen - mens Olaf Svendsen og Oddvar Brevik skulle ta seg av revisjonen.

Årsmøtet 1944 gjenvalgte hele styret som da besto av formann John Gudmundsen, nestformann Josef Brevik, kasserer Norbom Fredriksen, styremedlemmer Harald Olsen og Halfdan Olsen. Revisorer Olaf Svendsen og Oddvar Brevik.[14]

I 1949 kom det opp sak om valg av felles fiskenemnd i Vestby og Soon. Soon og Omegns Fiskerforening foreslo at John Gudmundsen og Halfdan Olsen med Harald Olsen og Leif Andersen som varamenn fra Vestby og Ludvig Olsen og Thomas Fredriksen med Oddvar Brevik og Karsten Gulliksen fra Soon som varamenn. Soon kommunestyret behandlet og vedtok forslaget fra Soon kommune som sitt.

13. februar 1952 meldte Fiskaren at Soon og Omegns Fiskerforening nylig hadde feiret lagets 40-årsjubileum med så å si 100 % tilslutning fra fiskerne. Asbjørn Svendsen var da formann i foreninga.

20. februar 1952 meldte Moss Avis at soningene hadde valgt dette styret på siste årsmøte: Formann Asbjørn Svendsen, kasserer Halfdan Olsen, Nordbom Fredriksen, Odvar Brevik og Tiedemann Andersen. Revisorer Johan Gudmundsen og Oddvar Brevik. Representant til Oslofjordens fiskerlag Ludvig Olsen med Asbjørn Svendsen som varamann.

Årsmøtet 1955 gjenvalgte alle som sto på valg det året. (Ingen nevnt)[15]

Etter årsmøtet 1956 besto styret av formann Asbjørn Svendsen, sekretær Oddvar Brevik, styremedlemmene Halvdan Olsen, Ludvig Olsen, Norbom Fredriksen og J. Johansen kasserer.[16]

Årsmøtet 1962 gjenvalgte alle som sto på valg, slik at styret da besto av formann Thomas Fredriksen, nestformann Ludvig Olsen, sekretær Oddvar Brevik, styremedlemmer John Gudmundsen, Helge Svendsen og Halvdan Olsen, kasserer Johan Johansen.[17]

Årsmøtet 1963 gjenvalgte hele styret med Thomas Fredriksen som formann. [18]

Stemningsbilde fra Pjåken 1919. Foto: Soon og omegns vel

Sterk appell

«31. januar 1931 hadde Soons og Omegns Fiskerforening årsmøte. Der møtte fram ni, sier og skriver 9 medlemmer. Dette synes å vise en altfor liten interesse for en sak, som angår over 60 familiers levevei i Soon og omegn. Nu skulde man heller ikke skylde på travelheten, de aller fleste fiskere var hjemme og hadde anledning til å gå. I distriktet hører man 15 dekksbåter foruten mange motorsnekker og tilhørende fiskeredskap hjemme.

I 1917-18 var medlemsantallet på sitt høieste ca. 30, men da var jo også praktisk talt nødt til å være tilsluttet foreningen for å få parafin utlevert. Nytten var dengang helt direkte. Siden har det gått stadig nedover. Interessen er blitt slappere og slappere. Spør man den enkelte fåes ofte det svar, at han har ikke råd. Ja, det er sant nok. Tidene er dårlige, ikke minst for fiskerne. Årskontingenten er kr. 2.00 + kr. 2,50 for »Fiskaren«, standens organ for det hele land, som fåes så billig når minst 10 eksemplarer kan sendes til en forening, altså kr. 4,50 pr. år pr. medlem. Men se til om ikke de samme har råd til hver uke å kjøpe et, ja kanskje to illustrerte blad eller magasiner! Sier vi to a 35 øre blir det i årets løp noget slikt som godt og vel kr. 36. D e t har de råd til! Men ikke støtte sine egne interesser. Men de fordeler foreningen har skaffet har alle gjerne vært med på å nyte godt av. F. eks. bonus på Solarolje, maksimalprisene på makrell i rasjoneringstiden, som nettop Soon og omegns fiskerforening gikk i spissen for og fikk gjennemført. Den var nemlig påtenkt omtrent halvparten så stor som den blev. Og nu er det bensinavgiften der kjempes om, og som særlig gjelder de små farkoster. Der er også mange andre ting som skulde opmuntre fiskerne, de små spå vel som de større, til å slutte sig mannjevnt til sin forening. Enighet gjør sterk, her som i alle andre ting. Alene kan intet utrettes, står man sammen kan mange spørsmål av stor interesse for deres egen velferd løses.

Ifølge foreningens lover har et medlem fortapt sin rett, når han ikke har betalt sin kontingent på et år. Som det nu er har mange ikke betalt hverken forenings- eller bladkontingent på flere år, utgiftene har vært utredet av foreningens kasse, men dette kan nu ikke gå lenger, og bør ikke heller gå. Der må være minst 10 betalende medlemmer for at foreningen skal ha stemmerett i Østlandske Fiskeriselskap, og nu er det faktisk bare 9, på papiret riktignok 30, men dette er helt uriktig og som sagt uholdbart i lengden. Bunnen i foreningens kasse nåes vel også en gang.

Hensikten med denne artikkel er å mane fiskerne i Soon og omegn til å støtte sin forening ved å betale sin kontingent og så møte op ved de få møter som styret innkaller. Der er alltid ting av interesse som da skal drøftes, ikke minst for de såkalte småfiskere - med de små farkoster. De bør selv være til stede og tale sin sak og derved forsøke å bedre sine kår.

Styret kan jo også engang gå tret og legge arbeidet ned, og dersom der da ingen er til å ta det op igjen, vil det være av ubotelig skade for stedets fiskerbefolkning.»

Denne kraftfulle appellen sto på trykk i Østlandets Blad 11. februar og Fiskaren den 18. februar 1931.

Skiftende marked

Rundt århundreskiftet 1900 ble det bedring i avsetningsforholdene; tre fiskehandlere hadde etablert seg der Edvard Jacobsen som var kommet fra Kjøvangen allerede i 1870-åra ble den største. Han etablerte seg med oppkjøp og produksjon av ansjos for Sverige etter at han i noen år hadde driftet havet som sjømann og seinere flere år som fisker i fjorden. Etter første verdenskrig kom Soon Hermetikkfabrikk i gang. Denne fabrikken betød mye både for sysselsetting i Son og for fiskerforeningen generelt tross at den kun drev sesongvis. Det skal ha vært så mange som fem notlag i drift i Son som hver seg omfattet fra fem til sju mann.[19]. Så var da også Oslofjorden en av landets rikeste fiskefjorder, noe også Vestlendingene visste å sette pris på:

Hvorfor Kristiania var i mangel av makrell

Soon og Omegns Fiskerforenings formann Arnt Andresen tok utfordringen og utredet for "alt folket" spørsmålet om hvorfor «jobbetida» førte til mangel på makrell i hovedstaden. Spørsmålet hadde da vært reist i alle regionens aviser, ja, saken hadde sågar vært reist i Stortinget.

Andresen startet med å forklare noen av omstendighetene som ledet fram til misèren. Med det rike fisket man hadde hatt skulle det jo vært mer enn nok til alle. Men den ekstraordinære situasjon influerte og på omsetningen av makrell, kunne Andresen fortelle: For mens folk på diss kanter tidligere bare kjøpte for dagens behov, tok de nå høyde for at det kunne bli tomt - en form for hamstring inntrådte. Mange saltet ned for et helt år framover. Slik var det i hele regionen; på bygda og i byene. Dette var den ene grunn til at forsyningene til Kristiania skrumpet inn.

Nå var ikke saken udelt negativ, for fiskerne tjente godt på forholdene, sa fiskerforeningsformannen, som forklarte at fisken de fikk solgt direkte til forbruker ble betalt med maksimalpris; 90 øre. Normalt ble ellers fisken sendt til Kristiania gjennom en mellommann som viderebefordret den, noe som ikke ga fiskeren mer enn 83 øre. Med en fangst på noen tusen kilo betød dette ikke så rent lite for skøytemannskapet.

Et annet forhold var at fiskerne manglet olje. Denne mangelen var så følbar at en rekke av fiskebåtene måtte legge opp - og fiskerne slo seg da sammen til «fellesdrift» på enkelte skøyter. Andresen anslo at man kun fikk mellom 1/3 og 1/2-part av den olje man var i behov av. Til denne miseren foreslo Andresen at noe av den oljen som var blitt Kristiania til del under rasjoneringen. Da kunne det jo rett enkelt la seg ordne slik at Kristiania fikk fisken de hadde behov for, med den enkle forklaring at nå ville jo fiskerne fiske mer - idet alle skøyter derved kom i drift. - Enn videre forklarte Andresen at det i Akershus fylke da var om lag 60 bruk i drift, mens hovedstaden kun hadde to. Fiskerne fikk altså rasjonene sine fra Akershus - så da var det vel og rimelig at den vesentligste andel av fisken kom bygd og by i Akershus til gode. Så, hvis hovedstaden kunne spe på med litt av sin oljebeholdning, slik at fiskerne kunne sette alle sine bruk i full drift, ville det bli makrell nok - også til «dem derinde».

Andresen hadde forelagt problemstillingen for Oljeraadet, og hadde da fått til svar at tanken slett ikke var så urimelig. Imidlertid ble han bedt om å sende inn en skriftlig søknad. Søknaden var for lang tid siden avsendt til Oljeraadet, men senere hadde verken Andresen eller fiskernes organisasjoner hørt noe. «Oljeraadet har altsaa ordet».[20]

Tiltak

  • I 1929 fremmet foreningen forslag om minstepriser på fisk overfor Østlandske Fiskeriselskaps representantskapsmøte.[21]
  • I 1930 fremmet foreningen i samvirke med Rygge og Omegns Fiskerforening forslag for Østlandske Fiskeriselskap om å protestere mot bensinavgiften for fiskere. De ville og protestere på den nye lakseloven som var gjort gjeldende.
  • Navigasjonskurs med "autorisert" lærer fra Kristiansand; I. E. Johannessen ble igangsatt med 20 av foreningens medlemmer påmeldt i februar 1933. Kurset ble avviklet på Son skole, og var helt gratis for foreningens medlemmer.[22] Av de 15 medlemmer som startet på kurset gikk disse ni opp til eksamen: John Gudmundsen, Thorolf Gabrielsen, Birger Olsen, Norbom Fredriksen, Arne Karlsen, Robert Brevik, Håkon Gulbrandsen, Thomas Fredriksen og Alf Andersen.[23]
  • Fyrlykter. Den seinere sekretær i foreningen, Carl H. Johansen hadde lenge arbeidet for å bedre innseilingsforholdende til Soon. Hans gode forslag ble approbert og "hyldet" av årsmøtet 1933 i foreningen.[24] På årsmøtet i 1937 ser vi at saken på ny er oppe til behandling. Distriktslaget ble anmodet om å forfølge denne viktige saken for fiskerne. [25]
  • Fiskeauksjon. Foreningen fremmet gjennom Josef Brevik forslag om å få i gang fiskeauksjon når den nye fiskehallen var kommet på plass i Oslo.[26] I tilknytning til dette ble saken om fiskehall tatt opp i møte der man vedtok å slutte seg til tiltaket - med en kontingent a 5 kroner per år. Et orienteringsmøte var tillyst på Gressholmen.[27]
  • Alderstrygd for fiskere. Årsmøtet 1934 ba Østlandske Fiskeriselskap utrede hvor langt saken var kommet, etter som man da hadde arbeidet for en løsning i mer enn et år.[28]
  • Fritidsfiskere går fiskerne i næringa. At folk i fullt arbeid har fiske som binæring ble ikke sett nådig på av fiskerforeningen. Man så for seg at fiskere kunne bli gående på forsorgen om dette fikk fortsatte.[29]
  • Skattefradrag. Foreningen foreslo overfor årsmøtet i Østlandske Fiskeriselskap å be om å få skattefradrag for oljehyret med 100 kroner per år.[30]
  • Østlandske Fiskeriselskaps utmeldt av Norges Fiskarlag. Sommeren 1935 hadde Østlandske Fiskeriselskap ganske så - «rett ut av luften» besluttet å melde laget ut av Norges Fiskarlag. Dette ble imøtegått av Soon og Omegns Fiskerforening som fra 1927 hadde stått tilsluttet landslaget. Nå ba de Fiskeriselskapet om sin begrunnelse for utmeldelsen, samtidig som man så for seg at dette kunne få store konsekvenser for organiseringen av fiskerne i selskapets nedslagsfelt. Østlandske Fiskeriselskap tilbød seg å møte fiskerforeningen, men sekretæren møtte ikke ved innkallingen til årsmøtet. Konkret foreslo man da å endre navnet på overbygningen fra Østlandske Fiskeriselskap til «Sør- og østlandet fiskerlag», som så kunne tilmeldes Norges Fiskarlag.[31]
  • Levende agn. Foreningens forslag til Oslofjordens Distriktsfiskerlag om å arbeide for opphevelse av forbudet mot bruk av levende agn ble tatt til etterretning og vedtatt oversendt årsmøtet.[32]
  • Vinteren 1941-1942 førte til store og sterke isdannelser. Bytinget ble anmodet om bidrag til å lage råk, noe som ble innvilget med 500 kroner.[33]
  • Boden på Sauholmen. Et stridens eple ble saken om den boden som fiskerne i fiskerforeningen i lang tid hadde leid som lagerbod.
Garnbua på Saueholmen. Foto: Soon og Omegns Vel.

I 1977 kom det til strid mellom kommunen og fiskerforeningen som ba om 5000 kroner i kommunal støtte til å vedlikeholde taket på boden. Stridens kjerne ble at fiskerforeningen påsto at boden var kommunens eiendom, og at foreningen brukte den mot at det ble foretatt et visst vedlikehold. Kommunen på sin side påsto at fiskerforeningen hadde kjøpt boden for 2500 kroner, samtidig som det ble inngått en leieavtale for grunnen den sto på i 1954. Og - ettersom fiskerforeningen betraktes som en næringsorganisasjon kunne ikke kommunen anbefale slik støtte.[34] 29. april 1953 foreslo havnestyret overfor formannskapet at fiskerforeningen fikk kjøpe boden for 2500 kroner, noe foreningen i brev av 11. november 1953 sa seg tilfreds med. (I parentes bemerket havnesjefen at salgssummen kunne benyttes til offentlig toalett i Soon).[35] 25. november vedtok bystyret: "Boden på Sauholmen selges til Soon og Omegns Fiskerforening for 2500 kroner. Salgssummen avsettes i sin helhet til anlegg av offentlig toalett. (...)[36]

  • Sammen med fire andre fiskerlag innerst i fjorden ble det dannet et distriktslag som leverte overskuddet av fisken til Fiskernes Salgslag i Oslo. Samvirkelaget Fjordfisk ble stiftet i 1947 og ble fiskernes salgslag for hele Oslofjorden. Fjordfisk overtok i 1950 fiskemottaket Soon og Omegns Fiskerforening hadde bygd opp nord for Son Torg. Salgslaget og fiskerforeningen fikk avtale med Esso som så satte opp bunkringsanlegg i tilknytning til anlegget. Ishus ble og satt opp her. Isen ble hentet fra Stavnestjernet, lagret i ishuset som var isolert med spon og flis; avfall fra sagbruk.[37]

En kamporganisasjon

  • Foran har vi sett at fiskerforeningen tidlig satte kreftene inn på å skaffe seg trygge havneforhold. Vi har ikke funnet opptegnelser som kan belyse hvordan det gikk med søknaden de sendte havnedirektøren i 1914, men vi finner at saken ikke kan ha vært tilfredsstillende løst, for foreningas beretning for 1937 forteller at årsmøtet ba havnestyret å oppta saken med å få en havn for fiskerne.[38] I 1949 fortalte avisa Fiskaren at båthavnspørsmålet i Soon nå sto foran sin løsning. Dette var etter at havn hadde vært utpekt der fisker Andreas Fredriksen residerte, for så å bli "omplassert" til å skulle bli anlagt i Hølenselva, et prosjekt som så å si møtte døden, ved at eieren avgikk ved døden før prosjektet var ferdigbehandlet. Nå - i 1949 var kommunen blitt eier av området og man håpet det ville kunne løse seg. Ja, så skrev dampskipsekspeditør Carl H. Johansen. [39]
  • I 1954 kom saken opp på ny. Nå ville man skape / bygge småbåthavn på Saga ved Soon i et samvirke mellom Soon og Vestby. Kostnadene var beregnet til 195 000, der staten forutsattes å bidra med halvparten, noe som ga en utgiftspott på 44 000 for Soon.[40]
  • I 1975 kom saken igjen opp. Nå var krefter i sving for å få oppgradert småbåthavna til å få plass for flere båter. Både Soon og Omegns vel og fiskerforeningen la inn protester på reguleringsforslaget som de mente ble i største laget. Dette ble imøtegått både av havnestyret, bygningsrådet og formannskapet - men uten noen grunngivelse for hvorfor man ikke ville se til forslagene fra foreningene som i henhold til Vestby Avis var vel fundert, gjennomarbeidet og gode.[41]
  • A.D. 2004 ble man igjen påminnet om saken, idet Østlandets Blad trakk fram og gjenopptrykket sin reportasje fra 50 år tidligere.[42]
  • Oslo Distriktsfiskerlags styremøte behandlet Soon og Omegns Fiskerforenings resolusjon om minstepris både på "knubbesild" og større sild ved Oslo fiskehall. Styret ville arbeide med denne viktige saken, samt se saken i samband med minstepris på fisk generelt.[43]
  • Fiskebilrute i Vestby vakte oppstand. Da «Stabbur-Nilsen» i februar 1950 ble innvilget konsesjon på drift av ei fiskebilrute i Vestby våknet kamp-instinktet i Soon og Omegns Fiskerforening. Foreningen protesterte og begrunnet den med at fiskernes salgslag i Soon leverte mye i samme distrikt som ble omfattet av konsesjonen. Bare i januar-februar leverte laget om lag 6 tonn fisk til fornøyde kunder. Salgslaget mente å kunne føre bevis for at deres fisk var av vel så god kvalitet som den som skulle fraktes helt fra Fredrikstad. Man ba og om at fiskerinemnda fikk uttale seg før saken kom opp i bystyret. Dette skrivet ville ordfører Hans Chr. Brevig oversende til samferdselsnemnda sammen med konsesjonssøknaden. Representanten Stene ba om at saken måtte bli realitetsbehandlet - og ikke bare legges fram som referatsak.[44] Hvordan den saken gikk videre er det ikke funnet spor av.
  • I 1957 kom en ny fiskebilrute-sak. Nå var det Arne Niman Hansen som søkte om konsesjon for ei rute rundt Vestby stasjon som den gang ikke ble betjent av Johansen (sannsynligvis en annen fiskebilentrepenør). Fiskerforeningen hadde avgitt uttalelse om at ruta ikke måtte komme i konflikt med den omsetning foreningen hadde. Formannskapets innstilling lød på oppstart ved Kinde gård, slik at det ikke ble omsetning til bebyggelsen ved Kvaal.[45]
  • Fiskeforeningen tok opp saken om en hjelpekasse for fiskere tilsluttet datidens distriktslag; Oslofjordens Fiskerlag på et godt besøkt medlemsmøte der 15 av medlemmene var for opprettelsen av en slik ordning.[46]
  • Fisker Sverre Sjøstrand som blant andre representerte Soon og Omegns Fiskerforening i spørsmålet om atomkraftverk i Oslofjord-området, var et svært godt aktivum som klarte å få fram de marinbiologiske skadevirkninger et atomkraftverk ville få.[47]

Aktiv forening

Så aktiv foreningen enn var - alt har en ende. Foreningen ble etter hvert så minimalisert at man så seg om etter samarbeidspartnere. Det fant man i form av «naboforeningen» Rygge fiskerlag i Råde. I 1986 ble Soon og Omegns Fiskerforening som da hadde fått modernisert foreningens navn til Son og Omegns Fiskeforening sammenslått med Rygge fiskerlag til Rygge og Son fiskerlag.[48]

Kilder

  • «Hvorfor kommer ikke makrellen til Kristiania?» i Aftenposten 28. juli 1918.
  • Strøm, Jan (red):Norsk fiskeri- og fangsthåndbok : saltvannsfiskeriene : ferskvannsfiskeriene : ishavsfangsten : hvalfangsten. bind 2, Oslo 1949
  • Sider fra Son, Son og omegns vel 50 år, Jubileumsbok. U.Å.
  • Vestby som var - utgitt av Vestby historielag 1981.
  • Gudmundsen, Ivar: Son Leksikon, Vestby 2002.
  • Samtaler med Jørn Andreas Fredriksen og Jørn Svendsen (Vestby Historielag)
  • Protokoll fra Oslofjordens fiskerlag vedr. Rygge og Son fiskerlag datert 29. november 1985 / 12. mars 1986. - utlånt av Magnar Fjellbakk, Rygge - sekretær i Østfold Fiskerlag. April 2022.
  1. Son Leksikon
  2. Norsk fiskeri- og fangsthåndbok
  3. Sider fra Son s. 44
  4. Moss Dagblad 5. februar 1962.
  5. Social-Demokraten 22. juli 1914
  6. Fiskaren 10. februar 1932
  7. Fiskaren 15. februar 1933
  8. Moss Avis 12. februar 1934
  9. Østlandets Blad 10. september 1934
  10. Fiskaren 30. januar 1935
  11. Fiskaren 22. januar 1936.
  12. Moss Avis 26. januar 1938.
  13. Moss Avis 10. januar 1939 og Fiskaren 18. januar 1939.
  14. Fiskaren 8. februar 1944.
  15. Akershus Amtstidende 28. februar 1955.
  16. Østlandets Blad 9. februar 2006 / 1956.
  17. Moss Dagblad 5. februar 1962.
  18. Fiskaren 8. april 1963.
  19. Sider fra Son s. 45
  20. Aftenposten 28. juli 1918.
  21. Fiskaren 10. april 1929.
  22. Østlandets Blad 31. januar 1933.
  23. Fiskaren 19. april 1933.
  24. Østlandets Blad 31. januar 1933.
  25. Moss Avis 26. januar 1938.
  26. Fiskaren 15. februar 1933.
  27. Moss Avis 21. august 1933.
  28. Moss Avis 2. januar 1935.
  29. Østlandets Blad 9. februar 1935.
  30. Østlandets Blad 9. februar 1935.
  31. Fiskaren 22. januar 1936.
  32. Fiskaren 22. februar 1939.
  33. Østlandets Blad 30. januar 1942.
  34. Østlandets Blad 15. september 1977.
  35. Moss Avis 21. november 1953. Østlandets Blad 25. november 1953.
  36. Moss Avis 26. november 1953.
  37. Son leksikon s. 91.
  38. Moss Avis 26. januar 1938.
  39. Fiskaren 17. februar 1949.
  40. Moss Avis 23. november 1954 og Østlandets Blad 24. november 1954.
  41. Vestby Avis 30. mai 1975.
  42. Østlandets Blad 23. november 2004.
  43. Fiskaren 21. september 1938.
  44. Moss Avis 11. april 1950.
  45. Moss Avis 25. januar 1957.
  46. Moss Avis 20 februar 1952.
  47. Østlandets Blad 15. januar 1973.
  48. Protokoll fra Oslofjordens fiskerlag vedr. Rygge og Son fiskerlag datert 29. november 1985 / 12. mars 1986.