Son
Son er et tettsted ved Oslofjorden i den sørlige delen av Vestby kommune i Follo. Det er særlig kjent for sin gamle bebyggelse fra hollendertiden, med trehus og trange smug som gir et særpreg som man gjerne forbinder med byer langs kysten av Sørlandet. Det er også en populær småbåthavn.
Geografi
Det tidligere ladestedet Son ligger ved Oslofjorden, og fjordarmen Sonsbukta, lokalt kjent som Sonskilen er fjordens dypeste naturlige havn. Son tilhører Vestby kommune i Akershus fylke, ligger 50 kilometer fra Oslo og grenser mot Moss og Østfold fylke i sør, og mot Hølen tettsted i nord. Son sentrum ligger nede ved sjøen, med resten av tettstedet i en bratt helning bak.
Utenfor Son ligger det fire øyer som tilhører Vestby kommune. Den største er Gjøva, mens de mindre tre går under fellesnavnet Sauholmene; disse ligger bare omkring femti meter fra fastlandet. Lokalt omtales den største av de tre som Sauholmen.
Det er to større tjern i Son: Kolåstjernet nordvest for sentrum, mot Erikstadbygda, og Breviktjernet på Store Brevik. Det ble tidligere tatt ut is fra begge tjern på vinterstid, og nær begge steder er det veinavn som minner om ishusene som lå nede ved sjøen, hvor skip tok inn is for å bevare proviant og forgjengelige handelsvarer. Det har også vært uttak av torv fra myrer både ved Kolås og på Brevik.
Grunnfjellet i Vestby kommune er rester av en fjellkjede som lå i området for en til to milliarder år siden. Den viktigste bergarten er gneis, og typen som finnes i kommunen kalles Vestby-gneis. Den er svært varierende i karakter, med innslag av kvarts, feltspat og glimmer. I Sonsområdet kan man flere steder se mineralganger i grunnfjellet der dette ligger åpent i dagen. På sjøbunnen utenfor Son finnes det silurkalk.
I tillegg til selve tettstedet omfatter Son fire boligområder: Deør Skog, Store Brevik, Øståsen og Strømbråten, samt mindre befolkningskonsentrasjoner. På grunn av fortetting er det kontinuerlig bebyggelse det meste av veien mellom det som tidligere var atskilte boligområder. De fleste av de omkring 5500 innbyggerne som sokner til postadresse 1555 Son er fordelt på boligområdene; i sentrum og sentrumsnære strøk bor det færre enn 1000 personer.
I utkantene av Son er det også noen eldre hytteområder, med priser på linje med Sørlandet der det er strandtomt. Det er restriksjoner på bygging i strandsonen.
Navnet Son er ikke sikkert forklart i stednavnforskningen. En rådende oppfatning er at det har en elvetilknytning, i likhet med elva Sona i Nord-Trøndelag, som kommer fra Sonvatn. Navnet antas da å komme fra elven Såna som løper gjennom nabosognet Såner, så til Hølen og videre til Son og ut i Sonskilen som Hølenselva. Navnet har vært knyttet til verbet så, brukt om fiskens gyting, og da i betydningen «gyteelv». Det har også vært knyttet til verbet svona, å svinne inn, minke, slik at betydningen blir "elva som minker sterkt i tørketid". Tidligere i historien ble det blant annet også skrevet Soon, Zoen, Zoon og Sogn. Sistnevnte skrivemåte regnes for å være basert på en misoppfatning om at navnet kom fra ordet sogn; den ser ikke ut til å ha blitt brukt lokalt. Son ble offisiell skrivemåte i 1891; før det ser Soon ut til å ha vært mest brukt. Sistnevnte skrivemåte er fremdeles i bruk i mange navn, som Soon Blomster, Soon og Omegns Vel og Soon Idrettsforening.
Historie
Det er funnet oldtidsminner fra yngre steinalder i Sonsområdet, som tyder på noe bosetning der.
På et kart fra 1154 finnes det noen mener er den første referansen til stedsnavnet, med formen (Se)suna. Kartet var laget av al-Idrisi for Roger II av Sicilia. Dette er en usikker tolkning, fordi kartet er såpass fordreid i forhold til terrenget at det er vanskelig å plassere stedet. Den første mulige referansen er fra et diplom fra 1342[1], der Sonakaupangi angis som utstedelsessted. Det dreier seg om et brev fra Magnus VII Eiriksson, som ble skrevet fra Sonakaupangen. Stedsnavnet har også vært tolket som Jonakaupang (Jönköping), og det er vel mer sannsynlig at Magnus, som var konge i både Norge og Sverige oppholdt seg der. Det har lenge vært en teori i Son om ruinene som er kjent som Munkenes kapell var et kloster fra middelalderen, men det finnes ikke bevis for denne teorien.
Hollendertiden
I hollendertiden, omkring 1550 til 1800/1850, var Son en viktig tømmerhavn. Dels ble det skipet ut tømmer hugget i Sonsområdet, og dels tømmer som ble fløtet ned elven fra Hølen. Hølen var Sons viktigste allierte i tømmereksporten; Son var utskipningshavn for Hølen, og tjente derfor store penger på tømmer- og sagbruksdriften der. Samtidig var sagbrukene i Hølen store konkurrenter til sagene i Son.
På gamle hollandske kart er Oslofjorden kalt for Zoen op den Water, «Soen Water» og lignende, noe som forteller om stedets store betydning i hollendertiden. Markedet nevnes for første gang i et brev fra 1548, da Christianiaborgere klaget over at de tapte penger på konkurransen med Son. Det var lite fast bebyggelse på 1500-tallet, og et stykke ut på 1600-tallet var det fortsatt bare noen titalls innbyggere. Men rundt 1650 hadde folketallet steget til rundt 200.
I 1604 ble Son ladested under Christiania med egne tollrettigheter. Tollinntektene ble store, og Tønsberg, Fredrikstad og senere også Moss forsøkte å få lagt Son under seg. I 1670-årene hadde Son dobbelt så høye tollinntekter som Moss. Befolkningstallet økte naturlig nok også i takt med velstanden. Flere av bygningene i sentrum er fra storhetstiden som fulgte, blant annet murbygningen Thornegården fra 1647 og tømmerbygningene Stoltenberggården og Spinnerigården. Sistnevnte har sitt navn fra Ove Meyers Tobaksspinderi, som holdt til der fra før 1750.
Veksten i Son stagnerte etter 1720, da Moss ble kjøpstad. I Moss fikk man fløtet tømmer ned fra et langt større område rundt Vansjø, og kunne derfor tilby noe bedre vilkår.
Stagnasjon og ny storhetstid
Etter at Moss tok over en stor del av handelen fra Son stoppet veksten opp, men forholdene var nokså stabile frem til midten av 1800-tallet. Hollendertiden hadde vært på hell siden århundreskiftet, og tømmereventyret var til slutt over. Son klarte seg allikevel rimelig godt, ikke minst på grunn av flere dyktige handelsmenn som flyttet dit og fordi det fortsatt var en betydelig skipstrafikk.
Den første faste skolen kom i 1806. Den flyttet senere en del rundt, og ble til slutt til Son skole, en av fire skoler som fortsatt finnes i Son.
Med formannskapsloven av 1837 ble Son en bykommune. De første ti årene hadde Son og Hølen felles formannskap, men i 1847 opprettet de separate organer etter at det ble vedtatt at Hølen skulle være egen bykommune fra 1. januar 1848.
21. august 1856 ble det opprettet poståpneri i Son. I 1855 ble telegraflinjen mellom Drammen og grensen til Sverige, via Kristiania, åpnet. I 1858 ble det lagt en linje til Hølen, som hadde telegrafstasjon inntil 31. desember 1866, da den ble nedlagt. 3. januar 1867 åpnet en ny telegrafstasjon i Son. Telefonen kom til Son i den 30. juli 1898. Den var da knyttet til Rikstelefonen. Sentralen ble automatisert i 1975, og samme år ble telegrafen nedlagt.
Folketallet steg jevnt, og flere bosatte seg utenfor ladestedets grenser. Ved folketellingen i 1890 ble det registrert 774 mennesker innenfor grensene.
En næringsvei som ble viktig i annen halvdel av 1800-tallet og de første årene av 1900-tallet var isproduksjon. Flere tjern i Sonsområdet var opprinnelig kunstige dammer anlagt for isproduksjon.
I 1899 skjedde Slettamordet. Den 6. april ble Maren Sophie Johannessen, kalt «Mor Sletta» etter gården hun bodde på, drept med to skudd fra en revolver. Hennes pleiesønn Thorvald Petersen Sletten ble tiltalt, kjent skyldig og dømt til døden. Han fikk benådning (dødsstraff hadde ikke vært brukt i Norge siden 1876) til livsvarig fengsel, og i 1901, etter at siste anke var forkastet, ble han satt i Akershus landsfengsel. Han tilstod aldri, og mange engasjerte seg i saken. Blant annet skrev stortingsrepresentanten Alfred Eriksen i 1906 Sletten-saken, hvor han hevdet av Sletten var uskyldig. Sletten ble i 1907 benådet og løslatt.
Tidlig i det 20. århundre ble Son en kunstnerby. Kjente personer som Nils Kjær, Ludvig Karsten, Herman Wildenvey, Ronald Fangen og den eksentriske maleren Karl Dørnberger er blant de som bosatte seg der. Også i dag bor en rekke kjente kunstnere i Son, og det er flere gallerier der.
Smuglertiden
Utdypende artikkel: Smuglertiden i Son
I forbudstiden, perioden mellom 1916 og 1927, da brennevin var forbudt [2], var Son kjent som et smuglerparadis. Brennevinskanner ble losset på torvet mer eller mindre åpenlyst. Arthur Omres roman «Smuglere» omhandler denne tiden; han bodde selv i Son en tid, og var involvert i smugleraktiviteten. I vittighetsbladet Hvepsen ble det i 1924 trykket et lite dikt om Son:
- Soon er Norges fagreste idyl, san.
- Der er roser, sladder, fisk og fyld, san.
- Der saa let man finder
- søte smaa veninder, –
- det er vort berømte forbuds skyld, san.
- Politi, san, er man fri, san,
- hovednæringsvei er smugleri, san.
Diktet peker på en viktig faktor bak smuglersuksessen: Lensmannen holdt til i Hølen, og tok ikke turen ned til Son oftere enn at det var lett for smuglerne å unngå ham. Med den korte avstanden til Sverige var fristelsen stor for mange.
Andre verdenskrig
Utdypende artikkel: Son under andre verdenskrig
Tidlig på morgenen 9. april 1940, etter at den tyske flåten som stevnet inn mot Oslo hadde blitt slått tilbake ved Oscarsborg lenger inn i fjorden, ble fergen «Oscarsborg», også kjent som «Borgen» som gikk i trafikk mellom Son og Oslo kapret av krysseren «Lützow». Omkring 300 soldater og offiserer ble satt over på fergen, som ble sendt til Son. Dermed ble torvet i Son et av de første steder hvor tyske soldater satte sine ben på norsk jord under invasjonen, med unntak av de som hadde svømt i land fra «Blücher». Totalt ble omkring tusen tyske soldater satt i land i Son i løpet av dagen.
Den 28. april 1940 forsøkte Royal Air Force å bombe drivstofflagrene på Laksa med fosforbomber. De traff ikke målet, men skadet heller ikke bebyggelsen i Son. Sentrum ble evakuert under angrepet.
Drivstofflagrene til Norsk Brændselolje ble svært viktige for de tyske styrkene, som blant annet bunkret ubåter i Son. Den 18. august 1944 sprengte hjemmefronten tankene, etter å ha mottatt ordre fra London i form av koden «kua har grønne strømper». Aksjonen ble ledet av Nils Otternes fra Ski. I tillegg deltok Frank Brenna, Odd Mjønner, Kåre Karterud og Oscar Mamen (alle fra Ski) og tre kjentmenn fra Son. 7000 tonn diesel til ubåter, det siste store tyske hovedlageret på Østlandet, og 400 liter solarolje (diesel) ble ødelagt, og anlegget brant i ti dager. Tankene smeltet, men fundamentene er synlige i landskapet.
Det stod to tyske brakker i Son under okkupasjonen, på Wernertomta. Det var også et luftvernbatteri på Søndre Brevik. Båtbyggeriet ved «Kugrava» var i aktivitet gjennom hele okkupasjonstiden med å bygge livbåter og annet utstyr for de tyske styrkene. Direktøren ble etter krigen tiltalt for dette, men ble frikjent. Etter hvert ble det kjent at direktøren hadde fungert som en viktig dobbeltagent under krigen.
Det var en egen hjemmefrontavdeling i Son. Medlemmene var ikke direkte innblandet i krigshandlinger, muligens med unntak av at noen av dem kan ha vært blant kjentmennene under Laksaoperasjonen. Det var også noen få medlemmer av Nasjonal Samling, og en noe større gruppe som ble ansett for å være «stripete» (NS-sympatisører).
Våren 1945 ankom en større gruppe russiske krigsfanger som hadde blitt evakuert fra Nord-Norge, og som var i Son til krigens slutt.
Fem soninger falt under krigen: Brødrene Arne og Øistein Jacobsen, Ivar G. Gustavsen, Yngvar Jansen og Holger Georg Hansen. Arne Jacobsen falt på krigens første dag, da panserskipet «Norge» ble senket i Narvik. En minnestøtte ble reist i 1947. I tillegg til disse ble Arthur Rosenberg (født 1899), en jøde som hadde kommet som flyktning og bosatt seg i Son i 1938, arrestert i mars 1942 og sendt til det okkuperte Polen hvor han omkom i oktober samme år.
Etterkrigstiden
Inntil 1. januar 1964 var Son egen kommune, men i forbindelse med de mange kommunesammenslåinger som fant sted i 1964 og 1966 ble ladestedet slått sammen med Vestby herredskommune. I en folkeavstemning i Son om sammenslåingen, ble det et overveldende flertall for fortsatt selvstendighet, men dette ble ikke tatt til følge av departementet.
I begynnelsen 1970-årene lanserte NVE flere steder rundt Son som alternativer for beliggenheten til et atomkraftverk. Soon og Omegns Vel stod vinteren 1973 bak stiftingen av Aksjon mot atomkraftverk i Oslofjordområdet, som var den første organiserte motstand mot atomkraftverk i Norge.
Turisme har i etterkrigstiden blitt en viktig inntektskilde for Son. Det var en periode hotell der, men dette klarte ikke å drive lønnsomt over tid. Båtfarende er en viktig gruppe turister; både de som har båten i Son, men bor annensteds og som da gjerne gjør innkjøp i Son, og de som legger til på gjestebryggen.
På begynnelsen av 2000-tallet ble det grunnlagt en ny næringspark på Sletta gård, mellom Son sentrum og jernbanestasjonen. Pr. 2006 finner man en kolonialbutikk, en båtprodusent, sykkelverksted og noen andre små bedrifter der. En betydelig andel av befolkningen pendler til arbeid. En del pendler sørover, til Moss eller andre steder i Østfold, men flertallet av pendlerne har sine arbeidsplasser nordover. Det tar omkring 40 minutter å komme til Oslo med tog, hvilket for mange gjør det attraktivt å bosette seg i Son og arbeide i Oslo. Det har vært en jevn tilflytting siden 1970-tallet. Mange ungdommer velger å flytte fra Son i studietiden, ikke minst fordi det er få muligheter til å finne en bolig som passer med studentøkonomi, og alternativet er å bli hjemme hos foreldrene. Av disse velger en ikke ubetydelig andel å skaffe seg bolig i Son senere, når økonomien tillater det.
Branner
De fleste bygninger i sentrum er av tre, og står tett, og brannfaren er derfor stor. Son har allikevel blitt spart for større branner. De mest omfattende brannene i stedets historie er:
- 19. mars 1934: Glennes båtverft brant ned til grunnen.
- 24. november 1965: Den gamle hermetikkfabrikken brant ned til grunnen.
- 17. mai 1976: Spinnerigården ble skadet av brann.
- 30. september 1984: «Gamlesaga» på Son Trelast brant ned til grunnen i en påsatt brann.
Kultur og friluftsliv
Son småbåthavn er en av de mest attraktive havner i Oslofjorden, med mange brukere fra andre deler av Østlandet. Havnen er svært dyp, noe som gjør det lett å ta store seilbåter helt inn til bryggen i sentrum. Den ligger også inne i en fjordarm, Sonskilen, noe som gir en viss beskyttelse mot vær og vind. Son Seilforening har lenge hevdet seg som en av områdets mest aktive seilforeninger, og ble landskjent etter at Siren Sundby tok gull i Europajolle i Sommer-OL 2004.
Son kystkultursenter har en museumshavn med slipp for trebåter, og tre bygninger – fiskerhjemmet Jostushuset, en smie som er bevart fra det gamle båtbyggeriet, samt en kopi av sprøytehuset til Soon Brandvæsen. Senteret ligger ved Glenneparken midt i Son. En lokal gullsmed åpnet verksted i smia i 2005.
Son har et eget fotballag, Soon Idrettsforening (Soon IF). Soon IF befinner seg nå i 4. divisjon. De spiller kampene sine på fotballbanen Labo Stadion. Soon IF har også et tilbud for yngre, barn ned i 7-års alderen får tilbud om å spille fotball.
I Den norske kirkes organisasjon tilhører Son Såner menighet, med Såner kirke som sognekirke. Da denne brant i 1995 var det en kampanje for å få bygget ny kirke i Son i stedet for å bygge den opp på branntomten, noe som ikke førte frem. Et menighetssenter ble opprettet i de gamle lokalene til Son Trelast, lokalt kjent som «Saga». Menighetssenteret ble revet i 2013, og Son kulturkirke ble så oppført på tomta.
Strømbråten kapell med kirkegård ligger i utkanten av boligområdet Strømbråten. Kapellet ble reist i 1924, på det som tidligere var en danseplass.
Transport
Son er endepunkt for riksvei 151, som går til Hobøl. Omkring tre kilometer øst for sentrum går Europavei 6, med avkjørsel i Sonsveienkrysset. Det er lagt en ringvei utenom sentrum, for å minske trafikkmengden i de trange gatene. Flere hus i sentrum har montert såkalte «anstøtssteiner». Mens dette i nyere tid er et ord som mest brukes i overført betydning, har steinene i Son sin opprinnelige funksjon; det går sjelden en vinter uten at en bil eller buss treffer et hushjørne, og steinene tar av for det verste.
Sonsveien holdeplass ligger ved E6, med bussforbindelse til Son og Store Brevik. Sonsveien er stoppested for lokaltog mellom Moss og Spikkestad, og ligger drøyt 49 km fra Oslo S.
Det er regelmessige bussavganger til og fra Moss på dagtid på hverdager, og noen få avganger på lørdager, samt noen avganger til Vestby via Hølen. Bussene klarer såvidt å komme gjennom de trangeste stedene i sentrum, men på vinterstid hender det at de må bruke ringveien fordi det er for små marginer, spesielt når man må ta fart for å komme opp de bratte bakkene.
Den gamle veien mellom Son og Hølen langs elven har blitt opprustet. Motorisert transport er bare tillatt omkring to tredjedeler av veien, og da kun kjøring til eiendommene. Resten brukes som gang- og sykkelsti, men åpnes også for hestekjerrer på sommeren.
Det var tidligere regelmessig fergetrafikk til Oslo, men etter at jernbanestasjonen åpnet i 1932 fikk denne sterk konkurranse. Med stadig raskere tog, og flere som hadde tilgang til egen bil, ble fergeruten ulønnsom, og den ble lagt ned noen år etter andre verdenskrig. I nyere tid har det blitt kjørt ferge igjen, men da primært som et fritidstilbud.
Offentlige tjenester
Son fikk poståpneri i 1875, som senere ble et postkontor, og bestod inntil 2002. Da Posten begynte å gå over til post i butikk ble det først bestemt at postfunksjonene skulle flyttes til en bensinstasjon på Tegneby, flere kilometer utenfor Son, ettersom det ikke fantes butikker i Son som hadde plass. Etter store protester gikk Posten med på å beholde det gamle lokalet, med innredning som post i butikk, inntil videre. En helsekostbutikk flyttet inn der etter en tid, og Son klarte dermed å beholde posten i sentrum. Etter et par år utvidet en butikk i sentrum, og det ble dermed plass til å flytte dit slik at man fikk mer regulære forhold.
Omkring århundreskiftet kom det første biblioteket, Chr. Hansens leiebibliotek. Det ble etter hvert erstattet av Son folkeboksamling, som så ble til Son folkebibliotek. Det er en filial av Vestby folkebibliotek, og har tilhold i Torvgården.
Skoler
Utdypende artikkel: Skoler i Son
Son har tre skoler:
- Son skole, 1.–7. klasse, omkring 120 elever (2006)
- Brevik skole, 1.–7. klasse, omkring 260 elever (2006)
- Grevlingen skole og kultursenter, 8.–10. klasse
Grevlingen ungdomsskole åpnet for 8.–10. klasse høsten 2006, og erstattet da Såner ungdomsskole utenfor Hølen.
Son skole åpnet i 2008 i et nybygg, og erstattet da den opprinnelige Son Skole som hadde elever fra 1. til 4. klasse og Solhøy skole med elever fra 5. til 7. Den nye skolen ligger på eiendommen mellom Solhøy og Grevlingen skoler.
Bygninger
Birkelandgården
Birkelandgården i Storgata 29[3] heter egentlig «Sjølyst», men er nesten utelukkende kjent under navnet den har fått etter Hartvig Birkeland. Det var opprinnelig et lavt, enetasjes hus i akershusisk stil. Omkring 1900 ble det ombygget med tårn og spir, i en blanding av jugend og sveitserstil. Bygningen var truet av riving i 1970-årene, men etter en lokal kampanje fikk velforeningen i 1979 leie den i tyve år av kommunen. I 1988 ble den bygd sammen med Torvgården, en ny servicebygning som blant annet huser Son bibliotek. Siden 1998 har bygningen blitt drevet av kommunen.
Dørnbergerhuset
Carl Dørnbergers bolig i Strandgata 15[4] er et svartmalt hus i to etasjer, med forseggjorte hvitmalte dekorasjoner. De eldste delene av huset er fra det 17. århundre. Kunstneren Arne Samuelsen har fått bruksrett til huset av Dørnbergers arvinger.
Huitfeldtgården
Huitfeldtgården i Kålåsveien 4[5] har navn etter Lars Jørgen Huitfeldt, som sammen med Rasmus Wold var sentral i å skape den nye storhetstiden på 1800-tallet. På slutten av 1800-tallet ble det innredet skole der, og det var samtidig to skjenkestuer. Den ene hadde inngang fra samme side som skolen, og var et respektabelt sted, mens det andre hadde inngang fra baksiden og ble regnet for å være mer lugubert.
I nyere tid var det lenge kolonialhandel i huset. Etter at denne ble nedlagt i begynnelsen av 1990-årene har flere butikker forsøkt seg der. Pr. 2006 er det apotek og lekebutikk i gården.
Ifølge en tradisjon skal Christian Magnus Falsen ha arbeidet med utkastet til Norges grunnlov i Huitfeldtgården, sammen med lektor Adler. Det finnes ikke belegg for denne historien utover den lokale tradisjonen, og det er mulig at det dreier seg om en sammenblanding med Woldegården, som Falsen bodde i på Ås der han var sorenskriver.
Jostushuset
Jostushuset er en typisk akershusisk stue fra slutten av 1600-tallet eller begynnelsen av 1700-tallet, noe ombygget omkring midten av 1700-tallet. Det har navn etter Jost eller Just Tallachsen, som kjøpte det i 1799.
Et uthus som var knyttet til det ble revet, og i 1964 ble huset flyttet til Follo Museum i Drøbak. I forbindelse med opprettelsen av Son kystkultursenter ble det i 1991 flyttet tilbake til Son. Det er innredet et tradisjonelt, fungerende kjøkken, hvor det på sommeren lages mat etter gamle oppskrifter.
Klubben
«Klubben i Soon» ble innviet 23. september 1923 som klubbhus for seilforeningen. Året etter åpnet det restaurant der. Da seilforeningen flyttet til nye lokaler i 1970-årene fortsatte restaurantdriften en tid, men etterhvert gikk Klubben over til å primært være et kultur- og skjenkested, med blant annet musikk (med jazz som viktigste sjanger) og standup-komedie på programmet. Stedet har i mange år vært et populært festlokale for soninger. Bygningen ble i 2006 solgt til Vingulmork Predictor AS, som annonserte at de ønsker å rive den. Dette ble møtt med store protester lokalt, men i april 2009 ble bygningen revet. Bygget har gjenoppstått, åpnet nytt i 2018. Bygget består av en bolig til eier på toppen og forsamlingslokaler til utleie ellers.
Spinnerigården
Spinnerigården i Storgata 25[6] ble antagelig bygget i 1640-årene som pakkhus for Thornegården. Gården har også vært kjent som Grønbeckgården. Den fikk sitt nåværende navn etter at Ove Meyer omkring 1760 åpnet et tobakkspinneri der, og drev produksjon av skråtobakk inntil omkring 1840. Gården ble skadet av brann 17. mai 1976. Loftet og andre etasje ble fullstendig ødelagt, mens resten av huset fikk vann- og røykskader. Restaureringsarbeidet ble raskt satt igang, og bygningen ble satt tilbake i samme stand som den var før brannen. Spinnerigården er fredet.
Stoltenberggården
Stoltenberggården i Storgata 26[7] er fra 1700-tallet. Huset har to etasjer med valmtak. Det har navn etter handelsslekten Stoltenberg; gården kalles også Woldegården, men dette navnet forbeholdes nå nabogården mot nord. Postkontoret lå i Stoltenberggården fra omkring 1970 til begynnelsen av 1980-årene. Før 1970 hadde Kafé Neptun lokaler der; en ny kafé med samme navn har senere blitt åpnet i Thornegården. Bygningen er fredet.
Thornegården
Thornegården på Son torv er en stor bygning i Hollandstegl og utmurt bindingsverk. Den eldste delen er antagelig fra 1647, og skal ha blitt oppført av en kaperkaptein. Omkring 1761 utvidet handelsmannen Ole Meyer bygningen, og det er dette årstallet som står med smijernsbokstaver over hovedinngangen. Man kan også se Meyerslektens familievåpen over døren. Den neste eieren var Johan F. Thorne, som har gitt bygningen sitt nåværende navn. Han måtte i 1831 overdra den til Westye Egeberg, men klarte to år senere å kjøpe den tilbake. Gården er fredet.
Det har i nyere tid vært kolonialbutikk i bygningen, og deretter annen næringsvirksomhet. Pr. 2006 har Kafé Neptun og en frisørsalong lokaler der.
«Soning»
Spørsmålet om hvem som er soning diskuteres mye i Son. I Son Leksikon fra 2002 utgjør omtalen av dette en av de lengste artiklene. Noen av de mest utbredte definisjonene er:
- Bare de som har tre (noen mener fire) generasjoner bosatt i Son bak seg kan kalle seg soninger.
- Bare de som bor innenfor ladestedets grenser, et område som knapt dekker Son sentrum, er soninger.
- Forskjellige kombinasjoner av de to ovenstående definisjonene.
- Alle som har adresse 1555 Son er soninger (det legges etter Postens siste revidering av postnumrene ofte til at de som har adresse 1556 Son er «soninger med postboks»).
Sigurd Stene svarte da han ble spurt om kravene for å kalles soning: «Soning, det blir du når du føler det i hjertet. Noen blir det veldig raskt, andre blir det aldri.»[8]
En ting det er bred enighet om er at ingen hørning kan bli soning, uansett hvor mange generasjoner som måtte gå og hvor personen bor (dette er en holdning som deles av folk fra Hølen). Tilsvarende vil en soning som flytter til Hølen forbli soning. Definisjonen av hvem som er hørninger er like komplisert som for soninger, men i Son har man et sikkert kjennetegn: En person som ror i Sonskilen med fenderne ute er garantert hørning.
For de som kommer utenfra kan dette fremstå som nokså absurd, men det har sin bakgrunn i en sterk lokalpatriotisme og er en levende debatt, om enn ført med et smil.
Kjente personer med tilknytning til Son
Personene er ordnet kronologisk etter fødselsår
- Wilhelm Peters (1851–1935), maler bosatt i Son
- Carl Dørnberger (1864–1940), maler bosatt i Son fra 1896
- Oluf Wold-Torne (1867–1919), maler født i Son
- Nils Kjær (1870–1924), forfatter bosatt i Son
- Herman Wildenvey (1885–1959), dikter bosatt en tid i Son
- Ronald Fangen (1895–1946),forfatter og journalist bosatt i Son
- Rigmor Holter (1916–2004), maler født i Son
- Finn Hald (1929–) og Dagny Hald (1936-2001), keramikere og grafikere med verksted i Son fra 1956
- Arne Ruste (1942–), lyriker bosatt i Son siden 1972
- Anne Horn (1946–), forlagsredaktør bosatt i Son
- Svend Wam (1946–), filmregissør født i Son
- Akin Düzakin (1961–), illustratør bosatt i Son
- Siren Sundby (1982–), seiler bosatt i Son
- Yngve Horn (1955- )tidligere ballettdanser, korefograf, bosatt i Son
- Bård Vegar Solhjell (1971 - ), nestleder i SV, tidl. Utdanningsminister og Miljøvernminister, bosatt i Son
- Espen Lind (1971 - ), musiker, låtskriver, produsent, har bolig i Son
- Siri Kristiansen (1978 - ), komiker, programleder, bosatt i Son
Se også
Referanser
Litteratur
- Gudmundsen, Ivar (red.): Son leksikon = : Encyclopaedia Sonensis. Utg. Vestby historielag. 2002. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Ivar Hermansen m.fl., Sider fra Son, Soon og Omegns Vel, Son 1979
- Øystein Koch Johansen, Vestby Bygdebok, bind 1, Vestby kommune, Vestby 1997, ISBN 82-994452-1-3
- Bjørn Linnestad, Vestby – sett med kunstnerøyne, Vestby Historielag, Vestby 1994
- Marit og Bjørn Linnestad (red.), Lokalhistorien i Vestby Avis, Vestby Historielag, Vestby 1990