Stian Bech
Stian Bech jr. (født 11. april 1903 i Kristiania[1][2] , død april 1959) var en norsk frontkjemper og NS-mann som under andre verdenskrig arbeidet i statspolitiet.
Bakgrunn
Bech var vokst opp på Slemdal på Oslos vestkant, og var sønn av den kjente høyesterettsadvokat Stian Bech sr. som i 1920 skrev en kronikk i Nationen om «Bolchevikerne og den hvite race», og denne kronikken introduserte Sions vises protokoller i Norge hvor han selv hadde oversatt utdrag fra.[3] Bech jr. vokste opp under ganske brutale forhold.[4] Etter examen artium på Hallings skole ble han immatrikulert på kjemistudiet ved universitetet i Oslo høsten 1924, og arbeidet samtidig deltid på farens advokatkontor. Etter et svindelforsøk mot faren, brøt faren all kontakt med ham.[4] Han mistet da også farens finansiering av studiene, og han arbeidet en tid for broren fram til denne gikk konkurs året etter.[5] Han arbeidet deretter som bussjåfør i Oslo, hvor han kjørte fast rute mellom Ekeberg og Oslo sentrum.[6] Samtidig beveget han seg i stadig med høyreradikal retning. Han var en kort periode gift og fikk en datter.[5]
NS og Waffen-SS
Etter det tyske angrepet på Norge meldte han seg inn i Nasjonal Samling 26. september 1940, dagen etter Josef Terbovens tale og utnevnelsen av sin første NS-dominerte regjering med sine kommissariske statsråder.[6] Han forsøkte å verve seg til Waffen-SS allerede ved den første appellen i januar 1941, men ble avvist da han var over den daværende aldergrensen på 25 år, hadde giftet seg igjen, hadde barn fra før, og et nytt var underveis. Men da vervingen ga såpass dårlige resultater, ble kravene lempet på til aldergrense på 40 år og også menn med barn ble godtatt. Bech gikk da inn i Waffen-SS' 5. SS-Panzer-Division «Wiking», regiment «Westland» i mai 1941. Etter opplæring ble de utplassert utenfor Lublin 20. juni 1941. Han ble utpå høsten plassert i 1. SS-Brigade som kom inn i et område etter Einsatzgruppene og fulgte opp disse.[7]
Han var av ukjente årsaker ute av tjeneste store deler av vinteren 1942, og ga senere ulike forklaringer på hva han gjorde i denne perioden, både at han var syk og såret, men han hadde ingen varige fysiske skader etter fronttjenesten.[8] Han ble dimittert i juni samme år.[9] Han ble tildelt Østfrontmedaljen.[8]
Statspolitiet
Etter fronttjenesten ble han sendt på et månedslangt, ideologisk kurs i Berlin beregnet på tidligere soldater i Waffen-SS som skulle over i polititjeneste etterpå.[8] Han kom tilbake til Norge i juli og begynte i august i Statspolitiet i avdelingen som arbeidet med illegale aviser.[8] Han var her kjent for å utøve ekstrem vold og tortur i tjenesten.[10] Allerede 21. august fikk han hjernerystelse, men ellers bare mindre skrammer etter at Osvald-gruppen gjennomførte en bombeaksjon mot lokalene i den daværende Henrik Ibsensgate[11] (i dag Hammersborggata). Han var deretter sykmeldt i noen uker, men var friskmeldt til å delta i arrestasjonen av mannlige jøder 26. oktober 1942.[12] Han skal ha opptrådt svært brutalt under disse, og i tillegg plyndret private eiendeler fra arrestantene, også ved senere anledninger plyndret han jøder til privat formål, til tross for at dette var i strid med Heinrich Himmlers ordre.[12]
Han fikk etter søknad 13. november 1942 (to uker før deportasjonen av de norske jødene) overta Berhard og Berit Bernsteins komplett innredete leilighet i Fagerborggata 27, 2. etg. på Fagerborg[13] etter at familien Bernstein hadde lyktes med å flykte til Sverige.[14]
Under deportasjonene av jødene fulgte han særlig opp de som var innlagte på sykehus.[14]
Bech var fire ganger med i eksekusjonspelotonger, første gang i februar 1944, to ganger i mai 1944, og siste gang 9. og 10 februar 1945 var Bech i henrettelsene som kom som gjengjeldelsesaksjonen for drapet på Karl Marthinsen 8. februar.[15]
Dom og tiden etter krigen
Etter først å ha stukket av fra Oslo 8. mai 1945, ringte han til Møllergata 19 mandag 14. mai 1945. Han ble da hentet og fengslet på Akershus festning.[16]
Han satt fengslet i to år før saken hans kom opp i september 1947 i Eidsivating lagmannsrett. Han dømt til livsvarig tvangsarbeid for sine aktiviteter under andre verdenskrig, av VG ble han omtalt som «torturist». I dommen heter det at «Tiltaltes forhold under okkupasjonen er så graverende at han ville vært kvalifisert til dødsstraff dersom det ikke forelå spesielle omstendigheter.» Retten viste til sakkyndige som mente Bech hadde varig svekkede sjelsevner[17][18] og mente at dette også kunne komme av skadene han ble utsatt for under bombeangrepet i august 1942.[19] I Ny Tid er Bech omtalt som «en av de verste håndlangerne ved tilintetgjørelsen av de norske jødene under krigen.»[20]
Bech sonet i Bjørkelangen tvangsarbeidsleir fram til han ble benådet i juli 1954.[19] Han jobbet etter løslatelsen som sjåfør for sin tidligere kollega i Statspolitiet Einar Markeng i hans eggproduksjon på Brøttum i Hedmark.[19]
Referanser
- ↑ Stian Bech - Folketelling 1910 for Aker herred. Arkivverket (2. desember 2014). Besøkt 6. januar 2015.
- ↑ Marte Michelet (2014) Den største forbrytelsen, s. 45 og 53 – Gyldendal, Oslo. ISBN 978-82-05-47043-9.
- ↑ Michelet, side 43-44
- ↑ 4,0 4,1 Michelet, side 54
- ↑ 5,0 5,1 Michelet, side 79-80
- ↑ 6,0 6,1 Michelet, side 127
- ↑ Michelet, sidene 152-153 og 157
- ↑ 8,0 8,1 8,2 8,3 Michelet, side 180
- ↑ Dag og Tid, 24. oktober 2014.
- ↑ Michelet, sidene 185-186
- ↑ Michelet, sidene 190-191
- ↑ 12,0 12,1 Michelet, side 203
- ↑ Holocaust-senteret oppslag 7.november 2014.
- ↑ 14,0 14,1 Michelet, sidene 207-210
- ↑ Michelet, sidene 266-267
- ↑ Michelet, side 268
- ↑ Verdens Gang, 15. september 1947, s. 5.
- ↑ Dagens Næringsliv, 25. oktober 2014.
- ↑ 19,0 19,1 19,2 Michelet, side 271
- ↑ Ny Tid, 31. oktober 2014.