Leksikon:Tuntyper
Tuntyper.
I. Rekkebebyggelse var et vanlig ordningsprinsipp på gårdene i Setesdalen, Vest-Telemark og på Voss og forekom også i andre distrikter, særlig i kystdistriktene fra Agder og nordover. I et rekketun ble bygningene plassert i én, to eller tre rekker, som til dels var (tilnærmet) parallelle. Bebyggelse i én rekke har hatt en mye videre utbredelse enn bebyggelse i flere rekker, fordi dette ordningsprinsippet var vanlig på små husmannsplasser over store deler av landet. Som egentlig rekketun er det imidlertid vanligst å regne to- og trerekkers tun. Det har variert litt hvilke hus som hørte sammen, men tendensen gikk som regel i retning av å skille uthus og innhus. I Setesdalen lå således stue og loft i én rekke og uthus i en annen. Uthusrekken ble lagt nederst i tunet, slik at åkrene kunne få nytte av hevdesiget. Når gården ble delt, skulle den nye brukeren helst plassere sine innhus og uthus i umiddelbar fortsettelse av de gamle. I en del Telemarks-bygder var skikken å legge loftet i uthusrekken, mens stua ble plassert mer fritt, ofte i rett vinkel med uthusrekken. På Voss lå bygningene (på mangbølte gårder) som regel i tre rekker, med stuene øverst (gavlen mot dalen), stabbur i midten og fjøsrekken nederst.
II. Firkanttunet har vært den dominerende bebyggelsesformen i Trøndelag og over store deler av Østlandet. Forskjellen mellom disse to distriktene har særlig bestått i at bygningene rundt det trønderske firkanttunet har stått langt tettere enn i Østlands-bygdene hvor avstanden mellom husa kunne bli ganske stor. På Østlandet er heller ikke firkantprinsippet overholdt så strengt som i Trøndelag. I hvert fall i nyere tid har det av og til manglet hus på den ene siden av tunet. Særlig brannfarlige bygninger (smie, bastu, kjone og liknende) er alltid blitt plassert i en viss avstand fra hovedbebyggelsen.
III. I et område mellom det trønderske og det østlandske firkanttunet har totunsbebyggelse vært alminnelig. Det gjaldt i nyeste tid særlig Gudbrandsdalen, men i litt eldre tid har prinsippet vært anvendt over et større område, blant annet en del av Sør-Trøndelag, Nord-Østerdalen, og i bygdene rundt Mjøsa, helt ned på Romerike, det vil si i strøk hvor firkanttunet siden har dominert. Ved totunsbebyggelse ble innhus og uthus gruppert rundt hvert sitt tun, henholdsvis betegnet som inntun/tungard (tomgard og liknende)/stuegard og uttun/nautgard (nøggar og liknende). Det forekom at inntun og uttun lå helt atskilt, men det vanlige var at de lå inntil hverandre, bare skilt av et gjerde eller (oftest) en bygning, helst stallen eller stabburet.
IV. På Vestlandet fra Lista til Romsdal har man hatt en tunskipnad som er kalt klyngetun. Samme tuntype forekom også langs kysten videre nord¬over og sporadisk i andre distrikter. Klyngetunet var karakterisert ved at husene til flere brukere var bygd på et felles tun og kraftig sammentrengt. Bakgrunnen for denne t. var den sterke bruks¬delingen vestafjells, som blant annet resulterte i sterk teigdeling og teigblanding, slik at det rett og slett ble vanskelig eller umulig for den enkelte bruker å finne et egnet tunområde på egen grunn. Jordknappheten gjorde det også ønskelig å samle bebyggelsen mest mulig, for å unngå beskjæring av dyrket mark. Det utbredte jordfellesskapet førte videre med seg avhengighet brukerne imellom i det daglige arbeidet og gjorde klyngebebyggelsen praktisk ønskelig.
I den konkrete utformingen av klyngetunet virket til dels motstridende tendenser. Enkelt¬brukerens ønske om å samle sine egne bygninger mest mulig støtte blant annet mot hensynet til at han hadde teiger på alle kanter av tunet, og særlig mot tendensen til å skille uthus og innhus: Uthus, især fjøs, burde av hensyn til hevdesiget ligge i utkanten av bebyggelsen. Innhus ble helst plassert midt inne i husklyngen og i den øvre kanten. Resultatet ble gjerne at brukeren ikke fikk samlet alle sine bygninger, men at en likevel som regel kan konstatere en tendens til eiendomsmessig samling også i klyngetunet.
 |
|
 |
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag. |