By

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra «Urbanist»)
Hopp til navigering Hopp til søk
By kan også vise til flere gårder.

By er en betegnelse som gis til tettsteder av en viss størrelse, utforming og betydning. Man regner gjerne med tre minimumskrav for at noe skal kunne kalles en by: 1) Folketallet må være over en viss størrelse, 2) bebyggelsen må være konsentrert og 3) hovednæringsveiene skal ikke være primærnæringene. Til dette kan legges til andre kriterier, som gode kommunikasjonsårer og plassering overfor andre befolkningssentra.

Noen av disse kriteriene vil raskt føre til sirkelargumentasjon. Et eksempel på vanskene med å definere begrepet kan man se på Store norske leksikons artikkel om by, der det krav 3 ovenfor er formulert slik: «næringslivet og aktiviteten skal være bymessig, dvs. ikke høre til jord- og skogbruk»[1]. Man trekker altså inn den følelsen vi har for hva som er «bymessig» i selve definisjonen av begrepet by. Lettere blir det ikke av at oppfatningene har endret seg mye over tid, og at kravene kan bli tolket forskjellig avhengig av geografisk beliggenhet. I sentrale, folkerike strøk vil kravet til befolkningsstørrelse gjerne bli høyere enn i mindre tettbefolkede strøk, bebyggelsen kan enkelte steder ha vært konsentrert, men likevel med gårder innenfor bygrensen osv. Det må også nevnes at andre land kan ha andre krav, slik at man ikke nødvendigvis kan sammenligne direkte.

Ordet by kommer fra norrønt býr, med betydningen plass med flere bygninger eller gård. Vi finner det i dag brukt i denne betydning i mange gårdsnavn, f.eks. Vestby og Nordby.

Formell bystatus - historisk

Fra 1100-tallet av kan man for Norges del se til et formelt krav. Helt fram til 1996 var kriteriet for å kunne kalle seg by at en kommune hadde fått innvilget bystatus. Slik status kom i flere former, som kaupang, ladested, kjøpstad eller bergstad. Den ga visse privilegier, særlig knyttet til handel og status for innbyggerne (borgere), og den førte til et annet styresett enn på landsbygda. Det er uklart hva som er Norges eldste by. Kaupang er det eldste kjente sted vi kjenner som ser ut til å oppfylle kriteriene. Av eksisterende byer har Tønsberg lenge hevdet å være den eldste, uten at kildene gir noen klar støtte til dette. Trondheim er dermed den eldste, dokumenterbare byen som fortsatt finnes. Den ble grunnlagt av Olav Tryggvasson i 997, antagelig i et allerede eksisterende tettsted.

Kristiansands regelmessige gatenett er et godt eksempel på en planlagt by.

Bystatus ble i norsk sammenheng gjerne innvilget som en følge av den faktiske utviklingen et tettsted hadde. Dersom et sted viste seg å oppfylle de kravene man til enhvert tid hadde, ble bystatus innvilget. Dette skjedde gjennom en kongelig forordning. I middelalderen var dette først og fremst knyttet til stedets betydning som handelssentrum. Formuleringer som «grunnlagt av kong Olav Kyrre» er derfor noe misvisende; det dreier seg mer om innvelgelse av bystatus enn om en faktisk grunnleggelse. Senere skulle også andre kriterier spille sterkere inn, ikke minst etter industrialiseringen. Man finner også andre faktorer som spiller inn, som tilstedeværensen av en domkirke, noe som i de fleste vestlige land mer eller mindre automatisk gir bystatus, større festningsanlegg, en kongelig residens osv. Det har i Norge vært mindre av planlagte byer, det vil si byer som oppstår «fra intet» på myndighetenes befaling og gis bystatus raskt etter grunnleggelsen. Fredrikstad (1567) og Christiania (1624) er riktignok gjenopprettelser av eldre byer (Borg og Gamle Oslo), men ble grunnlagt som byer, ikke gitt bystatus på et senere tidspunkt når man hadde sett hvordan utviklingen gikk. Kristiansand er kanskje det tydeligste eksempelet på hvordan en planlagt by kan utvikle seg, med et regelmessig gatenett. Også Christiania hadde Kvadraturen, men den ble raskt overskygget av den uregelmessige utviklingen utenfor den nye bykjernen.

Magnus Lagabøtes bylov fra 1276 gjør det tydelig at man da hadde formelle kriterier på plass, ettersom man blant annet snakker om kaupang som et definert begrep. Man kjenner også et privilegiebrev fra Håkon VI Magnusson, datert 16. mars 1358, der Skien fikk kjøpstadsrettigheter. Fra høymiddelalderen kjenner man fjorten norske byer, hvorav to lå i dagens Sverige (Konghelle og Marstrand). Av de tolv som lå innenfor dagens landegrense har ti overlevd: Tønsberg, Trondheim, Oslo, Sarpsborg, Bergen, Stavanger, Skien, Hamar (gjenopprettet) og Ålesund (var Borgund, gjenopprettet).

Fra 1850 av begynte man å oppheve privilegier i næringsvirksomhet, og bybegrepet mistet gradvis mye av sin betydning.

Formell bystatus - nåtid

Bystatus har i dag ingen betydning i form av privilegier, og det er heller ikke noe skille mellom by- og landkommuner. De merkbare forskjellene ligger stort sett i ordbruk, som at man har bystyre i stedet for kommunestyre. Mange av stedene som tidligere hadde bystatus, spesielt de små ladestedene, har mistet denne gjennom kommunesammenslåinger. Et sted som Son hadde helt til 1964 bystatus, men ble så innlemmet i Vestby kommune. Det er betegnende for dagens forhold til bystatus at Statistisk sentralbyrå ikke opererer med by som begrep, men heller forholder seg til tettsteder uavhengig av status. I tilfellene Fredrikstad/Sarpsborg, Porsgrunn/Skien og Stavanger/Sandnes setter SSB opp statistikk for tettsteder bestående av to byer; for å finne folketallet i de enkelte byene må man gå til punktet «herav i ... kommune». Andre byer tilhører også tettsteder som går langt ut over bygrensen.

Det finnes allikevel en formell bystatus. De byene som historisk har hatt og ikke mistet slik status, har beholdt bybetegnelsen. I tillegg har det kommet en rekke nye byer etter at man i 1996 åpnet for at kommuner selv kunne tildele bystatus til områder som fylte visse kriterier. Disse ble etter hvert noe endret; Honningsvåg tok tidlig bybetegnelsen da det ikke var noe minstekrav til folketall, men det ble senere satt krav om minst 5000 innbyggere i kommunen før bystatus kom på tale. Denne moderne bystatusen er i stor grad et spørsmål om markedsføring. Honningsvåg er et eksempel på dette, da det lå en betydelig reklameeffekt i å bli «verdens nordligste by».

I innledningen til denne artikkelen gikk det fram at det må en viss magefølelse til for å definere en by. Denne magefølelsen omfatter nok for manges del en oppfatning av at det må en kongelig forordning til. Byer som har gitt seg selv bystatus etter 1996 blir av mange oppfattet som noe annet enn de som historisk har hatt bystatus, og som dermed i en periode av sin historie har hatt spesielle privilegier. I offentlig forvaltning henger det igjen et spor etter den gamle bystatusen. Kommunenummer ble innført i 1946, før opphevingen av forskjellen mellom by- og landkommuner, og det er der en regel om at bykommuner skal ha 0 som tredje siffer, mens landkommuner har tallene 1-0 på samme plass. Dette systemet har blitt beholdt gjennom fradelinger og sammenslåinger, men omfatter ikke kommuner som selv tar bystatus. Det er heller ikke alltid en sikker indikasjon; Levanger hadde status som kjøpstad til 1961, og ble så en landkommune med nummer 1719. Da kommunen selv tok bystatus ble dette ikke endret, til tross for at det finnes en historisk bystatus.

Det har en tid vært diskutert om bystatus som gis av kommunen selv gjelder hele kommunen eller et utvalgt område. Statens kartverk har i sine faktaark ført inn at det er et spesifikt tettsted som dekkes i vedtaket, såfremt ikke kommunen har valgt å gi hele kommunen bystatus[2]

Se også

Referanser

  1. By (avsnittet Bykjennetegn) i Store norske leksikon
  2. Jf. Faktaark fra Kartverket finnes.. Dette tilsier at det i utgangspunktet er tettstedet som får bystatus, ikke kommunen.

Kilder

  • By på Wikipedia på bokmål og riksmål
  • By i Store norske leksikon
  • Byer i Norge fra Kommunal Rapport