Waldemar Sommerfelt

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Faksimile fra Jarlsberg og Larviks Amtstidende 30. august 1913; utsnitt av omtale av en kommende konsert med Waldemar Sommerfelt og hans kone.

Waldemar Ebbesen Sommerfelt (født 5. juni 1885 i Larvik, død 21. mars 1919 samme sted) var pianist og komponist. Han ble ansett som lovende i sin samtid, men døde ung av spanskesyken og er nokså glemt i dag. Larvik-komponisten Arne Nordheim ivret imidlertid for at han skulle trekkes fram fra glemselen.

I et intervju med Jarlsberg og Larviks Amtstidende i avisas utgave av 30. august 1913 fortalte Sommerfelt at han hadde skrevet en god del piano- og fiolinkomposisjoner, men at hans egentlige felt var opera. Sommerfelt utviklet i Tyskland og England både norske nasjonalromantiske og wagnerske drag i sin musikk.

Familie

Kirkestredet 6: Buggegården.
Foto: Morten Bakkeli (2010).

Foreldrene var skolebestyrer Harald Vilhelm Sommerfelt (1848–1920) og Magnhild Christiane, f. Ebbesen (1854–1900). Faren var født i Holmestrand, og moren var født i Fredrikstad

Ifølge folketellingen 1891 bodde familien i «Buggegården» (daværende Storgata 12, nåværende Kirkestredet 6). Folketellingen 1900 oppga at den bodde i Herregården.

Arne Nordheim skrev i artikkelen En av de unge døde, som sto på trykk i Larvik Morgenavis’ utgave av 20. mars 1954, at i Waldemar Sommerfelts slekt – både på fars- og morsiden – hadde musikk alltid spilt en stor rolle. Faren hadde en meget vakker stemme, som han ofte lot høre ved familiefester og liknende. Det ble også fortalt at Sommerfelt til stadighet spøkte med at han skulle ha vært operasanger og ikke rektor. Sommerfelt spilte også meget godt klaver og orgel og akkompagnerte alltid seg selv. Moren var også meget musikalsk og spilte klaver. Hun hadde i sin ungdom fått undervisning av Edvard Grieg. Da Magnhild Christiane Sommerfelt døde i 1900, giftet ektemannen seg på nytt med pianolæreren Dagny Falch. Hun drev i mange år pianoundervisning i Larvik.

I familien Sommerfelts hjem ble det musisert til stadighet – og av alle. Nordheim skrev at man med sikkerhet kunne si at den, da den bodde i Herregården, hadde byens største samling av musikkinstrumenter. Harald Vilhelm Sommerfelt hadde harmonium, mens datteren Sara og sønnen Waldemar hadde egne pianoer. Da Dagny Falch flyttet inn, hadde hun med seg sine instrumenter: et piano og et flygel.

Waldemar Sommerfelt traff i Dresden den engelske fiolinisten Mary Boulting (1882–1924). De giftet seg med hverandre 6. september 1907 i Fordingbridge, England. Sammen fikk de en datter og en sønn.

Unge år i Larvik

«Herregården»
Foto: Mahlum (2008)

Nordheim skrev at Sommerfelt var et sjeldent begavet barn, ikke bare musikalsk, men at han også diktet og tegnet meget godt. I 1900 kom fortellingen En adelsmand, fortælling fra Fredrik den 3dies tid. Af Waldemar Sommerfelt fra hans hånd. Den var skrevet i en stilbok med en meget vakker håndskrift og med illustrasjoner. Sammen med en venn laget Sommerfelt en liten håndskrevet avis, Nyhedsposten. Organ for Larvik Filleby. Udkommer hver 14 dag i maaneden. Mens de andre guttene var ute og lekte, satt Sommerfelt som oftest inne, opptatt med å skrive fortellinger, redigere avisen, spille eller komponere.

Sommerfelt viste tidlig utpregede musikalske anlegg og interesser. Nordheim bemerket i sin artikkel at det hadde vært vanskelig å finne ut hvor tidlig hans anlegg for musikk først viste seg og måtte ty til en anekdote fra barneårene: «Engang Waldemars tante var på besøk underholdt hun familien om kvelden med sang. Barna var forlengst gått til sengs. Moren merket så at noen rørte seg bak portierene, og da hun skulle se efter fant hun Waldemar stående der — i bare skjorten. — «Jeg kunne ikke legge meg», sa han unnskyldende til moren, «jeg måtte høre på tante Sofie. Hun synger så pent.»»

Nordheim mente at dette lille trekket vitnet om at han allerede tidlig må ha hatt en sterk lengsel etter å høre musikk. Nordheim skrev at det vel også var fra den tiden at Sommerfelt begynte å få undervisning i pianospill, først av moren og siden av Caroline Hysing. Det varte ikke lenge før han ble meget dyktig og kunne opptre offentlig. Sommerfelt spilte som 15-åring i 1900 Griegs store «Ballade i G-moll op. 24» på en konsert som Larvik Musikselskab arrangerte i Festiviteten. Nordheim framholdt at da man tenkte på dette krevende verk, måtte Sommerfelt allerede den gang ha hatt en glimrende teknikk: «Griegs ballade er skrevet i variasjonsform, det vil si et tema med 14 variasjoner. Nettopp variasjonsformen krever sin mann fullt ut, — ikke bare en teknisk begavelse, men også en musiker med sans for form og helhet.»

Gutteklubben «Spøg og Alvor» besto bare av Sommerfelt selv og hans venn, Fritz Salicath, som var sønn av Larviks daværende politimester. Det ser ut som om dette var en klubb hvor guttene leste for hverandre og musiserte sammen.

I intervjuet i Jarlsberg og Larviks Amtstidende ble Sommerfelt spurt om når han begynte å komponere. Han svarte: «Det var visst i 11, 12-årsalderen. Det hadde ikke stor verdi. Jeg hadde jo heller ikke den gang fått noe undervisning i harmonilære.» Sommerfelt fortalte også om sin første komposisjon: «Den første som er verdt å nevne var en norsk dans, som ble utgitt hos Wilhelm Hansen. Jeg spilte den i musikkforeningen, kan jeg huske. Jeg var den gang 14–15 år.» Ved morens død skrev Sommerfelt en sørgemarsj for klaver, som han ofte måtte spille for å trøste sin far. Sommerfelt var da 15 år gammel.

Hans høyeste ønske var selvfølgelig å bli musiker. Hans far mente at først måtte sønnen ta examen artium og helst studere ett eller annet «nyttig» før han ga seg i kast med den lite sikre veien som musikken nå en gang er. Waldemar Sommerfelt ga etter for faren i dette, og i 1901 ble han skrevet inn som elev ved det nyopprettede gymnasium ved Larvik Middelskole. Det var kun to elever som meldte seg, og da det neste år ikke meldte seg noen nye, ble det foreløpig nedlagt. Sommerfelt reiste så til Kristiania, der han ble skrevet inn som elev ved Katedralskolen og et nytt avsnitt begynte i livet hans.

Studieår i Kristiania og tiden i København

I de brevene, som Sommerfelt på den tiden skrev hjem til sin far, trakk han stadig fram hvordan han lengtet etter å vie seg helt til musikken og hvor kjedelig det var med alt skolearbeidet. Sommerfelt ønsket til slutt å oppgi skolen og begynne å ta undervisning i klaverspill og musikkteori. Faren gikk med på det og ga ham sin velsignelse. Sommerfelt var endelig fri, og her begynte hans musikalske utvikling på alvor.

Det første Sommerfelt måtte gjøre var å finne en god klaverpedagog. Han prøvespilte for Agathe Backer Grøndahl, som tok ham opp som sin elev, men av en eller annen årsak var han ikke hennes elev lenge. Nordheim fant ingenting om Sommerfelt tok undervisning i musikkteori og undervisning mens han var i Kristiania, men at det var helt sikkert at han komponerte. På den tiden skrev Sommerfelt de tre klaverstykkene «Norsk dans», «Høyfjellssalme» og «Preludium». Med disse tre i kofferten dro han i 1902, 17 år gammel, til København, der han ville forsøke å få dem utgitt. De ble antatt av det store danske musikkforlaget Wilhelm Hansen og utkom samme år. Nordheim skrev at disse stykkene selvsagt var typiske ungdomsarbeider påvirket av Grieg. Han skrev videre at de også bar tydelig preg av at her var en komponist, som på tross av sin unge alder virkelig hadde noe på hjertet, noe han ville og måtte uttrykke med musikk. Forlaget solgte snart ut opplaget, og noe nytt ble aldri trykt.

Sommerfelt tok ingen undervisning i København, men var stadig å se i kunstnerkretser. I Danmarks hovedstad traff Sommerfelt flere av datidens store menn, og Nordheim mente at det kanskje var en mer verdifull erfaring enn direkte undervisning. Sommerfelt ble blant annet godt kjent med Bjørnstjerne Bjørnson, som var en meget god venn av hans far. Bjørnson kjempet på denne tiden for at Norge skulle få en fast nasjonal opera. Det smittet naturligvis over på Sommerfelt. Nordheim mente at det var her Sommerfelts interesse for denne kunstarten ble vakt, og som han arbeidet for helt fram til sin altfor tidlige død.

Sommerfelt måtte oppleve det fantastiske musikklivet, som hans kollegaer i København fortalte hadde utviklet seg i Tyskland. I 1903, 18 år gammel, reiste han til Dresden.

Tiden i Tyskland

Gerhard Schjelderup.
Foto: Hentet fra Studenterne fra 1876 (1901)

Sommerfelt kastet seg ut i alt som hadde med musikk å gjøre. Det var først og fremst det wagnerske musikkdrama som han følte seg dratt mot. Ved å benytte en anbefaling av Bjørnstjerne Bjørnsons sønn, teatersjef Bjørn Bjørnson, fikk Sommerfelt en ubegrenset adgang til alle oppførelsene til Dresden-operaen. Søsteren Sara, som var med ham til Dresden, fortalte at han hver aften var å finne øverst på galleriet i operahuset.

Sommerfelt tok undervisning i klaverspill hos Königlich Sächsischen Kammervirtuos, professor Hermann Scholtz. Sommerfelt studerte komposisjon med den norske komponisten Gerhard Schjelderup. Han var på den tiden én av de ledende operakomponistene internasjonalt.

Nordheim skrev at det var sikkert at Sommerfelt hadde stort utbytte av undervisningen hos Schjelderup. Allerede etter to år fikk han oppført et symfonisk dikt for orkester, «Sommeraften», på Brülsche Terrasse. Det hadde ikke vært mulig for Nordheim å oppspore kritikken fra uroppførelsen, men etter en oppførelse ved «De unges konsert» i Kristiania i 1920 skrev en kritiker i Norsk Musikerblad dette: ««Sommernatt» eier så megen fin lyrikk, en så fin poetisk stemning i melodisk og instrumental henseende at man uvilkårlig spør om ikke dette talent hadde en meget stor fremtid for seg...»

Høsten 1907 flyttet Sommerfelt til Frankfurt am Main og ble der ansatt som korrepetitør ved operaen.

Sommerfelts første opera

Bjørnstjerne Bjørnson.
Foto: Bilde fra "Bibliothek des allgemeinen und praktischen Wissens. Bd. 5" (1905)

Helt siden sitt første møte med det wagnerske musikkdrama hadde Sommerfelt arbeidet mot det målet å selv vie seg til denne kunstarten. I 1903, 23 år gammel, skrev han et brev til Bjørnstjerne Bjørnson og ba om tillatelse til å skrive musikk til dramaet Mellom slagene. Bjørnson svarte at det kunne Sommerfelt gjerne gjøre, men spurte om han heller ikke kunne lage opera av Halte Hulda. Sommerfelt ville ikke det, og så ble det Mellom slagene. Da alle operaene på den tiden skulle være på tysk, ble teksten oversatt og arbeidet påbegynt.

I 1909 var Mellom slagene ferdig. Den ble samme år antatt til å bli oppført ved operaen i Gotha i Thüringen. Sommerfelt flyttet da selv til Gotha for å overvåke innstuderingen. Da inntraff det katastrofale: Primadonnaen, som skulle synge den kvinnelige hovedrollen, ble syk, slik at operaen måtte tas av programmet. Nordheim skrev at han ikke visste hva som var den egentlige grunnen til at den aldri senere ble satt opp. Han mente at det trolig kom intriger med i spillet, og at disse fikk utvikle seg under den pausen som oppstod i arbeidet. Da oppførelsen dro ut, trakk Sommerfelt sitt arbeid tilbake.

Siden partituret til Mellom slagene dessverre er helt forsvunnet, er det umulig å si noe om musikken. Av et vokalpartitur går det tydelig fram at Richard Wagner var Sommerfelts store forbilde, og at særlig første scenen minte sterkt om Valkyrien.

Det var selvfølgelig en stor skuffelse for ham at Mellom slagene ikke ble satt opp, og at dette muligens også var årsaken til at han samme år flyttet til London.

Tiden i London

Sommerfelt virket i London som korrepetitør ved Covent Garden Opera House, hvor han med sin gode kjennskap til tysk opera særlig hadde med innstuderingen av Wagners operaer å gjøre. Videre underviste Sommerfelt i klaverspill og var lærer i operaklassen ved The Royal College of Music i London. I tillegg til dette underviste han flere elever privat i klaverspill. Dette pliktarbeidet hindret ikke Sommerfelt i å komponere, for i årene mellom 1909 og 1913 var han meget produktiv. En del klaverstykker, blant annet «Trois Morcaux», en stor klaversonate «Ode til havet», en klaverkonsert og et orkesterverk «Norsk brudefærd» så dagens lys.

Nationaltheatrets orkester framførte ung norsk musikk på symfonikonserten 31. mars 1912, deriblant Sommerfelts «Norsk brudefærd». «Første gang» het det i programmet om alt som ble spilt.

Klaverkonserten ble framført første gang med stor suksess 15. april 1913 av Dan Godfrey under en symfonikonsert i Winter Gardens, Bournemouth. Solopartiet ble spilt av Sommerfelt, som til slutt ble framkalt fire ganger.

Sommerfelt påbegynte i 1912 operaen Den gale spillemand, som han også skrev teksten til. Handlingen foregikk et sted på Norges vestkyst. Partituret er forsvunnet.

Det store forlaget Ascherberg, Hopwood & Crew arrangerte i London i 1911 en konsert som utelukkende bestod av Sommerfelts musikk, der blant annet sonaten «Ode til havet» og «Trois Morcaux» ble spilt. Avisa Daily Mail skrev svært anerkjennende: «Komposisjonene utmerker seg ved stor originalitet og det romantiske Nordens maleriske melodi, og vi kan trygt anbefale dem til pianister, som leter etter noe nytt og ualminnelig.»

Konserten i Larvik

«Festiviteten»
Foto: Morten Bakkeli (2010)

I 1913 besøkte Sommerfelt og hans hustru Larvik. Ved den anledning ble det 2. september samme år arrangert en konsert i Festiviteten, der de begge medvirket. På programmet stod blant annet klaversonaten «Ode til havet», den nye komposisjonen «Høyfjellsbilder» samt «Papillion».

Dagen etter skrev musikkanmelderen i Jarlsberg og Larviks Amtstidende dette: «Man hadde her i Byen imøteset denne Aften med megen Interesse, og det musikelskende Publikum la tydelig sin Begeistring for Dagen ved ihærdig Applaus. — Hr. Sommerfelt behandlet med overlegen Dygtighed sit Instrument. Han foredrog mest egne Kompositioner, hvorav Ode til Havet, der var en megtig og av Energi sprudlende Komposition, som i særlig grad tiltalte Publikum. Aftenen var en Sukces for de to Kunstnere og for Publikum en nydelsesrik Stund.»

I London igjen

Utpå høsten 1913 reiste ekteparet tilbake til London. Da den første verdenskrig brøt ut i 1914, måtte Covent Garden stenge, og Sommerfelt mistet sitt arbeid. Da også flere av hans mannlige elever ble utkalt til militærtjeneste, måtte han ta seg arbeid som postsensor for å klare seg økonomisk.

Det er selvinnlysende at under slike forhold gikk det dårlig med Sommerfelts meget skapende arbeid. I denne perioden fikk han bare fullført operaen Den gale spillemand, som han hadde påbegynt i 1912. Den ville sannsynligvis ha kommet opp på Opera Comique i Kristiania, da forhandlinger om dette var begynt. Sommerfelt døde imidlertid.

Tilbake i Norge

Under Larvik-besøket i 1913 fortalte Sommerfelt til avisene at han gjerne ville bo i Norge, dersom det var mulighet for å få en fast opera her hjemme. Christoffer Hannevig tilbød seg i 1917 å finansiere oppføringen av et operahus i Kristiania. Nordheim mente at det vel var disse fantastiske planene som lokket Sommerfelt hjem fra England. Endelig skulle Norge også få sin opera, og Sommerfelt kunne kanskje få sine verker oppført i hjemlandet.

Ved juletider 1918 vendte han med godt håp og god arbeidslyst hjem til Larvik, der han møtte en ny vanskelighet: bolignøden. Sommerfelt strevde hele vinteren med å skaffe et hjem til familien. I begynnelsen av mars 1919 dro han til Kristiania for muligens å finne et hus der. I hovedstaden var det imidlertid verre enn andre steder, og Sommerfelt vendte skuffet og syk hjem. Under sitt opphold i Kristiania hadde han pådratt seg en forkjølelse som senere utviklet seg til spanskesyken.

Død

Sommerfelts familiegravsted, Undersbo kirkegård.
Foto: Morten Bakkeli (2023)

Etter en ukes sykeleie avgikk Sommerfelt ved døden 21. mars 1919 og ble begravet på Undersbo kirkegård 25. mars. Det finnes et gravminne nær inngangen til det gamle kapellet.

Sven Ulsaker

Sven Ulsaker komponerte forspillene til 1.–5. akt og «Pigernes dans» (fra 3. akt) i Henrik Ibsens Kejser og Galilæer I, Cæsars frafald. Sommerfelt instrumenterte Ulsakers pianoutkast (med unntak av forspillet til 5. akt) og samlet dem til en «Julian-suite» for orkester. Den bestod av forspillene til 1., 2. og 3. akt (sats 1–3), «Pigernes dans» (sats 4) samt forspillet til 4. akt (sats 5).

Framførelser av Sommerfelts verker etter hans død

Filharmonisk Selskaps Orkester under kapellmester Torolf Voss holdt 4. mars 1920 De unges konsert i Universitetets aula – med unge norske komponisters verker. På programmet stod blant annet Sommerfelts «Sommeraften». Aftenpostens anmelder Hjalmar Borgstrøm skrev i sin anmeldelse i avisas utgave av 5. mars 1920 at man hørte Sommeraften med «vemodsfylt sinn», fordi den unge lovende kunstneren hadde dødd for en tid siden, og at det således ikke falt i hans lodd å fullføre det livsverk, som han hadde begynt så smukt.

Anmelderen R.M. skrev i Dagbladets utgave samme dag at det var meget lyrikk i dette stykket, en fin, poetisk stemning holdt i lange, melodiske linjer i lys, svømmende Wagnerstil med små islett av Grieg.

Vikar skrev i sin anmeldelse i Nationens utgave 5. mars at «Sommeraften» vel var aftenens mest helstøpte komposisjon.

Anmelderen Gerhard Schjelderup skrev i Norske Intelligenssedlers utgave samme dag at det var en fin stemning med nordisk koloritt, klangfullt og poetisk instrumentert.

De unges konsert ble også holdt av Filharmonisk Selskaps Orkester med Voss som dirigent i Universitetets aula 14. april 1921. På spillelisten stod blant annet Sommerfelts «Klaverkonsert, d-moll». R.M. skrev i sin anmeldelse i Dagbladets utgave av 15. april 1921 at den ble fortreffelig spilt av pianist Harald Hanssen samt at den viste Sommerfelt fra en langt kraftigere og djervere side av hans talent enn den milde, lyriske, litt Griegske orkesterstemningen, som sto på De unges program året før. Anmelderen mente også at særlig var de første satsene ualminnelig vakre og velklingende samt at pianostemmen var gjennomgående bedre behandlet i dette prektige verket enn det undertiden litt homofont virkende orkesteret.

En anonym anmelder skrev i Morgenbladets utgave av 16. april 1921 at det mest framtredende verket vel var en klaverkonsert av Sommerfelt, at den allerede ved dette første bekjentskapet var meget fengslende, og at det forhåpentlig ville bli anledning til å studere den nærmere ved en ny oppførelse. Anmelderen skrev at den kanskje på sine steder manglet den behørige fasthet i formen og «dramatisk» sluttethet, men at den til gjengjeld opplyses av oppfinnsom lyrikk og klangskjønnhet, liksom at den har en god klaversats, hvilket ble utmerket fremholdt av solisten, pianist Harald Hanssen.

Hanssen – med orkester – avholdt i aulaen 28. januar 1922 tre klaverkonserter. Sommerfelts «Klaverkonsert i D-Moll» var én av dem.

Pianist Oscar Meier-Hansen holdt – med assistanse av Ole Abel – en kirkekonsert i Larvik 11. mai 1923. De framførte blant annet Sommerfelts «Høifjeldssalme».

Trondheim radioensemble under leder Harry Johnsrud framførte «Høifjeldssalme» i programmet Nordisk musikk på NRK radio 4. april og 10. juni 1940.

I programposten Norske klaverstykker på NRK radio 11. oktober 1951 framførte Agnar Naalsund «Klaverstykker verk 2: Norsk dans, Høifjeldssalme og Preludium».

I forbindelse med Herregårdsdagene arrangerte Musikkens Venner i Larvik en konsert på Munken 24. august 1988, der Jens Harald Bratteli blant annet spilte fire klaverstykker av Sommerfelt.

Larvik Historielag feiret Larvik og omegns Museumsforenings 100-årsjubileum 28. september 2016 med en fest i Storsalen på Herregården, hvor blant annet musikk av Sommerfelt ble framført.

Kilder og litteratur

Utgående lenker

Hentet fra «https://dev.lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Waldemar_Sommerfelt&oldid=1909024»