Wega (seiljakt på Mjøsa)

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Wega ved Hamar.

Wega var ei seiljakt på Mjøsa, bygget rundt 1880 for gardbruker og gründer Thore Larsen Bjerke (1815–1887). Den fraktet gods for Nederkvern Bryggeri og Nederkvern Brænderi fram til 1897, da den forliste og ble solgt til Lynesdalens teglverk. I 1906 var Wega eid av Vormens Forenede teglverker og fraktet primært murstein. Rundt 1909 lå Wega i opplag i Minnevika, der den senere sank. Det ble aldri satt inn noen motor, noe som kan tyde på at årevis med frakt av murstein hadde gitt så stor strukturell slitasje at det ikke var lønnsomt å sette båten i stand. Med lengde på 18,5 meter, bredde på 6,5 meter og høyde på ca. 15 meter var Wega den fjerde største dokumenterte mjøsjakta. Haabet, Nordviken og Fram var større.

I dag er de fleste av skipene i den store mjøsflåten hugget opp, men i Minnevika ligger det hele tre skip som har sunket i opplagsbøya si. Dette er dampsluppen Duen fra ca. 1880, lastedampbåten Industri II bygget i 1895 og Mjøsas siste bevarte seiljakt, Wega. Båtene ligger rett utenfor museet Mjøssamlingene.

På grunn av byggingen av den nye jernbanebrua over Minnesund, i regi av Bane NOR, ble det inngått en avtale om å dokumentere Wega ved hjelp av fotogrammetri. Dette vil si at det tas en mengde bilder fra mange vinkler og at disse settes sammen av programvare til en tredimensjonal modell.

Føringsbåtene utviklet seg

Etter at det første dampskipet kom på Mjøsa i 1840, utviklet også de gamle flatbunnede føringsbåtene seg. De ble bygget større, fikk rette stevner og ble mer djuptgående. Disse føringsbåtene kunne ikke lenger bare trekkes litt opp på land på ei god sandstrand. De trengte lune ankringsviker der de kunne ligge i opplag mens isen lå på fjorden. Fra midten på 1800-tallet ble Minnevika ei oppankringsvik der det kunne ligge over 10 dampbåter og seiljakter i vinteropplag. Dette er ei lun og fin vik der seilende som kommer nordantil Mjøsa kan finne ly for den harde nordavinden. Vika er djup og har mye strøm i seg som dannes i bakevja til den sterke strømmen i Minnestryken.

De gamle føringsbåtene på Mjøsa var store åpne båter på fra 10 – til 20-meters lengde. De kunne minne om vikingenes handelsfartøyer. De hadde ett stort firkantet råseil, men ble også rodd når vinden ikke var gunstig. 2-4 mann satt da i forskipet og rodde den tunge båten med hver sin lange åre. Disse klinkbygde båtene hadde ikke noe dekk og ble i 1830-åra utsatt for hard kritikk for langsom seilas, flere forlis og skader på lasta fra regnvær og bølgeskvulp. Da dampskipene kom på Mjøsa på midten av 1800-tallet, kom det også nye impulser fra kysten. Dampskipene tok over trafikken for føringsbåtene, men det åpnet seg nye markeder for seilas på Mjøsa. Utviklingen av byer og brennerier skapte behov for transport av bulkvarer som ved, poteter, sprit, teglstein, grus og sand.

De gaffelriggede seiljaktene på Mjøsa

I 1859 ble Mjøsas første seiljakt bygget. Dette var Haabet som ble bygget i Dytterudevja rett sør for Minnevika. Dette var en nyvinning. Jakta var dekket og hadde lasterom slik at lasta ble godt beskyttet. Den var vesentlig høgere enn de gamle føringsbåtene og sist men ikke minst hadde den en moderne og tidsmessig rigg. Denne gaffelriggen, som besto av storseil på en stor bom, fokk foran masta og klyver spent ut på en klyverbom foran baugen, hadde helt andre seilegenskaper enn den gamle råseilriggen. Haabet kunne krysse seg opp Minnestryken, krysse opp mot vinden og seile om natta. Dette var en teknologisk nyvinning som fikk stor betydning for seilskutemiljøet på Mjøsa. I alt ser det ut til at det ble bygget minst 20 slike seiljakter på Mjøsa i perioden fra 1859 til 1914. Disse utgjorde ryggraden i bulktransporten av viktige varer over Mjøsa. Varer som bokstavelig talt bygde opp byene Hamar, Gjøvik og Lillehammer, og var helt nødvendige for utviklingen av jordbruk og industrielt næringsliv rundt Norges største innsjø. Disse seiljaktene dannet et særegent båtbygger- og sjøfartsmiljø på Mjøsa i hundreårsperioden fra Haabet ble bygget i 1859 til den siste jakta, Løven, ble hugget i Totenvika i 1958.

Jakta Wega

Wega er navnet på den lyssterkeste stjernen i stjernebildet Lyren. Mange båter på 1800-tallet fikk navn etter stjerner. Navnet Vega ble populært etter at den finsk-svenske polarforskeren Adolf Erik Nordenskiöld seilte gjennom Nordostpassasjen med dampskipet Vega i 1878-79. Dette kan være en god indikasjon på at jakta Wega ble bygget etter 1879.

Vi har en god skriftlig kilde om mjøsjakta Wega. Det er et avisintervju med den gamle jakteskipperen Ole Sandvold fra 1928. Ole Sandvold var født i Totenvika i 1856 og tilhørte en av de slektene med flest jakteskippere på Mjøsa. Han var skipper på Haabet i perioden 1884-1918. Med Haabet seilte han over hele Mjøsa, men først og fremst med kassebord fra Lillehammer Dampsag og til melkefabrikkene på Kapp og Hamar. Han forteller at Wega ble bygget for den driftige gardbrukeren og gründeren Thore Larsen Bjerke (1815–1887) på Nederkvern i Brumunddalen. Bjerke drev Nederkvern Bryggeri (1853-1905) og Nederkvern Brænderi (1864- 1957) og hadde først ei lita jakt som fraktet poteter fra gardene og inn til brenneriet. Denne seilinga ble kalt for «potetronning». Denne jakta kan ha vært Svanen/Grønnjakta. Grønnjakta havnet seinere i Totenvika med Sanderud-kara som eiere. Denne forliste og han anskaffet seg da ei ny og større jakt – Wega. Ifølge boka Den norske dram var det i 1875 spørsmål om å kjøpe en tidsmessig båt til Nederkvern Brænderi etter at det året før var bevilget penger til en veg til Granerudstranda i Veldre.

Sprit og poteter i Brumunddalen

I Furnes bygdebok står det at Nederkvern Bryggeri hadde egen båt med mast. «Paul båtmann» fra Stor-Ileeie var mest på farten. Paul Nicolaisen var jamt på farten, hentet poteter frå Nes og frå Stein nord på Ringsaker, fraktet ner ved frå Biri og ferdigvarer sørover til Hamar og inn i Åkersvika til Sælilandet. Dette var transport for brenneriet. I bygdeboka står det at Paul Nicolaisen (1836-) var født på Buttekverneie. I tida omkring 1875 var han bosatt på Romskog under Stor-Ile, ved Jessnes. I 1860-70-åra fraktet han atskillige varer for bedriftene på Nederkvern. Dette var brenneripoteter fra Ringsaker og Nes, ved fra Biri, spritfustasjer til Hamar og Eidsvollbakken og øl til Lillehammer. I 1882 fikk han 80 øre for å frakte en favn ved fra Biri. Han hadde ellers en sønn, Ole, som blir kalt sjømann, og som trulig rodde sammen med faren ei tid. Ole Larsen, født på Eidsvoll omkring 1841, var også rorskar i tida rundt 1865, da han bodde som dagleier på Kvernengen. Ut i fra dette er det flere indikasjoner på at Wega ble bygget rundt 1880. Den første eieren Thore Bjerke, døde i 1887 og jakta må ha blitt bygget før da. I ei fraktbok for dampskipet Vormen fra høsten 1880, går det fram at Nederkvern Brænderi sist i august «sendte 1 Del Varer paa egen Baad».

Alle disse folkene bodde langs kvernveita i Brumunddalen og tilhørte på ulikt vis det industrielle miljøet som utviklet seg her på 1800-tallet. Wega fraktet i denne tida fulle fustasjer med sprit og øl fra brygga på Nerkvern i Brumunddalen og til jernbanen først på Eidsvoll og fra 1880 trolig bare til Hamar stasjon. Fustasjer, ankere og piper gikk til Løitens Destillation, Holmens destillasjon og til Siemers & Co i Christiania. Ølet gikk til Frydenlunds Bryggerier. Bare i løpet av en høst gikk det 87.100 liter med sprit fra brenneriet!

Teglstein fra Minnesund

I 1894 ble jernbanen ført videre nordover fra Hamar. Jernbanen førte til at transportbehovet fra Brumunddalen ble endret og behovet for egen jakt for brenneriet opphørte kanskje. Dette kan være bakgrunnen for at Wega fikk ny eier i 1890-åra. De tre teglverkene i Vorma ble bygget i perioden 1892-1899. Kun Lynnesdalens Tegelverk var helt avhengig av båttransport. De to andre lå ved jernbanelinja på Hamarbanen. Lynnesdalens Teglverk låg på østsida av Vorma rett sør for Minnesund. Verket ble startet opp i 1896. Dette kan indikere at Wega ble kjøpt opp da.

Slektshistorikeren Olav A. Aalholm skrev i 1944 om Bjerkeslekta på Nerkvern. Han forteller at Nerkvern i mange år, inntil den forliste i 1897, sendte sin egen jakt Vega rundt til de forskjellige bygdene ved Mjøsa for å hente poteter til brenningen. Mye kom også med gardbrukernes egne båter. Hvis dette stemmer, ble nok jakta solgt til teglverkene og restaurert etter forliset. Eierskifte og restaurering i 1897 kan stemme godt overens med de andre kildene vi har om Wega. Den neste opplysningen vi kan finne om Wega, er to unike fotografi fra Hedmarksmuseets fotosamling. Fotografiene viser jakta Wega som har losset takstein like ved jernbanebrygga på Hamar ca. 1897. Bildene er utrolig detaljrike og forteller mye om riggen og dekksarrangementet. Teglsteinslossingen tyder på at jakta nå seiler for teglverkene ved Vorma. Jakta ser godt vedlikeholdt ut og skinner i sola. Dette kan tyde på at den ikke er så gammel. Ei jakt gikk for å vare ca. 15 år før de øvre bordgangene måtte skiftes. Dette kan tyde på at Wega kanskje kan være bygget i midten av 1880-åra.

Mannskap fra Feiring og Totenvika

I 1980-åra fortalte Nils Karlsen at faren til Nils Langgaard, Kristoffer Langgaard var skipper på Wega. Sønnene Ole, Karl og Ingvald var med som mannskap. De bodde i Lynnesdalen som de forpaktet. Seila etter Wega ble brukt som presenninger der. De var lyse grå. Nils Karlsen såg disse like før andre verdenskrig. I folketellinga for Feiring i 1900 finner vi familien Langgaard på bruket Borgen i Feiring. Denne folketellinga er detaljrik og forteller at faren Kristoffer Nilsen og sønnen Nils står oppført med «Mellombels bustad Seilbaad «Vega» Eidsvold». Faren har yrke «Inderst. Fører af fragtebaad» og sønnen Nils «Søn-baadmand».

Dette stemmer med de muntlige opplysningene om at faren Kristoffer var skipper og den eldste sønnen Nils var dekksmann. De andre sønnene som er oppført er Ingvald 11 år og Karl 8 år som da ikke var gamle nok til å seile. De kan ha vært med seinere. Dette kan tyde på at faren var skipper på Wega fram til 1903-04 da Anton Haugland fra Totenvika tok over som skipper på jakta. Den gamle kapteinen på Skibladner, Einar Haugland fra Totenvika, har fortalt at han var med som dekksgutt på Wega i 1906. Han var da 12 år gammel. På denne tida var jakta eid av Vormens Forenede teglverker og «rodde» for det meste murstein fra teglverkene på Eidsvoll til Gjøvik og Hamar der det var stor byggeaktivitet. Faren hans, Anton Haugland fra Totenvika, var skipper og Nils Langaard fra Feiring var da fast mannskap på jakta. Som regel var det nok et mannskap på 3 mann om bord. Mannskapet har nok i denne perioden bestått av skipper, dekksmann og en unggutt som var en av sønnene til skipperen. Einar Haugland fortalte at far hans seilte med Wega i to-tre år. Han fortalte også at det var vegglus i kahyttene på mange av jaktene.

Wega ble lastet rett utenfor teglverket i Lynnesdalen på Minnesund. Som regel var det fire mann som arbeidet med innlastinga. To kjørte murstein med trillebår fra land og utover en leider som var satt opp på bukker utover i vannet. Lasset ble tippet på halvdekket. I lasterommet sto det to mann som tok steinen derfra og la den på plass i lasterommet. Wega kunne nok laste opptil 30.000 murstein. Haaken Sanderud har fortalt at en gang ble sønnen til kapteinen heist opp i masta. Dette har trolig vært Karl Langgaard.

Rigg og skrog

Wega hadde gaffelrigg med storseil, fokk, klyver og toppseil. Toppseilet var lite i bruk, og det var ikke vanlig at Mjøsjaktene hadde det. Noen jakter hadde heller ikke klyverbom med klyver. Masta på Wega var så høg at det var bare så vidt den gikk klar av jernbanebrua på Minnesund. På denne tida var det 15 meter klaring her på sommervannstanden. Ut i fra dette hadde nok jakta et mast på rundt 15 meter. Einar Haugland har fortalt at masta på Wega var så høg at spiren i toppen var festet på et gangjern slik at de kunne ta den ned når Mjøsa var stor og de skulle under Minnebrua. Wega var en god seiler fordi den var skarp.

Akterut var det nedenunder en kahytt med en koieovn/feleovn, to benker, to køyer og et klappbord festet til framskottet. Dette klappbordet var av samme type som ble brukt i størhusene på setrene. Under seilas kvilte en mann i kahytta mens den andre satt ved roret i kahyttluka. Mye tyder på at de fleste jaktene hadde ordentlig skyveluke over nedgangen til kahytta. Hvis det ble vindstille, måtte jakta ros med 2 stor årer. Disse ble også brukt til buksering inn mot land. Dette var en slitsom jobb! Jakta hadde også en lettbåt, «væltbåten», som hang etter. Haaken Sanderud har fortalt at Wega hadde to lasterom og at skillet gikk ved masta.

Etter 1906 ble Wega for dårlig til å kunne frakte stein og den gikk etter ei stund i opplag. Hun fikk aldri satt inn motor. Teglsteinsfraktinga var en hard belastning på jaktene og kan ha ført til knekte spant eller brist i kjølen. De fleste jaktene på Mjøsa ble motoriserte i 1909-10. Det var sannsynligvis bare to jakter som ikke ble motoriserte. Dette var Norden og Wega. Norden var ei gammal ombygd råseiljakt som var bygget før 1860. Det er derfor spesielt at ei jakt som Wega som bare var rundt 25 år gammel, ble utrangert. Dette styrker teorien om at hun hadde fått større konstruksjonsmessige skader som det ikke var lønnsomt å reparere. Det påstås at hun ble brukt litt som slepebåt for D/S Skreia en periode, men dette er ikke dokumentert. Et oversiktsfotografi fra Minnevika tatt den 9.september 1909, viser ei nedrigget jakt som ligger i opplag. Dette er høyst sannsynlig Wega. Den ligger på samme stedet som den seinere sank. Mye tyder på at Wega sank ei tid seinere mellom 1910 og 1914 en gang.

Wega i dag

I dag (2018) ligger Wega solid på bunnen i Minnevika. Foreløpig er den relativt hel. Riggen er borte, men mesteparten av skroget er inntakt. Midtskips er det brudd i de øverste bordgangene og det er nok bare et tidsspørsmål før bordgangene vil slippe taket i stevnene. Gjennom et par – tre sesonger på begynnelsen av 1980-tallet gjennomførte Mjøssamlingene, i samarbeid med Norsk Sjøfartsmuseum, grovoppmålinger av jakta. Arbeidet ble utført av dykkere fra Eidsvoll Dykkerklubb og noen fra de andre dykkerklubbene rundt Mjøsa. Wega viste seg å være 18,5 meter lang, 6,5 meter brei med en forstavn på 3,23 meter og akterstavn med ror på 3,13 meter. Jakta er bygget i gran og har 25 bordganger på hver side. Den er bygget i klinkbygget konstruksjon som alle andre robåter og trebåter i tradisjonen på Mjøsa.

Med disse målene har Wega vært en av de større jaktene på Mjøsa. Bare jaktene Haabet, Nordviken og Fram har vi dokumentasjon på at var lengre enn Wega. Allikevel framstår Wega som ei typisk og representativ Mjøsjakt. Jakta er bygget midt i perioden for bygging av gaffelriggede jakter på Mjøsa. Jakta har hatt en relativ høg rigg til Mjøsjakt å være. Mjøsjaktene hadde vesentlig lågere rigg enn tilsvarende fartøyer langs kysten. Årsaken til dette var de sterke kastevindene i Skreifjella. Wega hadde ord på seg for å være en god seiler.

Når vi dykker ned på Wega i dag, kommer vi først til fordekket. Her står fremdeles ankerspillet, to enkle fortøyningspullerter og feste for klyverbommen. Svømmer vi akterover merker vi at jakta ligger djupere. Lasterommet starter foran der masta sto. Under fordekket finner vi et lite rom som er kjettingkassa der ankerkjettingen ble oppbevart. En solid tverrskipsbjelke viser hvor masta har stått. Aktenfor masta finner vi det store lasterommet. På babord side ser vi rester etter de tre vantefestene som holdt masta oppe. Det er også tydelig at jakta har hatt dekk på siden av lasterommet ut mot skansekledningen. På akterdekket finner vi først et firkantet hull der lensepumpa har stått. Aktenfor dette er nedgangen til kahytta. Over denne har det trolig vært et lite overbygg med skyveluke. På bunnen ved siden av jakta ligger det noen konstruksjoner som kan være rester av denne. Nede i kahytta er det to køyer med benker foran. Et rundt hull helt akter viser hvor røret fra koieovnen kom opp. Rett aktenfor kahyttnedgangen er det festet ei lang jernstang på tvers. Dette er løygangen som storseilbommen var festet i.

Wega framstår som ualminnelig godt bevart i dag. Imidlertid er det snart 100 år siden jakta sank. Arne Julsrud Berg dykket ned på Wega første gang i 1979. På de 30 årene som har gått siden da, er forfallet tydelig. Roret har falt av, flere bordganger har løsnet og midtskips løsner den mer og mer. Erfaringsvis fra andre vrak i Mjøsa, vet vi at det bare er et tidsspørsmål før bordgangene slipper i stevnene og skroget faller fra hverandre. Når det skjer, har vi mistet muligheten til å dokumentere og gjenskape skrogformen i detalj. I disse dager pågår det planlegging av motorveg og dobbeltsporet jernbane over Minnesund. Disse omfattende anleggsarbeidene kan få innvirkninger på en så sårbar konstruksjon som Wega. Derfor bør jakta måles opp i detalj slik at vi får dokumentert og bevart jakta på papiret. Dette kan gjøres gjennom å spunse rundt jakta ogpumpe ut vannet. En slik oppmåling på tørr grunn er vesentlig enklere og mer nøyaktig enn en undervannsarkeologisk oppmåling. Wega er et automatisk fredet kulturminne og tilhører staten. Det er Norsk Sjøfartsmuseum i Oslo som har forvaltningsansvaret for jakta og som avgjør om, og på hvilken måte en slik dokumentasjon skal utføres. Dette er den siste sjansen vi har for å få dokumentert denne båttypen og den særegne båtbyggertradisjonen i Mjøsa.

Kilder

Hentet fra «https://dev.lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Wega_(seiljakt_på_Mjøsa)&oldid=1527587»