XU-201
XU-201 var en avdeling av den britisk ledete etterretningsorganisasjonen XU som opererte i og rundt Narvik, Lødingen, Lofoten, Vesterålen og Harstad fra 1943 til 1945. Hovedformålet til gruppa var å få has på slagskipet «Tirpitz».
Håkon Pettersen (1908–1999) fra Håkvik i det som seinere ble innlemmet i Narvik kommune, ble arbeidsufør som følge av det han var med på under andre verdenskrig. Sønnen Jan Petter, født i 1946 skjønte langt om lenge hvem faren egentlig var; men det var først etter at hans far var død. Han fikk undersøkt farens og hans kamerater sine aktiviteter rettet mot okkupantens store nett.
Historie og fortellinger
Gjennom hele oppveksten var Jan Petter blitt foret med et vell av informasjon om krigen. Men i motsetning til mange av hans samtidige handlet ikke historiene så ofte om de bevegede krigskamphandlingene fra 9. april til 10. juni 1940. Håkons fortellinger tok nok utgangspunkt i mange av disse hendelsene, men de ble alltid «vridd» mot hverdagen – til tida etter at de allierte trakk seg ut fra Narvik-fronten.
Sønn lærer far å kjenne
Da Håkon Pettersen døde, kom det fram en rapport-kladd han hadde skrevet omkring sine virksomheter i det som hadde vært britenes tjeneste under den tyske okkupasjonen av Norge. Etter å ha saumfart 43 slike rapporter fra andre agenter kom Jan Petter fram til at 240 nordmenn hadde vært engasjert i virksomheten i denne regionen. Slik gikk det til at Jan-Petter Pettersen fikk et mer komplett bilde av sin far enn det han selv hadde dannet seg av ham. Faren var blitt arbeidsufør etter en dramatisk flukt over fjellet til Sverige for å komme seg unna tyskerne som da hadde sprengt nær alle lokale organer i XU 201.
Bok
Boka om XU i nord; XU-201 – Motstandskampen i Hålogaland 1941-1945 Narvik Lødingen Lofoten Vesterålen Harstad kom til som et resultat av denne forskninga.
Den egentlige organiseringa av det som på sentralt hold ble kalt XU startet her nord først på våren 1943. Da var forsyningskonvoiene fra vest til Sovjetunionen kommet godt i gang. Dvs. det var de ikke, for av de 35 skipene som gikk i den andre konvoien med kurs for Murmansk var det bare 6 som kom fram. Selv for Churchill var dette i minste laget; han kalkulerte med at hvis 50 % av lasten kom fram, måtte det kunne aksepteres.
Katastrofe
Denne første katastrofen ble startskuddet til at britene fikk organisert etterretning på nord-norsk territorium. Det måtte iverksettes etterretningsvirksomhet, for slik å få samlet informasjon om tyskernes aktiviteter. Narvik-avsnittet ble etablert, og i følge de kilder Pettersen har hatt til rådighet var det 240 personer involvert i organisasjonens hoved- og underavdelinger. Dette tallet inkluderte personellet i hele regionen, som omfattet Harstad, Narvik, Lødingen, Liland i Evenes kommune og Lofoten. Dette nettverket ble først ledet av dr. Finn Tornøe og da han måtte flykte overtok Leif Moy som var leder for Statens Vegvesen sitt kontor i Narvik.
Harstad-gruppen
Gruppa i Harstad besto av Idar Wold – best kjent som seinere økonomisjef på Harstad sykehus, Kåre Kristoffersen som var ansatt hos Brødr. Bothner, yngstemann var Knut Halvorsen, og til sist Jacob Holst som ledet familiebedriften Kr. Holst. Det var disse, som sammen med flerfoldige kontakter i byen og nærområdet skaffet til veie store deler av den informasjon britene hadde behov for i kampen mot vår felles fiende. Harstad-gruppens hovedfokus skal ha vært medvirke til å få has på «Tirpitz».
.jpg)
På nyåret 1944 startet tyskerne en offensiv lyttepeiling for å få has på senderne de visste var i virksomhet i hele regionen omfattende Lofoten, Ofoten og Hinnøya. Snart var de peilet inn alle sammen; i Narvik, på Liland, i Lødingen og Harstad. I Lødingen ble alle tatt. I Harstad ble Idar Wold tatt på fersken og Knut Halvorsen ble også tatt, men Kåre Kristoffersen – og kona hans kom seg unna ved at de tok buss til Narvik, og ble hjulpet over til Sverige derfra. Men også familien til den enkelte agent var i fare. Om de ble avslørt så var det en av de store farer for agentene at om de ikke sjøl ble tatt, så ville tyskerne gi seg på familien. Dette gjorde at alle var klar på å forsøke å få dem unna, når det ble «varmt» rundt dem.
Flere fra Harstad
Harstad-gruppen ble ledet av disponent Jacob Holst. Han klarte også å komme seg unna til Sverige i februar 1944. Men måten var litt uortodoks. Han hadde gått på politikammeret og søkt om tillatelse til å reise til Tromsø. (Slik var reglene under nazistenes «nyordning»). Vel om bord foretok han en rask omkledning, gikk fra borde – og i skjul. Etter en tid lot han seg laste om bord i «Prøven» som skulle til Narvik med salt. Den turen tok han i lasterommet – «innkvartert» i en trekasse, som så ble begravet i salt. Skuta fikk gå fra Harstad uten å bli sjekket. I Narvik ble hun heller ikke undersøkt. Men da var det oppdaget at det var ingen disponent Holst om bord i hurtigruta som anløp Finnsnes: Det eneste man der fant var Jacob Holst sin frakk. I Narvik gikk han for å finne Arne Ekeland – Harstad-mann som arbeidet på Televerket i Narvik. Ekeland var imidlertid tatt seg over til Sverige allerede. Holst ble derfor loset inn til familien Pettersen i Håkvik. Her fikk han hvile og bistand til å ta seg over til Sverige.
Arne Ekeland (1918-2003)arbeidet altså ved Televerket i Narvik. Der var han krumtappen i det kommunikasjonssystemet som ble opprettet mellom agentene og utenverdenen; dvs. Sverige. Han tok seg også over til Sverige i februardagene 1944. Men i august samme år tok han og to andre, hvorav den ene var Jacob Holst seg tilbake til regionen for å opprette flere sendere; blant annet i Lødingen. Jacob ble seinere leder for XU Nord-Norge ved den norske legasjonen i Stockholm, og Arne Ekeland fikk organisert og ledet XU-kontoret i Kiruna fram til krigens slutt.
Erik Bjerkaas (1912-2003) som arbeidet på en skipsekspedisjon i Harstad var et annet nav i organisasjonen. Han fikk bygd opp et veritabelt nettverk som distribuerte og sendte med skøyter og skip – små og store nyheter som var viktige for folk å få. Noen av disse; mange, kom fra Narvik i form av utklipp av svenske aviser som jernbanefolk tok med seg over grensa og fikk fordelt.
Stor organisasjon
XU 201 hadde sin base i Narvik, og der var da også de fleste av de 240 som var knytta til organisasjonen. I Oslo hadde XU ca. 1200 mann av det totale korpset på 2400, og når 240 av disse var knytta til denne regionen, sier dette mye om viktigheten og nytten organisasjonen hadde her.
Taushet
Agentene ble pålagt «evig taushetsplikt» om det de hadde vært med på. Hva dette medførte av det som i dag er kjent som «post-traumatisk stress», kan vi nå bare ane. Å leve under et slik press – så å si mellom barken og veden gjennom år av sitt liv satte sine merker på folkene. Taushetsplikten ble opphevet i 1988, men for mange var det allerede for seint.
Kilde
- Kristiansen, Gunnar E.: «Britiske agenter fra Harstad» i Harstad Tidende 10. oktober 2015.