Smakebiter fra artiklene
Ølbolle fra
Telemark, datert 1751 i innskriften. Bollerimet langs kanten sier: «I dag Skienker verten for Penger vil ei vide af nogen chridet men i morgen i løstige drenge skal i Dricke for inte og frit. ANNO 1751». Ukjent kunstner.
En
ølbolle, tidligere også kalt
ølskål, er som navnet antyder et drikkekar til
øl. De er forma mer eller mindre som ei halvkule eller som ei noe grunnere skål. I noen områder kan de også ha en fot. Det vanligste materialet er tre, men man finner dem også i keramikk. Treboller kan ofte være lagd av
kåter, kuleforma utvekster på trær som er gode emner for kopper og boller. De kan være skåret ut,
svarva eller
dreid. Bollene er oftest dekorert, enten med maling eller med utskjæringer. Man kan også ofte finne eierens initialer og årstall rundt kanten, og i en del tilfeller korte, ofte morsomme tekster, «bollerim», som er malt på eller skåret inn. I dekoren finner man ofte en annen viktig tradisjon fra norsk folkekunst, nemlig
rosemaling.
Det er ikke alltid like enkelt å skille en ølbolle fra en spise-, serverings- eller matlagingsbolle. Det er derfor vanskelig å si med sikkerhet når man begynte å lage ølboller. Funn fra både
bronsealder og
jernalder har form som minner sterkt om senere ølboller, og disse har vært tolka som rituelle drikkekar. I
vikingtida er man på noe sikrere grunn, for
sagaene nevner at man drakk av treboller. Bilder fra
middelalderen viser også bruk av ølboller. De holdt seg etter
reformasjonen, og treboller var lenge de viktigste drikkekarene i landet. Blant borgere i byene ble de erstatta av glass, keramikk og metall på 1600- og 1700-tallet, men på bygda holdt de seg mange steder langt inn på 1800-tallet. Også på 1900-tallet kan man finne eksempler på bruk av ølboller, spesielt i bryllupsfeiringer. I nyere tid lages det også ølboller som
husflidsprodukter, både til dekor og til bruk.
Les mer …
J.L. Tiedemanns Tobaksfabrik i
Falbes gate 1 fra 1897, ark.
Ingvar Hjorth, fabrikken etablerte seg her året etter og var her fram til flytting til Ensjø. Gården er i dag erstattet med moderne boligblokker.
ble grunnlagt i
Christiania av rådmann Jens Jacobsen i
1730-årene. I 1778 fikk bedriften kongelig privilegium til å produsere og selge tobakk, og ble med det Norges første tobakksfabrikk. Fabrikken produserte pipe- og rulletobakk, sigaretter, sigarer og snus. Bedriften fikk sitt navn i
1833 da fabrikk på
Vaterland ble overtatt av
Johann Ludwig Tiedemann, som i 1849 solgte til grosserer
Johan Henrik Andresen (1815-1874). Den var landets eldste og lengst overlevende tobakksfabrikk, og det største fabrikkanlegget på Ensjø var i virksomhet til 2008.
Les mer …
Søren Georg og Anne Marie Abel. Silhuetten blei laga av venen deira Peder Mandrud Tuxen.
f. Simonsen (døypt
5. januar 1781 i
Risør, død
23. desember 1846 i
Gjerstad) var prestefrue i
Finnøy og
Gjerstad. Ho var kjøpmannsdotter, ho var gift med den populære og forstandige presten
Søren Georg Abel, og ho var mor til mellom anna matematikaren
Niels Henrik Abel. Ein skulle tru det var oppskrifta på eit godt og lukkeleg liv, men kjøpmannen gjekk konkurs, presten hamna i vanære og matematikarsonen døydde ung. Når Anne Marie allereie før desse problema hadde byrja søkje lukka i botnen av ei flaske, blir dette for ein stor del ei trist livshistorie.
Les mer …
HISTORISK GRUNN: Fjellsjøene Gjende og Bygdin og fjellområdene omkring er på mange vis både DNTs og den norske fjellturismen sin vugge.
Foto: Thor Håkon Ulstad/Fjellfilmfestivalen
Historisk vandrerute Jotunheimen
Eg er som vel du veit, ein fjellets mann,
og derfor dreg til fjells so tidt eg kan,
å friska meg på fly og bratte bryn
og sjå ikring meg alle store syn.
Slik starter
Aasmund Olavsson Vinje - mannen som ga
Jotunheimen sitt navn - sitt kjente dikt «Pantebrev». Diktet var Vinjes bidrag til opprettelsen av Den Norske Turistforening, og dermed også til utviklingen av sti- og hyttenettverket som man i dag kan følge i Jotunheimen: Fra
Gjendesheim via de historierike turisthyttene
Memurubu,
Gjendebu og
Torfinnsbu til
Fondsbu går man fotsporene til noen av de mest markante personlighetene i nyere norsk fjellhistorie. Etter å ha stiftet bekjentskap med
Jo Gjende, Ibsens
Peer Gynt,
Tre i Norge ved to av dem,
Gjendine Slålien og
Edvard Grieg, møter man på Fondsbu igjen Aasmund Olavsson Vinje i form av en steinbyste som skuer ut over hans kjære Jotunheimen.
Les mer …
Lars Reinton (født
29. mars 1896 i
Hol i
Hallingdal, død
15. oktober 1987 i
Oslo) var lærer og historiker, dr. philos. Fra 1955 var han
statsstipendiat. Reinton viet store deler av sitt liv til å skape en god vitenskapelig og organisatorisk ramme om lokalhistorien, og det er denne innsatsen han huskes best for i dag. Han var blant annet leder for
Landslaget for bygde- og byhistorie i 25 år, fra 1945 til 1970. Hans
bygdebok om hjembygda Hol ble veiledende for senere verk. Også mye av hans akademiske arbeid er nært knyttet til lokal- og slektshistoriske temaer. Det gjelder definitivt hans doktoravhandling fra 1939 om
Villandane, og kan med god rett sies også om hans seinere store arbeid om seterdrift i Norge.
Les mer …
