Honoria Dietrichson (1863–1934)

Honora Sofie Dietrichson (1863-1934) var lege. Hun studerte medisin ved Københavns universitet fra 1889, og var ferdig lege i 1895. Fortsatte å virke som lege til hun på grunn av manglende hørsel var nødt til å gi seg. Dietrichson døde av kreft 9. april 1934 i en alder av 71 år. Sammen med moren, som døde i 1921, oppretta hun et testamentarisk legat til inntekt for arbeidsstuer for barn.

Honoria Dietrichson i 1913

Foto: Atelier rude/Oslo museum

Oppvekst og utdanning

Honoria Dietrichsons foreldre møttes i Düsseldorf i 1860. Mora, Mathilde Dietrichson f. Bonnevie var kunstner og studerte der. Faren, Lorentz Dietrichson, som fram til dette først og fremst hadde brent for litteraturen, utvikla på denne tysklandsreisen også en så sterk interesse for billedkunst at han valgte å utdanne seg til kunsthistoriker. Lorentz og Mathilde gifta seg i 1862, og levde i årene fram til 1865 det Norsk biografisk leksikon kaller «et vagabondliv i Tyskland og Italia». I Roma ble Honoria Dietrichson født mens faren var sektretær ved det svensk-norske konsulatet i Roma. Familien flytta i 1865 tilbake til Christiania, men siden Honorias far ikke fikk jobb der, dro de allerede i 1866 videre til Stockholm. Her ble de boende til 1875.

I 1875 ble Lorentz Dietrichson kunsthistorieprofessor i Kristiania, men før familien flytta tilbake til Norge reiste de til München hvor de ble boende helt til 1877. Her møtte de igjen familien Ibsen. Honorias far var var barndomsvenn av Suzannah Ibsen, og da de bodde i Roma, utvikla han også også et nært vennskap med Suzannahs mann, Henrik. Sigurd Ibsen, som var et par år eldre enn Honoria, viste henne byen. De to familiene reiste også på fjellferie sammen, og de feira jul hjemme hos Ibsens.

Først i 1877 flytta familien tilbake til Christiania, og det var altså først ha Honoria var 14 at hun gikk fra å være nordmann i et delvis nordisk miljø i utlandet, til å være fastboende i Norge.

Etter å ha vært elev ved Ragna Nielsens skole tok hun artium som privatist ved Gjertsens skole i 1888, til karakter meget godt.. Hun tok annen eksamen i 1889. Deretter studerte hun medisin ved Københavns universitet fra 1889. I 1895 var Honoria Dietrichson ferdig lege, og kom tilbake til Kristiania, hvor hun hadde kandidattjeneste ved Rikshospitalets medisinske avdeling B, kirurgiske avdeling A og barneavdeling i et år fra mai 1896 til april 1897, og praktiserte i ved Kristiania fødselsstiftelse fra april til juli samme år.

Lekepraksis og privatliv

Annonse i Aftenposten sommeren 1905, som viser at doktor Dagny Bang var vikar for henne mens hun var på reise.

Foto: Aftenposten

Ettersom Honoria Dietrichson var ugift fortsatte hun i endel år å bo sammen med foreldrene i Uranienborg terrasse 5. Hun etablerte også privatpraksis hjemme på Uranienborg. I tillegg til privatpraksisen hadde hun faste eksterne oppdrag. Fra 1. november 1902 var hun lege ved Hjemmet for spædbørns vel. Fra 1. januar 1904 var hun også lege for gamlehjemmet Kong Karl Johans forsørgelsesanstalt. Legepraksisen ble fast annonsert i Aftenposten, og gjennom annonsene får vi enkeltdetaljer om livet og nettverket hennes. Her ser vi at hun fra 1903 hadde telefon, og at legekontorets åpningstider ble kortere i takt med at hun fikk flere eksterne oppdrag. Annonsene forteller også når hun var på reise, og hvem som stilte som vikar for henne mens hun var borte. Sommeren 1905 og 1906 og våren 1907 var doktor Dagny Bang vikar. De neste par årene vikarierte Louise Isachsen og Kristine Munch, som Dietrichson var i Kvindelige studenters sangforening med. At hun bare hadde kvinnelige vikarer hadde en god grunn. Mye av argumentasjonen for at kvinner i sin tid skulle få tilgang til legestudiene, var at kvinnelige pasienter skulle ha mulighet til å ha kvinnelige leger.

I 1907 ble hun assistentlege ved Kristiania medikomekaniske og ortopædiske institut.

I 1908 flyttet både Honoria og legepraksisen til Harbitzgate 19. I Harbitzgate bodde hun først alene. I 1910, mens Honorias foreldre oppholdt seg i Italia, flytta folkeskolelærerinne Wilhelmine Hjortdahl Olsen (f. 1871) fra Kopervik, vanligvis kalt Mimi, inn hos henne. Mathilde Dietrichsons dagbøker fra 1911 har spredte lite positive nevninger av Mimi, men går ikke i detalj. De bodde sammen i to år, før Mimi flytta ut, og Honoria selv flytta til Sorgenfrigata 18. Dette samboerskapet ser ut til å ha fått en konfliktfylt slutt. Hva konflikten gikk ut på er ikke mulig å vite i ettertid. Den eneste kilden er Mathilde Dietrichsons dagbøker, og Mathildes posisjon som bekymra forelder har nok spilt en rolle da hun skrev at Mimi har misbrukt "Keis ømme Samvittighet", og når Mimi er beskrevet som "En syg Snyltevert er samme Husfælle som suger Livskraften af Ungen vor." Her er det viktig å merke seg at det ikke er mulig i ettertid å vite hva konflikten handla om. Avhengig av hva slags relasjon Mimi og Honoria hadde, kan det være alt fra forholdsproblemer til økonomisk mislighold.

Tre år senere, I 1915 flytta Mimi nok en gang inn med Honoria, og det gjorde også en sektretær L. H. Brustad. Disse tre ble boende sammen I alle fall fram til 1923. Selv om det var tre personer i husholdninga, framgår det av dagbøkene etter mora til Honoria at dette var Honorias og Mimis husholdning, noe Honorias foreldre hadde hatt vanskelig for å svelge. Trolig er denne skepsisen prega av hvordan Honorias og Mimis forrige samboerskap tok slutt, men det kan også ganske enkelt skyldes at det var en kjærlighetsrelasjon. Dessverre mangler dagboka fra 1915, som trolig er der denne familiekonflikten er beskrevet. Siden dagboksamlinga for det meste er komplett, er det sannsynlig at Honoria selv fjerna akkurat denne dagboka før hun donerte foreldrenes arkiv til nasjonalbiblioteket.

Etter Lorentz Dietrichsons død forsonte Mathilde seg gradvis med datteras samboerskap. På Honorias 54-årsdag i 1917, like etter at Lorentz Dietrichson døde, ser det ut til at Mathilde Dietrichsons søster grep inn og beordra henne til å møte opp i Honorias bursdagsselskap. I dagboka står det:

Kei (Honoria) fik til Gebursdagsgave den gamle Chocolademugge med 100kr i Nebbet. Bedst at hun selv besørger Indkjøb for dem. Est. efter Ordre indom Mim (Honorias tante) forat tage hende med til sen Eftermiddags-the hos Kei hvor jeg ike har været indenfor Døren siden hendes Fælles husholdning med Fr. Hjordahl Olsen begyndte. Gik med stor Ulyst, men vilde ikke være strid når Barnet vel vilde have mig med i sit Gebursdagslag - og nu har jeg jo ikke L at tage Hensyn til i hele det Virvar.

Etter dette begynte Mathilde igjen å besøke dattera iblant, og den store ulyst som hun beskrev i forbindelse med bursdagsselskapet nevnes ikke igjen senere. Julekvelden 1917 feira Mathilde Dietrichson "hos Kei hvor der var hyggeligt arrangeret med lidet hjemmelavet Juletre og mange fornøyelige Juleklapper. Kei Fulgte mig helt hjem til mit tomme Hus, den utrættelige Unge." og første juledag samme år var også "Kei med sin Husfelle" invitert til å feire første juledag i Mathilde Dietrichsons hus.

Det er indisier i kildene på at Mimi og Honoria bodde sammen livet ut. I Honorias nekrolog står at at vennene hennes "vil huske henne kanskje aller best i det vakre og idylliske hjem 'Rislappen' ved Ris i Vestre Aker, som hun delte med en trofast venninne". I en innsamling til inntekt for Riis kirke i 1931, donerte Mimi og Honoria sammen et maleri som Honorias mor hadde malt, noe som kan tyde på at det var Mimi som var denne venninna. Mimi var også oppført som pårørende i Honorias dødsannonse i 1934.

Lærergjerning og interesse for kunst

dr. Dietrichson var kunstinteressert, og malte på fritiden. Det var hun som utmykka spisesalen ved Statens lærerinneskole for Husstell.

Foto: Esther Langberg/Oslo museum

I tillegg til legepraksisen, var dr. Dietrichson fra 1905 også timelærer, først i anatomi, senere også i fysiologi og helselære. Det første læreroppdraget var ved Angelique Rachlevs Husholdningsskole da denne holdt til i Nobels gate. Skolen annonserte med at det blant lærerkreftene er "2 kvindelige doktorer, fru Johanne Feilberg, frk Honoria Dietrichson.. Når Norsk kvinnesaksforening etablerte sin Fagskole i Huslig økonomi i 1900, var dr. Dietrichson og dr. Feilberg lærere også der. I forbindelse med lærerjobben, ga hun også ut læreboka Oversikt over det menneskelige legemes bygning. I forordet forklarer hun at bokas knappe form og manglende detaljrikdom skyldes nettopp det at den er ment som lærebok ved en skole med et knapt timetall. Da Statens lærerinneskole i husstell ble skipa på Stabekk i 1909 ble hun også lærer der. Hun underviste i anatomi og senere også fysiologi og helselære helt til 1928.

Honoria Dietrichson kom fra en kunstnerfamilie. Farens kunstinteresse våkna i møte med Honorias mor, Mathilde, og Mathilde Dietrichson var selv virksom kunstner til sin død. Trolig hadde Honoria fått skolering gjemme, og hun dyrket kunstinteressen på fritida. Denne interessen kom til uttrykk ved Statens lærerinneskole for Husstell, hvor hun dekorerte spisesalen med praktfulle landskapsmalerier.

Organisasjonsliv

Ofte var Honoria Dietrichsons legevirke og deltagelse i organisasjonslivet nært beslekta, og det er ikke umiddelbart lett å se hvor det ene starter og det andre slutter.

I 1906 finner vi navnet hennes på et opprop fra Norges livredningsselkap om viktigheten av svømmetrening.

hvert Aar i Norge (omkommer der) 625 Mennesker ved Drukning (...) Det er uhyggelig og trist at tænke paa al den oprivende sorg og elendighed omkring i hjemmene, alt det tab af arbeidskraft, alle de skuffede forhaabninger, som overgaar vort samfund paa grund af drukning. Dobbelt saart er dette, naar vi ved, at kanhænde den overveiende Del af disse mange sørgerlige Dødsfald kunde være forebygget, hvis den, som omkom, havde lært at svømme" I 1907 ble hun valgt inn i representantskapet i Kristiania krets av organisasjonen.

I 1925 var hun styremedlem i Foreningen for arbeidshjem for barn At dette var en sak som engasjerte henne over tid, ser vi også av at hun oppretta et testamentarisk legat til inntekt for arbeidsstuer for barn i sitt og sin mors navn.

I tillegg til dette finnes det spredte kilder om andre former for samfunnsengasjement. Som søttiåring foreslo hun for eksempel å åpne kirkene i Oslo for de hjemløse.

Korsang

Kvinnelige studenters sangforening i Uppsala i 1916.

Foto: Ukjent

Hun var også medlem av Kvindelige studenters sangforening i mange år. Koret ble stifta av blant andre legeparet Kristine Munch og Louise Isachsen, som Honoria Dietrichson kjente både faglig og privat.

Kristine Munch fortalte til Aftenposten i 1920 om "Hjemveien fra en af vore mindrerige tourneer. Beretningen om sucessen var løbet foran os til en af stationene - saa da toget stansede og Honoria Dietrichson netop holdt paa at synge solo - aa for en solo! mens Louise Isachsen svingede taktstokken - aa for en taktstrok! blev der pludselig overrakt os en taktstok ind gjennem vinduet. Da vi skulde se ud, var stationen sort af mennesker - som var mødt frem for at hylde os." Sannsynligvis er det snakk om sverigeturneen i 1916, hvor korets jubileumsberetning fra 1945 forteller at Louise Isachsen ble overrakt en taktpinne av publikum ved Lillestrøm stasjon.

I 1920 fikk hun hederstittelen kommandør. Samme år skrev hun jubileumssang til korets 25årsjubileum:

Sangen er en herlig gave, den er vores alles ven, denne blomst fra Edens have la os takke Gud for den. Hvor vi går på livets veier, hvad os hænder i vor tid, har vi sangen faat i eie la os bruke den med flid. Da gir sangen straaleglansen til vort liv i ungdoms vaar binder for os mindrekransen naar og livets vinter naar.

Sangen hjælper os at vinde bugt med smaalig kiv og nag Sangen hjælper os at finde trøst paa sorgens tunge dag. Sang gir lys i sindets mørke vækker længsler, skjænker mod, og naar sjælen vil fortørke læsker den ved sangens flod. Sangen er en herlig gave, den er vores alles ven, denne blomst fra Edens have la os takke Gud for den.

Pensjonisttilværelse

Aftenposten 12. april 1934. På vegne av familien står Mimi Hjortdahl-Olsen, som Dietrichsons bodde sammen med i 1910 (og trolig også senere), og Chr. A. Segelcke, trolig en slekning på farssidden

Foto: Aftenposten

Sviktende hørsel var grunnen til at hun som 65-åring forlot yrkeslivet. Seks år senere døde hun. I en nekrolog i avisa Norges kvinner, skrev Dagny Bang.

For oss som var personlig knyttet til henne er det uendelig trist at hun er borte. Men hennes minne vil leve. Vi vil huske henne kanskje aller best i det vakre og idylliske hjem "Rislappen" ved Ris i Vestre Aker, som hun delte med en trofast venninne, og hvor en stor skare venner stadig møtte op en kveld i måneden. Der kom hennes elskverdighet og blamfrihet helt til sin rett. Hun var jo ellers "ikke som andre". Originale mennesker føler vel dette selv. Men i sitt kjære lille hjem, under arbeidet i haven, hvor hun tok karstak, - der fant hun fred og lykke og trygghet og frihet ved eget bord.

Publikasjoner

• Oversikt over det menneskelige legemes bygning, 1905. Første utgave i Digital versjon på Nettbiblioteket. Andre utgave (1914) i Digital versjon på Nettbiblioteket. Tredje utgave (1924) i Digital versjon på Nettbiblioteket

Litteratur og kilder

• Bent Olav Olsen. Norges leger: 1996. B. 1. Den Norske lægeforening, Oslo 1996. Digital versjon på Nettbiblioteket
• Oversikt over det menneskelige legemes bygning, 1905. Tredje omarbeidete utgave, 1924: Digital versjon på Nettbiblioteket
• Studentene fra 1888: trykt som manuskript ved 50-årsjubileet 1938. Oslo 1938. Side 31. Digital versjon på Nettbiblioteket
• Honoria Dietrichson i Historisk befolkningsregister
• Lorentz Henrik Segelcke Dietrichson på Riksarkivet.se. Oppsøkt 19. juni 2018.