 Kvinner ved vannposten på Enerhaugen diskuterer sine koppevaksiner, mars 1940. Kopper, i Norge og Danmark også kalt pokker, var en smittsom virussykdom som forekom i Norge fram til begynnelsen av 1900-tallet. Den alvorligste formen hadde en dødelighet på 30 %. De som overlevde sykdommen, ble ofte vansiret av arr fra koppene. Den er i dag utryddet gjennom et omfattende vaksinasjonsprogram. Sykdommen var den første man klarte å utvikle en vaksine mot, da engelskmannen Edward Jenner i 1796 påviste at man kunne injisere kukoppevirus for å hindre at mennesker ble smittet.
Det er usikkert når sykdommen først kom til Norge. I Danmark nevnes den i andre halvdel av 800-tallet, og det er sannsynlig at den kom til Norge omtrent på samme tid. På Island nevnes den første gang i 1240, og den kom da fra Norge. Den ble først kalt bóla eller bolnasott på norrønt. Etterhvert begynte man å bruke betegnelsen pokker, som egentlig var et navn på syfilis. Man skilte gjerne mellom dem ved å omtale kopper som småpokker, slik Absalon Pederssøn Beyer gjør når han omtaler en epidemi av «småpocker» i Bergen i 1572. Etterhvert ble kopper, småkopper eller barnekopper innarbeida som navn, muligens på bakgrunn av de skålforma arrene som oppstår. Les mer …
 Kraftstasjonen Sauda III stod ferdig i 1930. Arkitektane Bjercke og Eliassen stod for utforminga av stasjonen, og det var det lokale kraftselskapet A/S Saudefaldene som var utbyggjar. Kraftstasjonen Sauda III ligg som eit landemerke, sentralt i Sauda, og godt synleg når ein kjem inn fjorden. Vasskrafta var grunnlaget for industrireisinga i Sauda, og det var A/S Saudefaldene som stod for utbygginga. Kraftutbygginga med Sauda I-IV skjedde i ein femtiårsperiode frå 1919 (Sauda I) til 1967 (Sauda IV). Kraftstasjonen Sauda III starta å produsera kraft 15. februar 1931, og heldt det gåande fram til aggregata blei slått av for godt i 2008. Sauda III vart då erstatta av det nybygde Sønnå kraftverk.
Utbygginga Sauda III, med kraftstasjonen, røyrgata og dammen ved Storlivatnet, har nokre særeigne og særskilde løysingar som er verdt å ta vare på. Mellom anna er dammen ved Storlivatnet rekna som eit pionerarbeid innan norsk dambygging. Dammen vart planlagt av den kjende dameksperten og ingeniøren Christian Fredrik Grøner. Arbeidet og planlegginga av sjølve kraftstasjonen stod dei like kjende arkitektane Andreas Bjercke og Georg Eliassen for. Les mer …
 Aksjon Raufoss. Tyskere samlet rundt en drept medsoldat på torvet på Raufoss 27.mars 1944, med forretningen til kjøpmann Christiansen i bakgrunnen. Bildet er tatt av tyske militære. De fikk filmen fremkalt av en fotograf på Gjøvik, og han lurte unna en ekstra kopi. var en hendelse i Vestoppland i mars 1944 da en tysk soldat ble skutt på Raufoss, og 37 mann fra Gjøvik og Vestre Toten ble arrestert. Medlemmer av Osvald-gruppa til Asbjørn Sunde forsøkte å bortføre en angiver fra Gjøvik, men ble stanset av tyskere på Raufoss torv og drepte en tysk soldat. Drapet var den utløsende faktor for arrestasjonene av sivile, men tyskerne hadde lenge sett med skjerpede blikk på hendelser i distriktet. Av de arresterte ble 21 sendt til konsentrasjonsleire i Tyskland, der en av dem døde. De fleste øvrige satt på Grini fram til freden. Også et medlem av Osvald-gruppa døde etter å ha blitt såret i et mislykket forsøk på å komme seg forbi en tysk forlegning. Les mer …
 Av skipet som eksploderte var det ingenting igjen, men vi ser vrakrester og branner – og i forgrunnen kystruteskipet D/S «Rogaland» i ferd med å synke ved kaia. Foto: Maltry / Bundesarchiv i Bergen fant sted i krigsåret 1944, nærmere bestemt på morgenen den 20. april. Det brøt ut brann i et nederlandsk frakteskip, som var rekvirert av tyskerne, med sprengstoff ombord. Da brannen nådde dette, ble det utløst en enorm eksplosjon som raserte store deler av Bergen sentrum og tok minst 154 liv. Nærmest uansett hvordan man måler – tap av menneskeliv, materielle skader, mengden sprengstoff og så videre – er dette den største eksplosjonsulykka i Norge noen gang. Omkring 4800 nordmenn og 83 tyskere ble såra som følge av eksplosjonen. Glass og steinsplinter som kom i stor hastighet, førte til svært mange øyeskader. Bergen hadde to øyeleger, og de innså raskt at de måtte tilkalle assistanse fra Oslo. Det ble oppretta provisoriske lasaretter for å gi førstehjelp til de mange som var skadd.
131 bygninger ble fullstendig ødelagt av eksplosjonen, og 117 ble så rasert at de måtte rives. 45 andre bygninger hadde omfattende skader, men kunne reddes, og hele 3500 bygninger hadde mindre skader. Les mer …
Herstøl er en husmannsplass ved Vigeland i Lindesnes kommune, som har hørt til under Valle prestegård. De eldste spor i kildene er i prestegårdsarkivet, og der nevnes det i et bygselsbrev i 1725 at Christen Larsen Lien hadde ryddet plassen Herstøl. Her henvises det til et rydningsbrev av 29. oktober 1703, men dette brevet eksisterer trolig ikke i dag. I dette eldste bevarte brevet fra 1725 bygsler Ingier Aslagsdatter plassen Herstøl etter hennes svoger Christen Larsen.
Christen Larsen er dermed den første brukeren av Herstøl vi kjenner til, og det ser ut til at han i 1725 var flyttet til Lian. Les mer …
 Emil Ferdinand Rode fotografert rundt 1915. Foto: Ukjent, hentet fra Studenterne fra 1870 (1920). Emil Ferdinand Rode (født 20. juli 1852 i Fredrikshald, død 31. januar 1921) var lege, spesialist i kvinnesykdommer og fødselshjelp, med virke i hovedstaden fra 1883. Han var i lengre tid plaget av dårlig syn, og i 1912 måtte han slutte med operasjonspraksis. Han fortsatte likevel en tid med konsultativ praksis og med foredragsvirksomhet.
Emil Ferdinand Rode ble ridder av St. Olavs Orden i 1912 for «fortjenstfuld virsomhed som læge». Les mer …
 Bratteland på 1950-talet, Nordstog til venstre. Bilete frå Setesdalsmuseet. Bratteland ligg austom Dysje, og er den austlegaste av dei gamle gardane i Botnen i Bykle. Som gardsnamnet tilseier, er terrenget her nokså bratt, men på nedsida av der husa sto var likevel tolleg slakt hallande jorde. Nå er desse neddemde.
Tydinga av namnet trengst ikkje seiast meir om. Når det gjeld alderen, kan me melde at namnegranskarane meiner at dei fleste gardsnamn som endar på -land skal skrive seg frå folkevandringstida, dvs. frå perioden mellom åra 400 og 600. Om dette slår til når det gjeld Bratteland, vil det stille denne garden på alder med busetnaden på Tveiti og Nesland, og jamvel om me ikkje har registrerte oldfunn å vise til, tykkjer me ei slik datering virkar rimeleg. Les mer … | 
