Henrik Sørensen
Henrik Sørensen, egentlig Henrik Ingvar Sørensen (født 12. februar 1882 i Fryksände i dagens Torsby kommun i Värmland, død 24. februar 1962 i Oslo) var en kunstmaler som utøvde en vidtrekkende innflytelse både som kunstner og gjennom sin vitale, idérike og dominerende personlighet.
Bakgrunn
Henrik Sørensen ble født i Sverige av de norske foreldrene Severin Sørensen (1858–1910) som var sagbruksfullmektig og Helene Høibraaten (1841–1882). Moren døde da han ble født i barsel og Henrik ble enebarn. Han vokste først opp først i Sverige, men fra 1892 flyttet han og faren til Lillestrøm, hvor faren fikk arbeid som sagbruksfullmektig.
Etter gjennomført folkeskole og handelsskole tok han arbeid som kontorist i en sakførerforretning på Lillestrøm. Vinteren 1904 og 1906–08 fulgte han kveldsundervisning på Den kgl. Tegneskole i Kristiania, og våren 1906 fikk han sine bilder korrigert av Harriet Backer, men det var særlig korrekturen fra fauvisten Henri Matisse i Paris 1908–1910, som løftet ham videre som kunstner og ga ham forståelse for malerienes farger. I Paris ble han også kjent med blant andre Jean Heiberg, Per Krohg og Axel Revold som også var elever hos Matisse.
Virke
.jpg)
Allerede vinteren 1904 debuterte han på Høstutstillingen med et landskapsmaleri. Stor betydning for ham fikk vennskapet med Erik Werenskiold og Oluf Wold-Torne. De to tidlige arbeidene «Svartbækken» (1909) og «Gullfuglen» (1910) er tidlige eksempler på hans naturmystikk og inderlighet i forhold til det nasjonale som etter hvert ble stadig sterkere. Første verdenskrig gjorde et sterkt inntrykk på han. Han så krig, revolusjon og all vold som en meningsløs tragedie for alle impliserte og hans bilder fra denne tiden kan være preget av angstfulle visjoner og undergangsstemning.
I 1919 flyttet han til Paris og i 1927 slo han seg ned i Oslo. Hans bilder fra denne tiden hadde motiver fra norsk natur og folkeliv, Han arbeidet mye i Telemark, og bodde om sommerene på sommerstedet Støa i Holmsbu som han tidligere hadde leid og disse stedene var viktige for ham.
Årene fra han kom hjem til Norge og fram til utbruddet av andre verdenskrig var produkstive år for ham. Utover på 1930-tallet kom det også noen mer politisk kommenterende bilder, som for eksempel «Gatekamp» (1930) og «Ærens mark» (1931). «Gatekamp» skilder en gate, tydeligvis i Oslo, hvor det nettopp har vært en voldelig konflikt, med to mennesker døde og den tredje holder hendene for ansiktet i sterk redsel. «Ærens mark» viser en soldat har fått sprengt bort halve ansiktet og holder på å blø i hjel. En annen blir nådeløst knust av en stridsvogn og en tredje stikkes i hjel med en bajonett. Midt i disse dødsscenene sitter en mann med hendene for ansiktet, resignert overfor den avmakt og håpløshet enkeltindividet føler i en krigssituasjon.
På denne tiden laget han også en en rekke monumentale malerier, som alterverket i Linköping (1934) med den milde, ungdommelige Kristus, skjeggløs og høyreist, som med åpne armer vil favne hele menneskeheten i midtfeltet (gjentatt i Lillestrøm kirke samme år), det store veggfeltet til Folkeforbundspalasset i Genève «Drømmen om den evige fred» (1939), som nå befinner seg hos FN i Genève, og den mer enn 300 m² store fondveggen i Oslo rådhus, «Arbeid, administrasjon, fest» (1938–1950), der midtpartiet er en gyllen halvsirkel med mor og barn og sittende far. Venstre del viser den gamle slumbebyggelsen i Pipervika og moderne torghandel; øverst omfavner mennesker hverandre og tar farvel, mens høyre del rommer kong Haakon VII, Wergeland, kunstnere og barn. I tillegg utsmykket han en rekke kirker med symbolsk-religiøse scener.
Men det var ikke bare som maler at han gjorde seg bemerket, og hans kallenavn «Søren» ble etter hvert kjent utenfor kunstnernes kretser. Han hadde mange meninger om mye, var en kjent skikkselse og en pågåenhet som gjorde at han fikk sine meninger publisert, særlig gjennom Dagbladet, men også i andre aviser og i NRK. I sine ytringer kunne han hylde kunstnervenner, advare mot den framvoksende nazismen, og særlig mot krig. Han utviste et stort mot ved å stille sitt atelier i Oslo rådhus til disposisjon for topphemmelige samtaler mellom Milorg og anti-nazistiske representanter for Wehrmacht. Det var både en trussel og et dekke for denne virksomheten at tyskerne hadde en offisersklubb i lokalene over, og slik gjorde det tilforlatelig at tyske offiserer kom og gikk også utenfor kontortid.
Hans motstand mot nazistene medførte at han ble arrestert og satt på Grini fangeleir 30. januar 1945, sammen med en rekke andre som også angivelig var kommunister. Sørensen hadde på Grini fangenummer 17 397.
Sørensen var også kjent for sine svært gode sosiale evner og beveget seg like naturlig med alle typer mennesker.
Kilder
- Henrik Sørsensen i Norsk biografisk leksikon
- Henrik Sørsensen i Norsk kunstnerleksikon