 Deler av Samasjyen Jazz og visegruppen Vindfang oppstilt utenfor et av Murmansk` kulturpalass. Guiden, som de døpte U-båten, er også med på bildet. Mandag 19. mai 1980 presenterte Harstad Tidende en sak fra en gruppe som sa de ville starte et vennskapssamband mellom Harstad og Sovjetunionen med formål «å gjøre Norge kjent i Sovjet og vise versa». Avisa kunne også informere om at det var LO-formann Tor Halvorsen som var formann i sambandets råd. Rådets primæroppgave var å trekke opp de store linjer for sambandets arbeid.
Som for ytterligere å sukre pillen ble det nevnt at organisasjonen også arrangerte studie- og feriereiser. For eksempel planla Lenvik-avdelingen en tre ukers ferietur til Svartehavet; til en pris på i overkant av 3000 kroner per deltaker, inklusive full pensjon. Den nye lokal-foreningen med base i Harstad så for seg å skulle dekke Sør-Troms og den delen av nordre Nordland som naturlig sognet til regionen.
Møtet på hotell Viking tirsdag 20. mai, samlet et 20-talls mennesker, hvorav 14 tegnet seg som medlemmer av Sambandet Norge Sovjetunionen Harstad og omland. Til formann i styret ble valgt Jon Christensen, Sørvik, Gunnar E. Kristiansen ble sekretær og Laila Thorsen fikk seg pålagt vervet som kasserer. Varamenn ble Ulrik Bolle og Kornelius Kristiansen. Revisor: Erling Hveding, Ulvik i Tjeldsund. I Harstad Tidende 21. mai ble det opplyst at foreningen i hvert fall hadde 17 medlemmer «på vent» i Skånland og Kvæfjord. Les mer …
Grasholman er et tidligere handelssted ved Vestfjorden sør for Harstad utenfor gårdene Fauskevåg og Brokvik. Holmene er skilt fra Hinnøya med et smalt sund som ved fjære sjø går omtrent tørt. Da isen for omtrent 12 000 år siden trakk seg tilbake, kom Grasholman sammen med Kjøttakalven, Grøtaværholmene, Arnøya og Måga til syne. Tidligere lå alt land lavere enn dagens 60 meters-kurven under vann. Holmene tilhørte oppsitterne på Fauskevåg til omkring 1850. På sørsiden av den største holmen var det en liten men god hamn med to innløp som var den eneste sikre hamna mellom handelsstedet Sandtorg og øya Kjøtta når nordavinden sto på. Les mer …
 Den første elektriske trikken, Sporvogn nr. 1, ble vist fram ved Stortinget i 1894 Foto: Ukjent har en historie som går tilbake til før det egentlig var snakk om trikker. De første sporvognene i byen kom i 1875, og ble trukket av hester. I 1894 kom så de første elektriske sporvognene, og det var fra ordet «elektrisk» vi fikk slangordet «trikk». I denne artikkelen ser vi bort fra den språklige detaljen, og gir et bilde av hele sporveishistorien i Oslo uavhengig av hvordan vognene ble drevet. Trikken har helt fra starten av vært en viktig del av kollektivtilbudet i Oslo. Den holdt på å forsvinne i 1960-åra, men siden da har linjer blitt forlenga og nytt utstyr har blitt kjøpt inn. I 1995 kom den første nye linja siden 1958. Da åpna linja fra Drammensveien til Prinsens gate over Rådhusplassen, Vika-linja. Da det nye Rikshospitalet ved Gaustad ble åpna i 1999, ble ei linje forlenga dit fra John Colletts plass over Forskningsparken med overgang til T-banen. Les mer …
 Soknekirken St. Paul i Bergen. er den katolske menigheten i Bergen. Den første soknepresten ble utnevnt i 1857, og 1858 regnes gjerne som grunnleggelsesåret for menigheten. Formelt ble den det året en misjonsstasjon, og i 1870 ble den selvstendig menighet. Soknekirken St. Paul sto ferdig først i 1876. Det ble raskt etter at St. Olav menighet var oppretta i Christiania i 1843 lagt planer for en misjonsstasjon i Bergen. Selv om det nok hadde bodd katolikker i Bergen i tida etter reformasjonen, hadde de aldri fått begrensa religionsfrihet slik det var i bergstadene og i Fredrikstad. Det var derfor svært få katolikker i byen, og dermed lite grunnlag for å etablere en menighet på kort sikt. Det som allikevel lokka, var dels at Bergen var en svært viktig by, i mange henseender langt viktigere enn Christiania, og dels at det på grunn av den store skipstrafikken ville være et stort antall katolikker som hadde kortere eller lengre opphold i byen. Sokneprest Gottfried Ignatius Montz i Oslo og pater Johan Daniel Paul Stub, som var bergenser, var derfor villige til å forsøke å etablere noe i byen. Fram til 1845 var det bare i Christiania de hadde lov til å etablere fast virksomhet, men i 1845 kom dissenterloven, og dermed var det åpent for nyetableringer. Les mer …
Krækkja er en betjent turisthytte 1162 moh. på Hardangervidda i Hol kommune i Hallingdal. Den ligger ved vannet Storekrækkja mellom Bergensbanen og riksvei 7, med stier og løyper til blant annet Haugastøl, Finse, Kjeldebu, Stigstuv og Tuva. I området ligger det fangstanlegg og dyregraver fra vikingtiden, og de gode jakt- og fiskemulighetene har opp gjennom årene tiltrukket både lokalbefolkning og tilreisende. Krækkja har 85 sengeplasser (2015), og det er DNT Oslo og Omegn som eier den.
Byggingen av Krækkja startet i 1877, med materialer fraktet over Ørteren med flåte. To år senere kunne den lille treroms tømmerhytta innvies, som et av få overnattingssteder i Hol spesielt innrettet mot feriegjester. Også stølen Nordre Tuva hadde fra 1878 avtale med DNT om å stille rom til disposisjon for turister. Les mer …
 Eidsvoll folkehøgskole, som ble tatt i bruk som internat for gymnaset etter at ny undervisningsbygning stod klar i 1926. lå på Vilberg i Eidsvoll. Skolen var i virksomhet fra 1922 til 1967. Den var et av i alt tolv landsgymnas i Norge, og det eneste på Østlandet før krigen. Fra første stund oppstod det strid rundt gymnaset. Det gjaldt spørsmålet om målform, som var et stridsemne helt fra etableringsfasen. I 1930-åra var det uro omkring noen gymnasiaster som demonstrerte tilslutning til Nasjonal Samling, og under okkupasjonen fikk skolen rykte for å være et «NS-gymnas», blant annet ved at rektor sluttet seg til Quislings parti. På 1950-tallet ble Eidsvoll landsgymnas kjent nærmest som en eliteskole, med mange seinere landskjente personligheter som elever.
Les mer … | 
