Karl Kaspersen
.JPG)
Karl Edvard Kaspersen (født 16. juli 1871 på gården Moan i Hadsel, død 4. januar 1947 i Harstad) var verkstedeier og motorkonstruktør, samboer med Hanna Olsen (1869-1947).
Faren het Caspar Trondsen og var fra Vågan. Av kirkeboka fremgår det at han var «Inderst». – en eiendomsløs person som losjerte hos andre, nærmest steget før fattighuset – men i folketellingen fra 1875 er han benevnt som snekker. Moren het Ragnel Kristensdatter og var fra Hadsel. Karl må ha vokst opp i svært trange kår. Om det var dette som var årsak til at han ikke lærte å lese og skrive, vites ikke. Lese- og skrivevansker eksisterte nok på den tida også.
Alt som ung reiste han til Amerika. Der må han nok ha lært mye om mekanikk, for da han kom tilbake til Norge fra Minneapolis, slo han seg ned i Harstad og startet sitt eget verksted i Fjordgata. Gården hans lå øst for Fjordgata 19, der hvor det senere ble bygd en stor, gråmalt verkstedhall tilhørende Kaarbøverkstedet. Her drev han med forskjellige virksomheter. Han utførte reparasjoner på mange slags mekaniske innretninger og laget også ulike produkter fra grunnen av, for eksempel garnspill. Et sånt spill er tatt vare på og finnes fremdeles på Grytøy.
Karl Kaspersen må ha vært et mekanisk naturtalent. At en person som ikke behersket lesekunsten klarte å skape en bedrift som produserte så pass kompliserte innretninger som en motor, er nesten utrolig. Det hevdes også at han fikk en medalje for sin konstruksjon på en stor motorutstilling i Bodø i mellomkrigstida (1937?). Dette har imidlertid ikke vært mulig å få dokumentert fra sikre kilder.
Etter Kaspersens død i 1947 ble verkstedet overtatt at Hartvig Haukebøe som drev det en periode. Huset ble revet i forbindelse med utvidelse av Kaarbøverkstedets bygningsmasse.
«Kaspersenmål» - et fast begrep i Harstad.
Ryktet vil ha det til at Karl Kaspersen var en bedre oppfinner enn mekaniker. Et munnhell som fortsatt går er begrepet «kaspersenmål». Det hevdes at når han var om bord i en båt og arbeidet og trengte en bolt eller et rør av en viss lengde, tok han mål med tommel og langfinger. Med fingrene sprikende vandret han så opp til verkstedet mens han holdt på målet sitt. Det sies også om han at han av og til glei på treskoene og «mistet» målet i snøen. Da var han bare nedi snøen med tommel og langfingeren igjen og hentet opp målet sitt før han fortsatte til verkstedet. Om hans øvrige forhold til omtrentlighet sies også at når han skulle måle effekten på en motor, så satte han bare treskoen mot svinghjulet og bremset den. På trykket mot treskoen og «sakken» i turtallet kunne han fastslå dreiemoment og effekt.
Konstruktør av vellykket båtmotor
I huset i Fjordgata hadde han verksted i første etasje og bolig i andre. Det han imidlertid er mest kjent for, er konstruksjon og produksjon av båtmotoren «FIX». Tidlig på 1900-tallet var det et utall av båtmotorprodusenter langs kysten, på det meste over 150. Men Karl Kaspersen fant at det var plass for hans ideer og satte i gang med sin egen konstruksjon. En glødehodemotor beregnet for mindre fiskebåter. Til å begynne med ble den bare kalt for «Kaspersenmotor». Men etter hvert fikk han den registrert under navnet «FIX». Leter man i gamle merkeregister, vil man finne at de første var i bruk så tidlig som omring 1920.
Antallet båter med FIX-motor økte så utover 30-tallet, og i 1945 var det registrert 53 båter i merkeregisteret med FIX-motor i 15 forskjellige kommuner i Troms og nordre Nordland. Tar man hensyn til at mange båter nok var havarert mellom 1920 og 1945, samt at motoren sikkert også var brukt i båter som ikke sto i merkeregisteret og at den også var brukt til andre formål, så er det ikke urimelig å anta at han produserte 100 motorer eller mer. Bjarkøy synes å ha vært den store FIX-kommunen. I 1945 hadde 10 av 103 merkeregistrerte båter i Bjarkøy en FIX-motor installert. Dvs. nær 10 % av båtene. FIX var på tre til fem hestekrefter og derfor beregnet på mindre båter, neppe aktuell for båter over 25 fot. Holder en alle de større båtene utenom, ender en med at FIX hadde en imponerende markedsandel i Bjarkøy når en tar i betraktning hvilke solide navn den konkurrerte med, som for eks Sabb, Rapp, Alpha etc. Det samme gjelder Sandtorg kommune som på den tiden omfattet Harstad helt nord til Byskillet. Her var det 12 av totalt 113 merkeregistrerte båter som hadde en FIX installert.
Som en kuriositet kan det nevnes at byrivaliseringen synes å være av gammel dato. Verken Tromsø eller Narvik har en eneste FIX i merkeregisteret i denne perioden. Nabokommunen Kvæfjord ser heller ikke ut til å ha hatt tillit til produktet fra Harstad. Ingen FIX var å finne der heller. Motoren var ellers svært sjelden å finne i distriktene vest for Harstad eller sør for Sandtorg. Hovedutbredelsen synes å ha vært i området fra Sandtorg til Dyrøy. Lokalt produsert – lokalt brukt. Men videre nordover synes den å ha hatt en viss utbredelse. For eks. hadde Ullsfjord tre og Tromsøysund en ifølge merkeregisteret av 1945. Ut fra utviklingen i antall kan det se ut som produksjonen har startet like før 1920 og vart fram til like før krigen, eller kanskje et stykke ut på 1940-tallet.
FIX-motoren berget livet til 18 mann.
At motorene hans, ut fra datidens standard og forventninger, også var driftsikre og pålitelige fremgår for eksempel av historien om selfangstskuta «Saltdalingen»s forlis i orkan utenfor Island i februar 1939. I følge foreliggende informasjon hadde «Saltdalingen» en FIX installert som hjelpemotor. Etter at båten holdt på å bli brukket ned av sjøen, var det FIX-motoren som gikk og sørget for at de hadde strøm til radioen og kunne sende nødsignal slik at møreskuta «Polarbjørn» kunne komme dem til unnsetning. Og da «Polarbjørn» nærmet seg hadde de strøm til lyskasteren slik at de kunne lede redningsfartøyet frem. «Saltdalingen» lå da dypt i vannet - bare en tredjedel av rorhuset var igjen. Den ene skutesida var slått inn og gapte som en hvalkjeft. Hele broen var borte og det samme gjaldt rekkverket rundt om, for å nevne noe. Skuta var i ferd med å synke. Men lysmotoren gikk, og den berget høyst sannsynlig livene til 18 mann den gangen. Siden skipsregistrene bare har opplysning om hovedmotor, har det imidlertid ikke vært mulig å fremskaffe sikker dokumentasjon for at lysmotoren på «Saltdalingen» faktisk var en FIX.
Motoren gikk fortsatt etter 90 år
Attest for pålitelighet får motoren også fra Johannes Hansen som tidligere bodde på Aune. Han har eid en FIX fram til 2009. Han hadde motoren montert i en sjark, og han stolte fullt og fast på motoren som i alle år gikk trofast og uten feilslag. Johannes har donert motoren til skipsverftsmuseet som er under oppbygging i Samasjøen, og der vil den kunne beskues av interesserte.
Hanna - en husholderske utenom det vanlige
Karl Kaspersens husholderske. Hanna Olsen var kjent som en meget myndig dame som hadde et fargerikt språk og kunne svare for seg så det holdt. Det fortelles at dersom en kunde ikke ville gjøre opp for seg for utført arbeid, så sa Kaspersen at «da sende æ ho Hanna». Og da fikk han gjerne oppgjør med det samme.
Hanna var nok ikke bare husholderske. Med Karls svært begrensede kunnskaper i det skriftlige, var hun nok også han sekretær og den som tok seg av det som virksomheten krevde av korrespondanse etc. Slik har de nok utfylt hverandre og vært avhengig av hverandre. Han med sine mekaniske kunnskaper som skapte virksomhet og inntekter. Hun som administrator og utfører av bedriftens helt nødvendige skriftlige oppgaver.
En gang kom Veritas-inspektør Øystein Sund til Kaspersen med en liten bensinmotor som trengte reparasjon. Kaspersen var ikke hjemme, så Sund satte motoren fra seg på trappa. Da Hanna fikk se den, ble hun arg og sparket motoren utfor trappa. Hun likte ikke bensinmotorer på grunn av bensinlukta. Da Karl kom hjem og fikk se dette, skal han ha sagt: Nei men Hanna – ka du har gjort. Det e jo motorn tel han ingeniør Sund. Verre refselse våget han seg ikke på.
Karl Kaspersen var alltid beredvillig til å hjelpe folk med problemer. Om det så var på en søndag så ble han gjerne med ned i verkstedet dersom det kom noen innom med et eller annet mekanisk som trengte reparasjon. Da ble han fort ivrig, og det hendte nok mange ganger at han fikk olje og skitt på søndagsskjorta som han ikke hadde tatt seg tid til å ta av seg før han gikk ned i verkstedet. Hanna var nok ikke like begeistret, for det sies at han da kunne si at «nu blir ho Hanna sint».
Hanna var også nøye med rensligheten. Når Karl hadde vært på verkstedet måtte han vaske seg ute på altanen før han slapp inn. Uansett årstid. Da hendte det at hun ropte til ham så det hørtes over halve kvartalet at han måtte se til å vaske seg ordentlig bak ørene. Hun hadde det også alltid ryddig og rent i bakgården.
Anekdoter
- En av naboene til Kaspersen hadde en hund som hadde den uvanen at den startet å bjeffe så snart den så skimten av en båt på vei ut fra Harstadbotn. Og den bjeffet i et strekk til båten var forbi og ute av syne. Familien Ellefsen var også nabo og hadde også hund. Denne hunden bjeffet imidlertid aldri. Bjeffingen irriterte Hanna, og når hun hadde et par kjøttbein til overs gikk hun til gjerdet og ga dem til til Ellefsens hund mens hun høylytt ba den andre om å dra en viss plass.
- Presten, Wilhelm Dop Smith i Trondenes kirke (senere prost) så seg arg på at Hanna og Karl levde sammen uten å være gift, og gikk på besøk til dem for å forklare dem hvor galt dette var. Hanna var imidlertid ei som kunne svare for seg, og presten tuslet nokså slukøret ut etter samtalen. Kanskje fikk presten likevel siste ordet, for da begge døde i 1947, ble Karl Kaspersen gravlagt på Harstad gravlund, mens Hanna Olsen ble gravlagt på Fredly kirkegård.
- Det fortelles også at da tyskerne kom til dem og skulle rekvirere hus i 1940, så pekte Hanna først på ei dør, og sa at bak den døra var Kaspersen sitt rom. Så pekte hun på ei annen dør og sa at bak den er mitt rom. Så pekte hun på ei tredje dør og sa at det er fostersønnen sitt rom. Til slutt pekte hun på den fjerde døra og sa at det rommet der kan dere bare ta. Der er det god plass til dere. Det var døra ut til altanen.
- Det heter også at når tyskerne marsjerte i gata, pleide hun å si at «nu e det friminutt i hælvete!»
Kilde
- Knutsen, Vidar: «Karl Kaspersen og motorproduksjon i Harstad»i Harstad Båtforenings medlemsblad Utror, mai 2009.