Smakebiter fra artiklene
Siste appell før frigivelse 8. mai 1945. Bildet er nok tatt fra fjerde etasje i den originale fengselsbygningen mot nordvest og den store appellplassen. Den tverrstilte brakka helt til høyre i bildet er Magasinet, brakka langsmed appellplassen er kjøkkenbrakka, og den parallelle og noe mindre bak denne er en vaskebrakke. Brakka ved enden av appellplassen er kantinebrakka, de øvrige brakkene er fangebrakker. Tre av vakttårnene sees i bakgrunnen. Åsen i bakgrunnen er
Brunkollen.
(
ty:,
Gefangenlager Grini, brukt av ledelsen på dokumenter og skriv under krigen, i senere litteratur
Polizeihäftlingslager Grini) var
den største tyske fangeleiren i Norge under
andre verdenskrig. Leiren er ikke oppført på grunnen til den nærliggende gården
Grini, men på plassene Nedre og Øvre Ilen under
Nordby gård i
Østre Bærum. Anlegget var opprinnelig tiltenkt som kvinnefengsel, men ble fra
1940 tatt i bruk som interneringsleir for norske offiserer, senere som fangeleir for politiske fanger og kriminelle som en av fire
Sipo og
SD-leire, sammen med
Krøkebærsletta,
Falstad og
Espeland. Som Sipo/SD-leir var øverstkommanderende for disse sjefen for
Sipo og
SD i Norge,
Heinrich FehlisStaten eksproprierte i 1930-årene begge Ilenplassene for oppføring av et nytt kvinnefengsel kalt
Grini, trolig med navn etter «Grini hjem for voksne kvinner som hadde stelt sig galt» på gården
Grini i Vestre Bærum. 16. september 1938 meldte
Aftenposten at entreprenørfirmaet
Brødrene Vister hadde fått oppdraget med å bygge kvinnefengelset, og at dette skulle ta et år. Anlegget skulle bestå av en bygning på fire etasjer med plass til 60 innsatte, samt en mindre bygning 60 meter fra hovedbygningen som skulle være isolat med ni celler.
Et år senere ble det meldt om at anlegget snart var ferdig, i fire etasjer med en grunnflate på 1000 m², betydelig utvidet med plass til 100 innsatte i store, lyse rom uten gitter, gymnastikksal, dusjrom i hvert ende, skolekjøkken, kirke og forsamlingslokale. I kjelleren var det sentralvarmeanlegg, kjøkken med tre dampkjeler på 150 liter hver, kjølerom, vaskeri og desinfeksjonssrom. De tre nederste etasjene hadde celler i sideflløyene, på hver side av en midtgang. Disse målte 3X2,6 meter og hadde innlagt kaldt vann. Hver fløy hadde også et eller to større rom, toalttrom og skyllerom. Midtfløyen hadde større rom, beregnet på kontorer, legekontor, sykestuer etc. Disse ble senere tatt i bruk som rom for vaktmannskapene,som personalkontor for administering av fanger og som kalfaktori (matfordeling]. Dette skulle ferdigstilles og klar til innflytting i mars/april 1940.
Allerede den 24. april 1940 ble Grini tatt i bruk som krigsfangeleir for rundt 700 fanger, og etter felttoget i 1940 brukte tyskerne Grini som interneringsleir for norske offisersfanger. Etter at disse ble løslatt i juni samme sommer, ble bygningsmassen brukt til innlosjering av Wehrmacht-soldater det neste året.Åpningen som sivil fangeleir skjedde 12. juni 1941, da 115 fanger ble overført fra Åneby fangeleir som da ble lagt ned. Grini fangeleir ble den største leiren i Norge.
I det første krigsåret var formålet med leiren kortvarige interneringer. Fra
1941 ble leiren hovedsakelig brukt for oppbevaring av politiske fanger brakt inn fra hele landet.
Les mer …
Øvre Skarpmoen. Dette er truleg det eldste tunet på Skarpmo-eiga. Biletet er teke av
Narve Skarpmoen ein gong rundt 1905.
er ein
matrikkelgard i
Rollag,
gardsnummer 47, som strekkjer seg frå
Numedalslågen i vest og austover til grensa mot
Sigdal.
Gardsnamnet er forklart slik: «Første Led sigter til Jordbundens Magerhed: her er haard og skarp Mark.» Det er funne fleire gjenstandar på Skarpmo-eiga som vitnar om menneskeleg aktivitet her i lang tid attende. For lang tid sidan vart det funne ei flintøks utan skafthol og eit par bronsespenner på eit av jorda. Desse gjenstandane veit ein ikkje kor er i dag.
Universitetets oldsakssamling har ein spjutspiss med mothakar frå
eldre jarnalder som er funnen på Skarpmoen.
Les mer …
Diplomplakett på veggen til Losjihus for menn i
Markveien 57 i
Oslo, som fikk Houens diplom i 1923.
Houens diplom (Anton Christian Houens Fonds diplom) er en utmerkelse som siden 1904 er gitt til fremragende arkitektur og er Norges eldste arkitekturutmerkelse.Fondet bruker den årlige renteavkastningen til å fremme «en bedre og renere arkitektur i Norge», herunder tildeling av diplomet. Prisen skal gå til «fremragende, selvstendig og arkitektonisk gjennomført arbeid» og omfatter ikke noen pengeutbetaling, men markeres med en bronseplakett på bygningen som bekostes av fondet. Prisen gis til enkeltbygninger, ikke til en arkitekts fulle produksjon. Basiskriteriene for prisen at bygningen må være oppført etter 1. januar 1904 og at den må ha stått i minst to år når prisen tildeles. Prisen kan også tildeles plantegninger og til endringer av eksisterende bygninger. I teorien kan huset ha stått betydelig lenger enn dette. Når avkastningen tillater det og det finnes flere verdige kandidater, kan det deles ut flere priser innenfor et år; likeledes kan fondet unnlate å dele ut priser enkelte år.
Prisen deles ut av
Kulturdepartementet som har gitt
Nasjonalmuseet i oppdrag å forvalte diplomet. Museet utnevner juryen, i samråd med Norske Arkitekters Landsforbund.
Les mer …
