Mikal Sylten

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Mikal Peder Olaus Johannesen Sylten (født 29. juli 1873 i Bindal, død 27. november 1964 i Malmø) var typograf, forfatter og redaktør. Han ble i mellomkrigstida kjent som en av de mest aktive antisemitter i Norge, og ble dømt for landssvik under rettsoppgjøret etter andre verdenskrig.

Slekt og familie

Han var sønn av Johannes Eberhard Hansen (f. 1856) og Elina Mikalsdatter (f. 1850), og ble født utafor ekteskap. I folketellinga 1875, da han var to år gammel, finner vi ham sammen med mora, som var tjenestejente på Skarstad i Bindal.[1] Faren bodde da på Sylten hos sine foreldre.[2]

Han ble i 1920 gift med Caroline Ottesen (d. 1961) fra Sandefjord.[3]

Liv og virke

Faren hans ble bare 24 år gammel, da han drukna i Åelva da Mikal var sju. Men han hadde god kontakt med farfar og farmor på Sylten, og tok senere navn etter gården. Vi vet ellers lite om barndommen, ut over at han var glad i å lese og at han var aktiv i både sangkoret og skytterlaget i Bindal. Mora gifta seg senere, og han fikk flere halvsøsken.[4]

Han dro fra Bindal som syttenåring, og drev først noe omflakkende handel i Nord-Norge. Etter en tid kom han i typograflære hos Nordtrønderen i Namsos. I 1895 var han utlært, og flytta til Kristiania. Han jobba 1900–1902 som faktor for avisa Fredrikssten i Fredrikshald.[5]

Sylten meldte seg inn i fagforeninga Norsk Centralforening for Boktrykkere, som var kjent for å være radikal. Han fant seg ikke godt tilrette der; han var venstremann og hadde en sterk motvilje mot sosialismen som sto sterkt i arbeiderbevegelsen.

I 1906 reiste han til London, og så videre til Tyskland og Østerrike. Formålet var å lære mer av typograffaget. Vi finner ham så i emigrantprotokollene i 1907, da han reiste til New York. Han oppga bedre fortjeneste som årsak.[6] Han skal ha blitt i USA i sju års tid før han vendte tilbake til Norge. En ting han tok med seg hjem var en sterk oppfatningen av «raseblandingens uheldige følger for nasjonens fremtid».[7]

I 1916 begynte Sylten å gi ut Nationalt Tidsskrift, et månedsblad med et tydelig antisemittisk preg. Tidsskriftet hadde også hyppige angrep på Frimurerordenen, en annen av nazismens hovedfiender. Fra 1917 hadde det et hakekors som emblem, noe som tyder på at han var godt kjent med antisemittiske miljøer i Tyskland som hadde tatt i bruk dette symbolet. På det meste kom tidsskriftet ut i omkring 600 eksemplarer, men mot slutten var det nede i omkring 350. Det ble gitt ut helt til 1945.

Da Albert Einstein besøkte Norge i 1920 var Sylten tydelig i sitt språk, da han skrev at Einstein «er jo ikke den første videnskapelige skraphandlerjøde» som var invitert at Det norske Studentersamfund.[8]

Han ga i 1925 ut første utgave av Hvem er hvem i jødeverden. Det kom senere tre utgaver til, i 1932, 1938 og 1941. Dette var en katalog over personer i Norge som Sylten mente var jøder. Han traff i mange tilfeller, men det var også en del ikke-jøder som kom med fordi de hadde jødiskklingende navn eller fordi Sylten mente de hadde trekk som tyda på at de var jøder. Knut Hamsun skrev under krigen et brev til Sylten der han sa at han «har hatt megen interesse av Deres Hvem er hvem?».[9]

I 1927 gikk Ephraim Wolff Koritzinsky til injuriesøksmål mot Sylten. Saken gjaldt flere artikler i Nationalt Tidsskrift der Sylten hadde framstilt Koritzinsky som en mann som utnytt sine pasienter økonomisk ved å ta for høye honorarer, samt at han ble beskyldt for å ha begått mened og at han ble håna fordi han var jøde. Sylten hevda også at Koritzinsky ikke hadde spesialistgodkjenning, noe sekretær i Legeforeningen Jørgen H. Berner kunne dokumenter at han såvisst var. Koritzinsly vant på alle punkter, og Sylten fikk en dom på 50 dager betinga fengsel, 400 kr i saksomkostninger og et krav om at hele dommen måtte settes på trykk på førstesida av Nationalt Tidsskrift i løpet av to uker.[10]

Samme år, altså i 1927, gikk også Moritz Rabinowitz til sak mot Sylten for æreskrenkelse. I dette tilfellet vant Sylten saken.[11]

Sipo brukte under okkupasjonen dette verket som en av sine kilder for å spore opp jøder i Norge, og mente den var «til uvurderlig hjelp».[12] Sylten ble kontakta av tyske agenter allerede kort tid etter angrepet på Norge i april 1940, og ble bedt om å skrive en rapport om jødene i Norge.

Våren 1942 meldte han seg inn i Nasjonal Samling. Han var en del av miljøet rundt Hans Solgaard Jacobsen og hans tidsskrift Ragnarok. Jacobsen hadde vært medlem i NS 1933–1934 og meldte seg inn igjen i 1940, men fortsatte å være kritisk til partiet. Sylten hadde selv utelukkende vært negativ overfor NS i 1930-åra, og nevnte ikke partiet i Nationalt Tidsskrift. Jacobsen oppfordra i 1940 Sylten til å gå inn i NS.[13] Det gjorde han altså først to år senere, men han ble aldri aktiv i partiet.

Sønnene Lars Johannes Sylten og Stein Sture Sylten ble frontkjempere under krigen. Lars Johannes falt på Østfronten i 1944.[14]

Mot slutten av krigen ga han ut boka Nordisk sprogutvikling i forhold til rase. Han var riksmålsmann, og trekker i boka en direkte linje fra runer til riksmål. Språkfaglig sett er boka svært useriøs, men den ble på tampen av okkupasjonstida brukt i rasehygieniske diskusjoner.[15] Han hadde vært aktiv i Riksmålsforbundet siden 1916, og fra da og til 1932 hadde han flere oppdrag for forbundet.[16]

Hans forlag, Det Norrøne Forlag, med adresse Klingenberggata 11 i Oslo, ble satt under administrasjon etter landssvikanordningens § 39 den 18. oktober 1945.[17]

Under rettsoppgjøret gikk tiltalen mot ham på medlemskapet i NS, samarbeid med tysk sikkerhetspoliti samt at han hadde tatt i bruk et trykkeri som var beslaglagt fra en jøde. Han ble dømt til ett år og tre måneders tvangsarbeid av Oslo byrett den 23. september 1948. Han måtte også betale 9500 kroner i erstatning og 400 kroner i saksomkostninger. Av retten ble han omtalt som «utvilsomt en særling».[18] Han hadde sittet 309 dager i varetekt, som gikk til fratrekk i dommen. Det er usikkert hvor lenge han måtte sone, og når han begynte soninga, men han ble i hvert fall løslatt 15. mars 1949.[19]

I 1955 ga han ut bygdeboka Bindalsboken. Under arbeidet med boka reiste han fra gård til gård og tok opp bestillinger på den for å finansere prosjektet. Den blir omtalt som ei bygdebok med begrensa lokalhistorisk verdi, særlig fordi den stort sett bygger på andrehåndskilder uten noen kritisk vurdering. Teksten er ellers gjennomsyra av hans fascinasjon for den norrøne sjøleierbonden og for bygdas ledende menn.[20]

Etter krigen ble han boende i Holmenåsen 22 på Hvalstad i Asker. Sylten utvandra i 1964 til Sverige, og døde der samme år.

Referanser

  1. ↑ Mekal P.O. Johannesen i folketelling 1875 for Bindal prestegjeld fra Digitalarkivet.
  2. ↑ Johannes E. Hansen i folketelling 1875 for Bindal prestegjeld fra Digitalarkivet.
  3. ↑ Dødsannonse for Caroline Sylten i Aftenposten 1961-02-23. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  4. ↑ Dybvik 2014: 11.
  5. ↑ Rougthvedt 2008: 34.
  6. ↑ Mikal Peder Olaus Johanness. Sylten i Emigranter over Kristiania 1871-1930, redigert utgave fra Digitalarkivet.
  7. ↑ Dybvik 2014: 12.
  8. ↑ Johansen 2010: 33.
  9. ↑ Ragnhild Maria Hauglid Henden: Var Knut Hamsun antisemitt?, Hamsunsenteret. Lest 2018-03-19.
  10. ↑ Borøchstein 2000: 89–91.
  11. ↑ Moritz Rabinowitz i Store norske leksikon.
  12. ↑ Bruland 2017: 96.
  13. ↑ Sørensen 1989: 94.
  14. ↑ Veum 2010: 200.
  15. ↑ Dybvik 2014: 15.
  16. ↑ Dybvik 2014: 15.
  17. ↑ «Forvaltning etter landsvikanordningens § 39» i Norsk Lysingsblad 1946-01-02. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  18. ↑ Sørensen 1989: 93.
  19. ↑ Veum 2014: 398.
  20. ↑ Dybvik 2014: 16.

Litteratur og kilder

Hentet fra «https://dev.lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Mikal_Sylten&oldid=1582967»