lokalhistoriewiki.no

Asbjørn Sunde

Asbjørn Edvin Sunde (født 27. desember 1909 i Rørvik i Vikna kommune i Nord-Trøndelag, død 1985 i Oslo) var sentral i NKP før og under andre verdenskrig, og leder for sabotasjeorganisasjonen Osvald-gruppa. Etter frigjøringa begynte den kalde krigen, og Sunde mottok ikke anerkjennelse for sin innsats fra norske myndigheter. I 1954 ble han dømt for spionasje til fordel for Sovjetunionen. Først i senere år har Sundes og Osvald-gruppas krigsinnsats fått offentlig anerkjennelse.

Asbjørn Sunde, sønnen Rolf og kona Astri.
Foto: Rolf Sunde (eier bildet)

Slekt og tidlige år

Han var sønn av skomaker og fisker Anton Sunde (1876–1943) og Emma f. Sørensen (1881–1920). I folketellinga 1910 finner vi dem på gården Indre Rørvik, der Asbjørn er ført opp som fjerde barn i familien. Den yngre broren Håkon Marinius Sunde (f. 1911) ble født i Trondheim, så familien må ha flytta på seg nokså kort tid etter folketellinga. Senere ble de boende i Kopervik på Karmøy, der Asbjørn Sunde hade det meste av sin oppvekst.

Faren var syndikalist, og et politisk engasjement dukka tidlig opp hos Asbjørn Sunde selv om han vendte seg til kommunismen og ikke fulgte farens vei. Familien gikk i oppløsning, og flere av barna havna på barnehjem.

Sunde reiste til Horten for å gå inn i marinen da han var gammel nok, og tok eksamen som styrmann der. Sunde giftet seg i Horten i 1931 med Astrid Kristine Nilsen (1912-83), datter av fyrbøter Peter Severin Nilsen (1879–1943) og Anne Mathilde Fredriksen (1883–1949). De fikk sønnen Rolf.

Nokså kort tid etter at han tok styrmannseksamen ble Sunde kasta ut av marinen, fordi han slet med å innordne seg. Han ble matros på flere båter, men overalt ble han kommunistsympatier og uviljen til å innordne seg et problem. Det endte med at han ble svartelista, og han kunne derfor ikke få hyre og ble arbeidsløs.

I midten av 1930-åra begynte et engasjement for arbeidsløse. Sammen med Per Viktor Mostad, som hadde blitt avsatt som avisredaktør, arbeida han for å få inn arbeidsløse i kommunepolitikken i Horten. De starta avisa Angrep. Både Sunde og Mostad var også med i arbeidsidretten, og var tillitsmenn i Horten AIL.

I 1935 hadde Sunde hellet med seg, og vant 32 000 i Pengelotteriet. Dette tilsvarer over en million med dagens pengeverdi. Han kjøpte seg en 1936-modell Packard Cabriolet som kosta 18 000, og lånte ut resten av pengene til arbeidsløse venner. Denne premien ble senere trukket fram under spionsaken, da Dorenfeldt hevda at Sunde hadde drukket opp pengene.

Krigsinnsatsen

Under den spanske borgerkrig meldte han seg som frivillig, og han fikk der opplæring i sabotasje og partisanvirksomhet og var blant ambulansesjåfør ved et frontavsnitt. Han lærte også å lage sprengladninger og å arbeide bak fiendens linjer, kunnskap han skulle komme til å bruke i Norge få år senere. Han skrev fra Spania for NKUs avis Klassekampen og NKPs Arbeideren. To andre brødre, Håkon Marinius Sunde og Rolf Edgar Sunde, var i Spania. Sistnevnte ble arrestert i Norge for å verve folk til de internasjonale brigader.

Etter å ha kommet tilbake til Norge ble han høsten 1938 leder for Wollweber-organisasjonen. Han mistet kontakt med ledelsen i Moskva etter arrestasjonen av Wollweber i mai 1940, men sørget for å holde organisasjonen i gang. Gruppa var i den første fasen av krigen passiv på grunn av den tysk-sovjetiske ikkeangrepspakten. Den 20. juli 1941 begynte gruppa igjen med sabotasjeaksjoner. Den fikk navnet Osvald-gruppa etter et av Sundes mange dekknavn, Osvald. Et annet navn han ofte brukte var Knut Pettersen.

Sunde var kjent som en dyktig og dristig sabotør, og 2A, Milorg og SOE henvendte seg flere ganger til ham for å løse spesielt vanskelige oppdrag. Han jobbet fra mars til september 1942 tett sammen med lederen av 2As politigruppe, Asbjørn Bryhn. Høsten 1942 ble han NKPs sabotasjeleder. I februar 1944 oppsto en splittelse mellom Peder Furubotn og Sunde, da Furubotn krevde at Osvald-gruppa skulle underlegges partiledelsen. I juni samme år fikk Sunde ordre fra Moskva om å avvikle organisasjonen, noe han gjorde.

Etter sprengningen av Statspolitiets hovedkvarter den 21. august 1942 ble det utlovet en belønning på kr 50 000 for opplysninger om Sunde. Etter sprengningen av Oslo Arbeidskontor den 20. april 1943 ble han alvorlig såret da en molotovcocktail knuste under ham, men han skjøt seg gjennom de tyske sperringene. I Menn i mørket beskriver han seg sjøl etter denne hendelsen: «... en taus liten mann med hatten trukket langt ned i pannen. Under bremmen skimtet de et herjet og skamfert ansikt med grimme arr etter brannsår.».[1]

Han mottok etter krigen ingen norske utmerkelser for sin innsats, ikke engang deltagermedaljen. Dette var det vanlige for medlemmer av den kommunistiske motstandsbevegelsen, og skyldtes det politiske klimaet i den kalde krigen. Fra Sovjetunionen fikk han Medaljen for seier over Tyskland. Denne ble brukt mot ham under spionasjesaken i 1954.

Etterkrigsåra

Gunnar Sønsteby i Milorg skaffa Sunde jobb hos Esso på Sjursøya. Han skrev Menn i mørket som kom ut på Dreyer forlag i 1947, og ble etter dette maritim konsulent for forlaget. Boka har likhetstrekk med flere andre bøker som ble utgitt i åra rett etter krigen, som Max Manus' bøker. Den er skrevet i stor grad etter hukommelsen - man måtte skrive ned minst mulig mens krigen pågikk - i en direkte og personlig stil. Boka starter med opplevelsene i Spania, og fortsetter med oppbygginga av en motstandsorganisasjon og sabotasjearbeidet. Man får vite mye om det følelsesmessige ved motstandsarbeidet - frykt, sinne, savn og sorg trer tydelig fram i beretninga. Selv om det kommer fram at Sundes ideologiske ståsted var en drivkraft, la han også vekt på at Osvald-gruppa hadde mange ikke-kommunister som medlemmer; boka er i liten grad et politisk manifest.

Politisk sto Sunde nokså alene etter krigen. Han hadde brutt med NKP, samtidig som han ble angrepet både fra borgerlig og sosialdemokratisk hold.

Spionasjesaken

I 1954 ble Sunde arrestert for spionasje til fordel for Sovjetunionen, og i en rettssak med tydelige politiske undertoner ble han dømt til åtte års fengsel. Bøssemaker Erling Norby ble i samme sak dømt til tre års fengsel. Ironisk nok var det Asbjørn Bryhn, som han hadde samarbeida med under krigen, som da var leder av overvåkningspolitiet og som sto bak arrestasjonen.

Lars Borgersrud tok doktorgrad på en avhandling om Sunde og Wollweberorganisasjonen, og han tok også for seg dommen mot Sunde. Borgersrud hevder at Sunde ikke ville blitt dømt i dag, og at det var den hysteriske stemninga i 1950-åra som førte til at han ble domfelt. Det ble etter Borgersruds mening ikke lagt fram bevis for at han hadde utlevert militære hemmeligheter til Sovjetunionen, men retten la allikevel til grunn at det hadde skjedd. Egil Ulateig imøtegikk dette, og mente at saken var godt underbygd. Arkivet etter den sovjetiske avhopperen Mithrokin ser ut til å bekrefte at beredskapslister fra Heimevernet ble utlevert, mens Sunde hevda at disse hadde blitt kasta etter at han hadde lest dokumentene. Både Borgersrud og Ulateig framstår som ideologisk farga i sine kommentarer. Dommen er ikke frigitt, og bare deler av etterforskningsmaterialet har blitt åpna for forskere, så det er vanskelig å vite sikkert hva som skjedde inntil man kan få en mer grundig gjennomgang av materialet.

Sunde sendte inn benådingssøknad i 1958, begrunna med sykdom. Den fikk støtte fra fengselsvesenet, men ble ikke behandla av Kongen i statsråd. Det skal ha vært justisminister Jens Haugland som stoppa søknaden. Sunde ble derfor sittende i fengsel til juni 1959, da han ble løslatt etter å ha sona to tredjedeler av straffen.

Uavhengig av hvordan man tolker dommen mot Sunde, er det klart at når han og Osvald-gruppa ikke hadde mottatt anerkjennelse før dommen, ble det umulig å gi en slik anerkjennelse etterpå. Først da den kalde krigen var over kunne man begynne å se krigsinnsatsen og dens verdi for seg sjøl, løsrevet fra den politiske konflikten mellom øst og vest.

Livet etter dommen

Etter å ha sluppet ut av fengsel i 1959 slet Sunde med helsa, både psykisk og fysisk. Han meldte seg inn i NKP og var med i et lokallag på Oslos østkant, og levde ellers et anonymt og tilbaketrukket liv. Mot slutten av 1960-åra ble han ekskludert fra partiet etter en fraksjonsstrid.

Jens Christian Hauge og Gunnar Sønsteby forsøkte å sikre en krigspensjon for Sunde. Reglene for dette presiserte at personer med «grovt uverdige forhold» ikke kunne motta krigspensjon, og spionasjedommen ble tolka som et slikt forhold. Han fikk dermed ikke noen ekstra støtte, til tross for at personer med så mye tyngde som Hauge og Sønsteby gikk god for ham.

Ettermæle

 
Asbjørn Sunde er gravlagt på Østre gravlund i Oslo.
Foto: Stig Rune Pedersen (2012)

Sunde fikk som nevnt ikke anerkjennelse fra myndighetene for sin innsats under krigen. Først i 2013 fikk gjenlevende medlemmer av Osvald-gruppa deltagermedaljen. I 2015 ble monumentet "Knus nazismen", et minnesmerke over Osvald-gruppa og falne NSB-ansatte, reist på Jernbanetorget i Oslo. På sokkelen til monumentet står et sitat fra Sunde: «Det var ved å kjempe for friheten - for alle land, for alle klasser, for alle mennesker».

 
"Knus nazismen" på åpningsdagen.
Foto: Marthe Glad (2015)

Asbjørn Sunde er gravlagt på Østre gravlund i Oslo sammen med sin kone.

Utgivelser


Referanser

  1. ↑ Sunde, 1947 s. 139.

Litteratur

Eksterne lenker

Hentet fra «https://dev.lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Asbjørn_Sunde&oldid=1757816»