lokalhistoriewiki.no

D/S «Stadshauptmand Schwartz»

D/S «Stadshauptmand Schwartz» gikk i sommerrute på Eikern mellom Eidsfoss og Vestfossen i årene 1903-1925 med post og passasjerer og ble dessuten brukt som transportfartøy av Eidsfoss Jernverk. En årsak til at fartøyet ble satt i drift, var at Tønsberg-Eidsfossbanen hadde åpnet i 1901, noe som førte til at trafikkmengden økte betraktelig.

Fartøyet utenfor brygga i Eidsfoss.
Foto: Eiker Arkiv/Sameia Fotoarkiv (1903-1924).

Bygging

Fartøyet ble bygget på Drammens Jernstøperi & Mekaniske Verksted og ble kjølstrukket i 1901 og sjøsatt 21. juni 1903 på Eidsfoss etter å ha blitt fraktet dit i tre deler. Kostnaden var kr 23 000.

 
Fartøyet ved Flesaker brygge nedenfor Flesaker stoppested, endestopp fram til 1910.

Den har en lengde på 60,8 fot og bredde er 13,2 fot. Den hadde en tonnasje på 46 bt og motoren hadde en ytelse på 60 hk. Den hadde en kapasitet på 102 passasjerer.

Båten var eid av Ekerns Dampskibsselskab, som også stod for driften. Selskapet var stiftet et snaut år tidligere.

Navnet

Fartøyet fikk navn etter trelasthandler, jernverkseier, stadshauptmand og politiker Johan Jørgen Schwartz (1824–1898), som blant annet var ordfører i Drammen og satt også på Stortinget. Han markerte seg som samferdselspolitiker og ble i Drammen også omtalt som «Randsfjordbanens far». Han var også sentral for å få bygget Drammenbanen.

Det var også Schwartz' sønn, major Paul Lassen Schwartz (1853–1922) som var hovedmann bak det nystartede Ekerns Dampskibsselskab.

Drift

 
Fartøyet ved kaia i Vestfossen. Toget i bakgrunnen står rett utenfor Vestfossen stasjon.
Foto: Eiker Arkiv

Turistdriften var knyttet til Drammen og Kristiania, hvor de reisende tok Kongsbergbanen fra Vestbanen/Drammen stasjon til Flesaker stoppested hvor fartøyet tok de reisende på en rundtur på Eikern som endte i Eidsfoss, hvor turen gikk videre til Tønsberg med tog hvor D/S «Horten» ventet og tok de reisende tilbake il hovedstaden, hvor drammenserne tok toget tilbake til Drammen.

Imidlertid viste det å ikke være tilstrekkelig pengesterkt kundegrunnlag for en såpass omfattende og luksuriøs rundtur og passasjerdriften ble etter hvert lagt over til mer lokaltrafikk.

Da det ikke fantes andre transportmidler langs Eikern, var dampbåten forbindelsen mellom Hof og Eiker. For å øke trafikkgrunnlaget, ble ruten forlenget til Vestfossen gjennom oppmudring av Vestfosselva i 1910 slik at fartøyet kunne seile helt inn til Vestfossen stasjon, som dette året også fikk ny stasjonsbygning, også om sommeren med normal vannstand. Skipet hadde underveis også stoppesteder på begge sider langs hele Eikern og fraktet passasjerer og varer for de lokale gårdbrukerne.

Imidlertid var dette ikke tilstrekkelig til å opprettholdet et bredt rutetilbud. Lokalbefolkningen brukte også i stadig større grad egne transportbilder og båter på Eikern. Dette medførte at godstrasporten stdig ble viktigere, særlig fra Eidsfoss jernverk som brukte denne til å frakte egne råvarer og produkter. Det ble også inngått avtale med Postverket om frakt av brev og pakker.

Den ble brukt tømmerslep på Eikern de dagene den ikke gikk i rutetrafikk, og den tidligere båten for luksuscruise måtte også arbeide som en gammel arbeidshest.

Opphør

Etter den gode starten meldte snart de økonomiske vanskelighetene seg, og da fartøyet i 1915 skulle på en forskriftsmessig kontroll, ba eierne Skibskontrollen om utsettelse da kostnadene ved å få skipe på slip, som måtte bygges «vil aldeles overskride baatens økonomiske kræfter, da den arbeider, og en del tid har arbeidet med gjæld». Eierne understreket at rutetilbudet de siste år hadde «indskrænket sig til nogle faa uker i sommermaanedene».

Imidlertid var det det formelle kravet om en kvalifisert skipsfører som felte virksomheten. Selskapet hadde i mange år hatt en skipsfører som het Peder Olsen, som synes det var greit å bare arbeide noen dager i uka om sommeren, og ellers være mekaniker på jernverket. Da Peder Olsen måtte gi seg av aldersmessige årsaker, viste det seg umulig å rekruttere en kvalifisert skipsfører på slike vilkår, og departementet avslo bestemt alle dispensasjonssøknader og fartøyet ble da liggende stille ved brygga i Eidsfoss fra og med våren 1926.

Fartøyet ble liggende ved kai i havnebassenget i Eidsfoss og ribbet til skroget i fem år før den ble solgt som skrapjern. Men før den flyttet sank den ved brygga en iskald februarnatt i 1931 som følge av at tre-proppene, som var satt inn i stedet for bunnventilene, ble presset ut av isen.

Heving og restaurering

Etter mislykkede forsøk i 1933 og 1973, lyktes det 28. oktober 1995 å få hevet vraket over vannet og to uker senere klarte en å få manøvret riggen i riktig posisjon og skroget kunne ble senket ned på en tralle som var montert på slipen og kunne bli dratt opp på slipen ved hjelp av en kraftig vinsj. Ved midnatt den 11. november 1987 var hevingen fullført.

Vraket var imidlertid så medtatt etter 66 år under vann, at man måtte oppgi å kunne sette den i drift igjen. Alrt måtte i så fall bli skiftet ut, og man hadde blitt sittende igjen med et replika. Farøyet ble derfor satt i stand på land, og kan nå oppleves slik det en gang var.

I 2001 ble D/S «Stadshauptmand Schwartz» flyttet fra slipp til en nybygd tørrdokk i Eidsfoss, for at båten skulle bli liggende der permanent som kulturminne.

Galleri

Kilder


Koordinater: 59.59590° N 10.03570° Ø

Hentet fra «https://dev.lokalhistoriewiki.no/index.php?title=D/S_«Stadshauptmand_Schwartz»&oldid=1758323»