Flyktningene fra Ungarn på 1950-tallet

Flyktningene fra Ungarn som kom til Norge på 1950-tallet, har en helt spesiell historie. Den sovjetiske invasjonen i Ungarn og den massive undertrykkingen førte til at tusenvis flyktet fra landet. Minst 180 000 flyktet over grensen til Østerrike fram til våren 1958, de fleste i november og desember 1956. Presset på Østerrike var enormt, og det vokste opp mange store flyktningeleirer. Til slutt måtte Østerrike stenge grensene, og flyktningemassen vendte mot Jugoslavia. Totalt flyktet omlag 200 000 ungarere fra fedrelandet som følge av den sovjetiske invasjonen.

Ungarske flyktninger ankommer Østbanestasjonen i Oslo i juli 1958.

Foto: Dagbladet (1958)

Opprøret i Ungarn og Sovjetunionens brutale reaksjon fylte avisforsidene 26. oktober 1956.

Foto: Ukjent / Dagbladet

Norsk flyktningepolitikk på 1950-tallet

Norge var engasjert i flyktningproblematikken etter krigen og var interessert i å hjelpe de hjemløse som levde i flyktningeleirer. Både det offentlige og frivillige bisto i hjelpearbeidet for de nødlidende.

Norsk arbeid overfor flyktninger hadde en dobbel basis. Det ble ivaretatt av frivillige organisasjoner og offentlige organ. I Norge ble det i 1949 opprettet 460 kommunale flyktningnemnder. Flyktningnemndene skulle forberede mottaket av flyktninger og legge forholdene best mulig til rette for dem, både når det gjaldt arbeid, bolig, kulturelle aktiviteter, og så videre. Norge la mye arbeid og innsats i å være godt forberedt på å ta imot flyktninger og ha et offentlig apparat som kunne håndtere denne oppgaven. Sosialdepartementet opprettet i 1949 Komiteen for flyktninghjelp i Norge, og i 1953 ble organisasjonen Det norske Flyktningeråd etablert. Flyktningerådet ble den sentrale innsatsen i norsk flyktningpolitikk i årene framover.

Gjennom Røde Kors og Flyktningerådet hjalp Norge de store flyktningmassene fra Ungarn i 1956. På den tida var det norsk politikk å hjelpe til i områdene flyktningene befant seg, framfor å ta flyktninger inn i landet. Dette fordi man mente at flyktningene selv ikke ville bo i totalt fremmede land, men helst returnere raskt til hjemlandet. Norge sendte for eksempel hjelp via Røde Kors og Flyktningerådet til flyktningeleirene i Østerrike. Norske myndigheter mente dette var en effektiv flyktningepolitikk, og at ungarerne ville få tilpasningsproblemer her i landet på grunn av ulik kultur. Det norske folk var av en annen oppfatning, de mente at Norge måtte åpne grensene for ungarerne i nød.

Flyktningestrømmen fra Ungarn ville ingen ende ta, og til slutt var det ikke mulig for Østerrike å ta seg av hele flyktningestrømmen alene. Andre europeiske land åpnet sine grenser for ungarerne. Sverige hadde tatt imot cirka 500 flyktninger og vedtok å ta imot 3000 til. Danmark vedtok å ta imot 1200. Norge opplevde press fra nabolandene om å endre politikk på dette området og ble sterkt oppfordret til å åpne sine grenser. Den 30. november 1956 vedtok Stortinget å ta imot ungarske flyktninger til Norge og bevilget 1 million kroner til dette arbeidet. Fra november 1956 til våren 1958 kom 1500 ungarske flyktninger til Norge.

Norges mottak av ungarere

Den 30. november 1956 vedtok Stortinget å ta imot ungarske flyktninger til Norge. Det ble bevilget 1 million kroner til dette arbeidet. Norge tok imot 1500 ungarske flyktninger.

I første omgang vedtok Stortinget å ta imot 1000 flyktninger. Den 6. desember 1956 ble det oppnevnt et eget styre som skulle organisere mottaket av ungarerne. Styret sendte kommisjoner til Østerrike som skulle velge ut flyktningene som skulle til Norge. Uttaksstyret hentet for det meste faglærte ungarske arbeidere, ut fra hvilken arbeidskraft Norge trengte. I løpet av desember 1956 hentet uttaksstyret ca. 600 ungarske flyktninger til Norge. I januar 1957 ankom ytterligere 400. Cirka 170 ungarske ungdommer og studenter ble hentet til Norge av KFUK (Kristelig forening for unge kvinner). I mars 1957 hentet uttaksstyret til sist ca 300 ungarske flyktninger fra flyktningeleirer i Jugoslavia. I alt kom 1500 ungarere til Norge som følge av den sovjetiske invasjon av Ungarn. Få flyktninger ønsket seg til Norge, og de fleste havnet i Norge av ren tilfeldighet.

Hvem flyktet?

Ungarerne som kom til Norge, var arbeidsdyktige personer med kvalifikasjoner det norske arbeidsmarkedet trengte. Det norske uttaksstyret valgte bevisst faglærte ungarere. Mange kvinner hadde bakgrunn i tekstilindustri, mens mennene var jern- og metallarbeidere eller mekanikere. Under 10% av begge kjønn var ufaglærte. De var unge, gjennomsnittsalderen var 22 år. Mange var enslige og derfor lett å finne bolig til. Sju av ti var menn. Mangeårig tv-produsent i NRK, Nandor Hamza (1937-2003), var blant de ungarske flyktningene som kom til Norge.

Uttaksstyret

Den 6. desember 1956 ble det oppnevnt et eget styre som skulle organisere mottaket av ungarerne. Styret sendte kommisjoner til Østerrike som skulle velge ut flyktningene som skulle til Norge. Uttaksstyret hentet for det meste faglærte ungarske arbeidere, ut fra hvilken arbeidskraft Norge trengte.

Hvorfor flyktet de fra fedrelandet?

De ungarske flyktningene hadde ulike grunner til å forlate hjemlandet. Mange av ungarerne som kom til Norge var politiske flyktninger som flyktet for å få beskyttelse. For denne gruppen var det livsfarlig å bli værende i Ungarn. Antikommunister og oppviglere ble staffet med døden av det sovjetiske styret. Andre var utflyttere som ønsket seg bedre levekår. Disse var ikke spesielt interesserte i politikk, de var ressurssterke og hadde planlagt å flytte ut av landet i lang tid for å bedre levestandarden. Noen hadde venner og slektninger i utlandet og flyttet for å forenes med dem.

Hvordan fikk de det i Norge?

Ungarerne som ble værende i Norge tilpasset seg lett det norske samfunnet og ble gradvis etablert.

Nordmenn gjorde en helhjertet innsats i å hjelpe flyktningene med bolig, mat, klær og sko. Mange åpnet sine hjem for flyktningene. Det ble organisert pengeinnsamlinger, og ungarerne fikk hjelp til å komme i gang med studier og arbeid. Hver uke ble det sendt meldinger på ungarsk på norsk radio, og det ble utgitt en ungarsk-språklig avis om hendelser «ute og hjemme». Noen fikk tilbud om norsk språkkurs av ungarere som snakket norsk.

Etter sju år i Norge fikk flyktningene norsk statsborgerskap. Omlag 300 ungarere vendte hjem til fedrelandet i perioden 1956-1960.

De 1200 flyktningene som ble i Norge, ble gradvis etablert. De giftet seg, arbeidet, skaffet seg bolig og fikk barn.

Arbeid

De ungarske flyktningene tilpasset seg norske forhold veldig lett. Mange fikk tidlig jobb, selv om det kunne være et annet type arbeid enn det de gjorde i Ungarn. De fleste startet arbeidskarrieren i Norge som ufaglært og i arbeid som ikke svarte til kvalifikasjonene de hadde. Mange følte det som en degradering å begynne nederst i arbeidslivshierarkiet. Dette bedret seg etter hvert, og de fleste ungarere fikk arbeid som samsvarte med kvalifikasjonene. Andre begynte raskt å studere. Allerede 8 uker etter ankomsten til Norge var mer enn 80 % av ungarerne etablert, enten i arbeid eller med studier. De fleste ungarere forteller at de ble godt mottatt på arbeidsplassene, ungarerne opplevde ikke direkte diskriminerende holdninger, men de følte seg som utlendinger på jobben og ble oppfattet som fremmede i lang tid.

Boligforhold

Flyktningene som kom til Norge gjennom KFUK, ble plassert i studenthybler eller privat hos familier. Flyktningene som kom hit med hjelp av det offentlige uttaksstyret ble i første omgang plassert på det nylig nedlagte Wøyen guttehjem på Vøyen gård på Vøyenenga i Bærum, Frambu, Skjeggelia, i fjernhjelpeleirer i Agder, Telemark, Buskerud og Rogaland, og Hedmarkstoppen ved Hamar.

De fleste ungarerne som kom til Norge, kom fra Budapest. Disse ønsket derfor å bo i storbyer, helst Oslo. I Oslo var det boligmangel og bare 12% av ungarerne fikk bolig og arbeid i hovedstaden. 11% bosatte seg i andre større byer som Bergen, Trondheim og Kristiansand. Flertallet ble plassert på småsteder og i mindre byer. Det hendte at kvinner fikk bolig mange mil fra den byen mannen fikk arbeid i. Dette syntes mange ungarere var problematisk, de likte ikke å bli plassert på landsbygda der de følte seg isolert og ensomme. På den annen side gjorde denne ordningen at de lettere ble integrert i det norske samfunnet.

Ungarerne hadde i starten veldige dårlige boforhold. Vel en femtedel bodde i hytter eller uthus, halvparten bodde på hybler eller pensjonat, og ni av ti hadde bare ett rom eller mindre. Med tiden bedret boforholdene seg for ungarerne. I løpet av fem år flyttet mange til Oslo og fikk bedre boligstandard. Det beste var å bo i en større by der man kunne ha omgang med både nordmenn og landsmenn.

Kilder

• 100 år – Norge 1905-2005: Hundreårsmagasinet. Informasjonsbilag fra Norge 2005, distribuert av Aftenposten.
• Bak maskinene, under fanene: arbeidsfolk i byen for hundre år siden. - Oslo: Tiden, 1979.
• Balog, Kari Leine: Ut på egen hånd. - Oslo: Genesis, 1997.
• Bo i lag, i går og i dag. - Byminner nr. 3: Oslo Bymuseum, 1998.
• Bø, Bente Puntervold: Fremmedarbeidernes boligsituasjon i Oslo. Universitetsforlaget, 1980.
• Ellen Røsjø: Innbyggere fra alle kanter. Byen og de utenlandsfødte. Tobias 1-2/2005.
• Fossen, Asbjørn: Flukten fra landsbygda, 50 år etter. - Oslo: Eget forlag, 1996.
• Fra bygd til by: urbaniseringen av Groruddalen 1948-1998 / Bård Alsvik, Gro Røde. - Oslo: Oslo byarkiv, 1998.
• Første land som reiste seg mot sovjetdiktaturet: Ungarn 1956 i 40 års perspektiv. - Norsk-Ungarsk Forening, 1996.
• Gundersen, Gunnar Bull: Vi er så gode så; fra mine fremmedarbeidernotater. Aschehoug forlag, 1975.
• Holen, Øyvind: Groruddalen; en reiseskildring. Cappelen forlag, 2005.
• Innvandrere i Norge: Hvem er de, hva gjør de og hvordan lever de? / Red.: Kåre Vassenden. - Oslo/Kongsvinger: Statistiske analyser, 1997.
• Kadafi, Zaman: Norge i svart, hvitt og brunt; en multikulturell mosaikk. Aschehoug, 1999.
• Lande, Marit: Oslo gjennom 1000 år. Cappelen forlag, 2000
• Livet langs elva: Oslohistorie fra Sagene - Torshov - Bjølsen - Iladalen - Sandaker - Åsen / Gro Røde (red.). - Oslo: Bydel Sagene-Torshov, 2000.
• Min stemme – vår historie: Dokumentasjon av det flerkulturelle Norge. - ABM-skrift nr. 19: ABM-utvikling, 2005.
• Mubashir, Noman: Mitt liv som Ola Noman. Kagge forlag, 2004
• Norsk innvandringshistorie. B. 2. I nasjonalstatens tid 1814 – 1940 / Einar Niemi, Jan Eivind Myhre, Knut Kjeldstadli. - Oslo: Pax Forlag A/S, 2003.
• Norsk innvandringshistorie. B. 3. I globaliseringens tid 1940 – 2000 / Hallvard Tjelmeland, Grete Brochmann; Knut Kjeldstadli, red.- Oslo: Pax Forlag A/S, 2003.
• Norsk kulturhistorie: billeder av folkets dagligliv gjennom årtusener. B.4. Fra rokken til fabrikken / Red.: Anders Bugge, Sverre Steen. - Oslo: Cappelen, 1940.
• Nydalens compagnie 100 år, 1845-1945. - Oslo, 1945.
• Oslo adressebok: akeravdelingen. - Oslo, 1952-57.
• Oslo bys historie. B.4. Den delte byen: fra 1900 til 1948 / av Knut Kjeldstadli; bilderedaksjon: Anne Wichstrøm; tegninger, figurer, diagrammer: Kai Øvre. - Oslo: Cappelen, 1990.
• Oslo bys historie. B.5. Byråkratienes by: fra 1948 til våre dager / av Edgeir Benum. - Oslo: Cappelen, 1994.
• Prosa nr 4/2003: faglitterært tidsskrift
• Renhårig slusk: Norsk Folkemuseums serie Arbeidsfolk forteller / Red.: Edvard Bull. - Oslo: Tiden Norsk Forlag, 1961.
• Statistisk årbok for Oslo, flere årganger, spesielt 1920, 1930, 1950, 1960, 1970, 1979, 2005.
• Thorud, Espen: Norsk innvandringspolitikk 1860-1960. - Oslo: Institutt for rettssosiologi, Universitetet i Oslo, 1989.
• Vi og de; en håndbok om kommunikasjon på tvers av kulturer. UDI, 2006
• Aakervik, Gunnhild: Mangfold i nærmiljøet; Internasjonal Vennskapgruppe på Romsås gjennom 15 år. 1984-1999. Almater Forlag, 1999
• Avisartikler fra Dagbladet, Aftenposten, Morgenbladet, VG, Arbeiderbladet.

Se også:

• Nettstedet til Oslo byarkiv

Artikler om ungarske flyktninger som kom til Norge på 1940-tallet

• Karoly Buday.
• Nandor Hamza.
• Attila Horvath.