 Bø Damefrisørsalong ble startet av frk. Mildred Gulbrandsen. Foto: Johs. Sætherskar, Det Norske Næringsliv 4: Telemark Fylkesleksikon, Bergen, 1949. Bø Damefrisørsalong ble startet av frk. Mildred Gulbrandsen i 1943.
Salongen lå sentralt til i samme gård som Bø Sparebank. Gulbrandsen drev salongen sammen med tre damer i faste stillinger. Salongen utførte alt i faget: Permanent, vannondulasjon, bleking, farving, olje- og øyenbrynsbehandling, hudpleie og brudepynting. Les mer …
 I andre halvdel av 1800-tallet var motebildet i Europa og Norge preget av stor variasjon innen bart, helskjegg og kinnskjegg. Her ser vi Thomas Johannessen Heftye (1822-1886) med kinnskjegg. Foto: Szacinski (ca. 1885). er hårvekst i ansiktet, hovedsakelig hos menn. Ordet skjegg kan betegne hårveksta på haken, kinna og overleppa, mens ordet bart beskriver hårvekst bare på overleppa, særlig når dette er frittstående. Gjennom historia har det ulike steder til ulike tider vært på moten for menn å barberte bort ansiktshår, mens det i andre perioder har vært mest populært med en eller annen form for skjegg eller bart. Skjegg er for mange et symbol på autoritet, og gudeskikkelser som Zevs, Odin og Jahve har som regel blitt avbildet med det. I noen samfunn har det vært typisk at herskeren har hatt skjegg, mens undersåttene har barbert seg – for eksempel i oldtidas Egypt. I noen religioner er det påbudt for menn å la skjegget gro. Tydeligst er dette i sikhismen, men også innen islam og jødedommen finnes det retninger som påbyr dette. I buddhismen er det derimot påbudt for munker å barbere hele hodet, inkludert ansiktet. Innen kristendommen er det større variasjon: Mens katolske geistlige tradisjonelt har vært glattbarberte, har protestantiske og særlig ortodokse geistlige gjerne hatt skjegg. Les mer …
 Ingeniør og senere kommandant Hans Christoffer Gedde (1738-1817.  Vanntroa til venstre rundt 1910-15.
I gamle Fredrikstad var Glomma en rikelig, men ikke en veldig ren vannkilde. Her i munningen av Glomma er dette for det første brakkvann, i tillegg har elven ført med seg mye slam. Det var en utbredt oppfatning at mange sykdommer, epidemier og andre helseproblemer var forårsaket av det dårlige vannet. Men dette var ikke en enkel sak – andre vannkilder i rimelig nærhet var slett ikke å finne. Les mer …
 Stasjonsområde ved Leirsund. Foto: Ukjent, omlag 1910. Leirsund Vannforsyning i Lillestrøm kommune ble opprettet som et aksjeselskap 17. juni 1922. Det tegnet seg i første omgang 27 andelshavere. Det første styret besto av trelasthandler Johan Jahren, gårdbrukerne Lars Lauritsen Hauglid, Peder Bråten, Nils Leirud og Hans Holstad. Vannledningen ble lagt fra Stordalsbekken på Asak og ned til Leirsund. Leirsund Vannforsyning ble nedlagt på 1950-tallet.
Les mer …
Brønnebalet i Hauggrend, Fyresdal kommune, stod ved Sagåa, men vart flytta til Øyskogen. Å brønne er å gje ein hest eller storfe noko å drikke, i dette tilfelle vatn. Bal er ei eldre form av balje, altså eit kar til vatn eller anna flytande. Då Bandakslivegen vart bygd ferdig gjennom Hauggrend like etter år 1900, var hestetransport einerådande. Hesten var eit verdfullt hjelpemiddel som måtte takast godt vare på skulle den yte sitt beste. Mat kunne dei ha med under transport, men vatn måtte dei finne undervegs. Difor vart det på laglege stader ved bekkar eller elvar laga til vasskuper av ein eller annan slag med tilførsel av rennande vatn som hesten kunne drikke av. Folka nytta seg og av dette. Les mer …
| 
.JPG){kind=link}
.jpg){kind=link}
