Hadeland
Hadeland er et distrikt og et landskap på Opplandene. Det omfatter tre kommuner ved den sørlige enden av Randsfjorden: Lunner og Jevnaker i Viken fylke og Gran i Innlandet fylke. Historisk har navnet blitt brukt på et større område, som har omfattet Toten, Gjøvik, Land og andre områder.
Ordet Haðar kommer fra strid, kamp eller krig. Hade tolkes som kriger, og dermed er Hadeland Krigerfylke eller Krigerlandet.
Professor Haakon Shetelig (som bl.a. var med på utgravingen av Osebergfunnet og fikk St. Olavs orden) kom i 1919 med hypotesen om at Hadeland med Toten og Valdres ble grunnlagt som et rike av germanske stammer i begynnelsen av fjerde århundre etter Kristus. Hunnerne, med hunnerkongen Attilla, trengte på fra øst. Germanerne måtte finne seg nye landområder, og til Skandinavia kom det 26 folkestammer ifølge gamle kilder. Heinerne slo seg ned på Hedmark. (Heidsjøen er gammelt navn på Mjøsa). Raumerne tok Romerriket og en gren av denne stammen – Hadar (utledet av stammenavnet Headoreamus) – slo seg ned i Vigga-dalføret.
Sheteligs teori er vanskelig å bevise. Men arkeologien viser også til en tilknytning til romerne. Det er unikt på Hadeland med den høye konsentrasjon av våpengraver fra romersk jernalder dvs. de første hundreår etter Kristus. Nærmere bestemt Hadeland fra om lag 180 – 300 e. Kr. Omtrent på samme tid som professoren skriver om.
Hadafylki skal ifølge Snorre ha vært et betydelig småkongedømme eller fylke på Opplandene, fra lenge før Harald Hårfagre (872-931) samlet Norge. Det er imidlertid ikke bekreftet at dette fylket har eksistert så tidlig, for det finnes ingen skriftlige referanser til det før på 1270-tall da Magnus Lagabøte arbeider fram sitt lovverk.
Hadafylki var en tridjung, altså en tredjepart, av Opplandene. De to andre tredjepartene var Heinafylke (Hedmark med Vardal og Biri) og Raumafylke (Romerike med Solør og Odal). Disse, samt Gudbrandsdalen og Østerdalen ble underlagt Eidsivatinget da dette ble opprettet av Olav den Hellige, med tingsted på Eidsvoll.
Hadafylki besto også av tridjunger; Ringerike, Hadeland og Toten. Hadeland inkluderte trolig store deler av Land i tredelingstiden.
Da Olav Haraldsson kom til Norge i 1015, var det fem småkonger på Opplandene. En av dem rådde over Hadeland og Toten. På Ringerike var Sigurd Syr, Olavs stefar, konge. Olav fikk i stand møte med småkongene på Hadeland og før året var ute hadde han hele Opplanda i sin makt. Senere synes Hadafylki å ha en konge.
Det er grunn til å tro at Granavollen på Hadeland var det viktigste tingstedet i Hadafylki (og et kristent maktsentrum, men vi har ikke konkrete, fysiske spor etter hedensk gudehov på Granavollen), selv om nok både Ringerike og Toten hadde sine egne tingsteder. Nikolaikirka var sannsynligvis den mektigste av hovedkirkene i fylket. De to andre var nok Hoff på Toten og Norderhov på Ringerike. Dette tolker man særlig ut fra arkitekturen i kirkene, samt 1500-tallskilder som omtaler hovedkirker.
Kilder
- Ekroll 2004 ”Hamar – det basilikale bispedømet”.
- Hamar bispestol 850 år. Fra Kaupang og bygd, 2004, 13-70, Andersen, Per Sveaas Samlingen av Norge og kristningen av landet 800-1130.
- Kulturhistorisk leksikon for Nordisk mellomalder, Eidsivating.
- Avtjern, Kari-Mette, "Hadeland i en historisk kontekst", upublisert.