Huth fort
Huth fort er anlagt på den søndre av Kjerringholmene, eller Ballastholmen (idag Huthholmen), fra 1788 til 1796. Fortet består av et blokkhus for kanoner og en lav batterimur. Selv om arbeidene med fortet begynte i 1788 sto ikke blokkhuset ferdig før i 1796. I forbindelse med napoleonskrigene ble fortet i 1807 utvidet med et kanonbatteri øst for blokkhuset for ti 24-punds kanoner. I tillegg ble det oppført et batteri på Kråkerøy-siden som fikk navnet Fastings skanse. Det besto av en 18 meter lang mur oppfylt med jordmasser som var oppført så lavt over elva at den kunne bestryke (skyte langsetter) vannflaten. Skansen var bestykket med tre 24-punds kanoner.
General H.W. von Huth
Fortet bærer sitt navn etter generalløyntant Heinrich Wilhelm von Huth (1717-1806) som i 1788 fremla forslaget om å befeste innløpet av Vesterelva. Huth var opprinnelig fra Sachsen og hadde vært offiser i forskjellige tyske stater før han kom til Danmark i 1765. Han deltok blant annet i syvårskrigen (1756-1763) som sjef for ingeniørkorpset i Hannover. I dansk-norsk tjeneste med generalmajors grad tjenestegjorde han i artilleri- og ingeniørkorpset. I forbindelse med krigsfaren i 1772, da Gustav III truet med å angripe Norge, ble han sendt til landet som kommanderende general. Han ble da godt kjent med de militære forholdene i Norge. Blant annet opprettet han i 1773 Norges Geografiske Opmaaling. Huth ble senere sjef for artilleriet i Danmark-Norge og døde i 1806 som en høyt respektert offiser.
Huth fort i kamp
I likhet med resten av Fredrikstad festning har Huth fort kun vært i kamp en gang. Morgenen 4. august 1814 begynte svenske kanonbåter å beskyte fortet som hadde en besetning på 64 mann. Da hadde svenske tropper i dagene fra 27. juli inntatt Hvaler og nå sto de helt nord på Kråkerøy. Etter at fortet hadde presset det første angrepet tilbake, angrep svenskene med ytterligere to båter samt med soldater fra Kråkerøy-siden. Situasjonen må ha vært håpløs for den lille garnisonen, og etter halvannen times kamp overgav de norske troppene fortet og rømte over til Onsøy.
Fortets skjebne etter 1814
Etter krigen i 1814 hadde ikke lenger fortet noen militær betydning. Det tjente et par år på 1830-tallet som karantenestasjon under et kolerautbrudd. Fra 1872 ble det ikke lenger vedlikeholdt og det sto til forfall frem til 1920-årene da Fortidsminneforeningen begynte en restaurering, men først i 1971 og 1984 ble det gjort store restaureringsarbeider på fortet.
Kilde
- Erling Johansen, Egil Lund, Harald Stenseth og Ola Ø. Svendsen, «Fredrikstad festnings vestre utenverker» i MindreAlv X, Fredrikstad 2003