Isdriften i Buskerud

Isdriften i Buskerud var mest betydelig i kommunene Hurum og Røyken, som ligger til både Drammensfjorden og Oslofjorden. Nest etter Christiania, var Drammen, Drøbak og byene i Vestfold og Telemark de største iseksportbyene. Glansperioden for iseksporten var fra 1850 til 1914.

Isskjæring på Drammenfjorden.

Foto: Anders Beer Wilse

Postkort fra Nærsnes, som var sentral i iseksport i nesten 100 år fram til ca. 1950. Fjordbåten til venstre er antakelig «Duen». Eiendommen Saltbutangen dekket opprinnelig et stort område ute på tangen. Huset med hvit gavlvegg mot fotografen fikk senere samme navn. Den lange, smale kaia er ei isbrygge. De lyse haugene rett over baugen på frakteskuta er pukkstein fra steinuttaket på stedet. Stedet ble kalt «Makkadam» av lokalbefolkningen.

Gammel annonse for isskap fra tida før kjøleskap ble vanlig.

En variant av isskap.

Foto: Kjetil Lenes (2009).

Isdammer og isskjæring

Gamle postkort av Holmsbu kapell i Hurum viser at det ved veien nord for kapellet var flere isdammer, Holmsdammene. I Knisvik, under gården Ås, var det bygget tre isdammer. Der gikk det imidlertid flere ganger galt. I 1899 utløste tyngden av vannet samt mye høstregn en utglidning av 30 mål mark, som gikk ut i fjorden. Det medførte tapte inntekter fra isdammene. Utglidningen førte også til at et hus, stua til Tilla Knivsvik, havnet i fjorden.

I Trollebogen mellom Holmsbu og Rødtangen, der det fremdeles heter isrenna, var det en stor dam oppe i Holtenesskauen. Der ble det skåret is, og blokkene ble sendt ned til fjorden i ei renne. I 1920-åra ble det tatt masse fra selve jorddammen, som var fylt med vann. Det endte med dambrudd, og damvannet flommet med så stort bulder og brak ut i fjorden at det skal ha hørtes helt til Holmestrand. Landeveien til Rødtangen gikk føyka, og på bunnen av dammen kom spritkanner fra forbudstida for en dag.

På Ask gods på Ringerike hadde de ishus med egenproduserte isblokker skåret i elva eller fjorden. Fersk fisk fra Tyrifjorden ble lagt på is og holdt seg iallfall noen dager.

Ishandel

Et begrep om omfanget av handelen med is får vi ved å se på forholdene i Hurum. I 1874 hadde grosserer Søren Parr bygd et stort ishus i Verpen. Ishuset og dammene til Parr ble taksert til 15 500 kroner. Nesten like mye verdt var drammensfirmaet Borch og Søns dammer ved Holm. Taksten var her 15 000. Holtenes Iskompanis dam var satt til 11 000 kroner, og Børsand isdam ble i 1896 solgt til Norway Lake Ice Co for 23 000. Vinteren 1890-91 var det fire isbruk i Hurum med fem ishus og en arbeidsstyrke på 111 mann. Det ble i 1890 og -91 skåret 31 000 kubikkmeter (11 000 registertonn) is. Dette ble det penger av; høyeste pris i England var 18 kroner tonnet. Is var dyrere der enn sukker!

Isrenner og frakt

Skutene la til der det var dypt nok og enklest å få lastet isen om bord. Det var alle typer skuter, fra fullriggere til små skøyter. Gamle skipper Kristian Dahl, Verpen ved Sætre, sto for utskipingen derfra. Når det gikk som jevnest, kunne det være opptil ti hester i gang med kjøringen. Det var fire tomannslag (beiter) og to mann til å telje vekk isbelegget (stoppa). En av skjærerne skar langråka og en kappet til blokkene. Fire mann ordnet med å sende isblokkene ned rennene til fjorden. Der måtte det bremseanordninger til. Når 160 kilos blokker fòr nedover rennene kunne det bli farlig. Nedre del av renna var lagt slik at isblokkene skled om bord av seg selv. Det tok 3-4 dager å laste ei skute på 800 tonn dødvekt.

Lagring og eksport

Isen kunne lagres til sommereksport. Enten ble isblokkene lagt i ishus (patenthus) eller de ble lagt opp i stabler. Rundt stablene var det en enkel bordvegg og mellom blokkene ble det lagt sagflis. På toppen ble det fylt opp med flis og bygget et tak over.

Det meste av isen gikk til fiskerbyene i nabolandene, Tyskland og England (Grimsby). De vanlige arbeiderne satt ikke igjen med så mye, sett med ettertidens øyne. 20 øre timen var vanlig. Ved akkord fikk arbeiderne i 1890 fra 1 ½ til 2 ½ øre per blokk. Skulle de greie en daglønn på 5 kroner for en mann med hest, måtte en drive på temmelig hardt. Men istrafikken ga en kjærkommen inntekt i vintermånedene da det ellers var lite arbeid å få. Også kommunene tjente på istrafikken. De la skatt både på eksporten og det innenlandske forbruket.

På femtitallet ble etter hvert kjøleskap vanlig og noen år seinere kom fryserne og da ble det helt slutt med isdriften. Et av de siste firmaer som drev i denne bransjen var Oslo Ismagasin på Årvoll. Det innstilte driften i 1968.

Kilder og litteratur

• Rønniksen, Nils Johan: Den gang da ismannen kjørte i gatene. Fra det nedlagte nettstedet historieboka.no.