Kjeldearkiv:Inger Marie Granås: Minner fra andre verdenskrig

Inger Marie Granås: Minner fra andre verdenskrig.
Inger Marie Granås.jpg
Inger Marie Granås, født Hansen (1932)
Kjeldeinformasjon
Født: 1932
Sted: Kjeller, Lillestrøm
Tidsrom: 1940-1945
Viktig: Denne artikkelen kan kun endres av administratorer. Dersom endringer trengs, vennligst ta dette opp på artikkelens samtaleside eller med en administrator.


Granaveien 14 fikk senere adressen Granaveien 1.
Huset vårt er her mørkt og ses her helt i høyre bildekant.
Disse staselige stolpene for porten inn til den tyske befalsforlegningen står der fortsatt i 2021. Forlegningen var i den hvite trebygningen – i dag innredet som messe for FFI. Mursteinsbygningen til høyre er oppført etter krigen. Helt til venstre ligger bygningen for det utfasede fjernvarmeanlegget. Ved denne porten sto skilderhuset der den tyske soldaten frøs i hjel vinteren 1942, bare femti meter fra huset vårt. Foto: Roald Hansen.
Inger Marie Granås (1932- ). Foto 2021.

Minner fra andre verdenskrig – Inger Marie Granås, født Hansen (1932- ).

Bakgrunn

Ved krigsutbruddet i Norge 9. april 1940 var jeg 7 ½ år gammel. Familien besto da av Georg Henry Hansen (far), Astrid Otilie født Fosseidengen (mor), Astrid Evelyn 4 ½ år gammel (søster) og meg selv Inger Marie Granås født Hansen. Vi bodde i et toetasjes hus i GranaveienKjeller. Huset hadde mine foreldre fått oppført to år tidligere på en tomt kjøpt av Martin Brøter som eide Kjeller Gård. Eiendommen ble kalt Nyheim. Vi leide ut 2. etasje til et ungt par med hund, Fenger Krogh. Mannen var ingeniør og jobbet på Kjeller flyfabrikk. Jeg gikk i første klasse på Kjeller skole. Skolen lå i Vestengveien på Kjeller i det vi kalte Flyvebyen. Skolen lå i ei messe for soldater. Der hadde skolen to rom til disposisjon. Lærerinna het frøken Nøkleby.

Min far og flere av brødrene hans var politisk aktive i Arbeiderpartiet. Moren deres, Olivia Ingebretsen, var leder av Arbeiderpartiets kvinneforening på Kjeller fra starten til den ble nedlagt. I protokollen står det at foreningen ble nedlagt på grunn av fru Ingebretsens høye alder. Selv har jeg aldri vært politisk engasjert. Mine besteforeldre på farssiden bodde i Kjellerstua.

Det tyske luftangrepet på Kjeller 9. april 1940 og den første tiden

Angrepet kom overraskende på oss. Far hadde syklet på jobben i sandtaket på Berger. Det var bare moren min, søsteren min og jeg som var hjemme. Jeg var i ferd med å gjøre meg i stand for å gå på skolen. Vi sto på trappa og mor børstet kåpa jeg hadde på meg. Den var full av hundehår. Jeg brukte å leke med hunden til Fenger Krogh. Plutselig hørte vi flydur og så kom et for meg kjempestort fly med hakekors på siden som gikk lavt over uthustaket vårt. Da sa mor: «Dette er ikke et norsk fly». Plutselig smalt det ei kule i husveggen ved siden av oss. Da henta mor søsteren min som lå og sov, og så løp vi ned i kjelleren. Vi hørte det smalt og bråkte. Plutselig ble det helt stille, veldig stille. Jeg husker ikke hvor lenge vi satt i kjelleren. Det neste vi hørte var at noen dunket på døren og ropte fru Hansen. Det var en norsk offiser, Matre. Han ville ha oss vekk fra Kjellersletta. Han hadde samlet en del kvinner og barn fra området og ville ta oss med opp til Munthe Dahl på Brøtertoppen. (Det er det funkishuset som i dag ligger inne på IFEs område.) Vi stampet i snø opp til Munthe Dahl. Matre først med sin gravide kone på slep og deretter alle vi andre på rekke og rad. Det eneste mor tok med seg var en sekk med skittentøy. Vi ble installert i kjelleren hos Munthe Dahl. Jeg husker det var veldig fint der med rosemalte vegger. Utpå ettermiddagen kom det lastebiler som skulle evakuere oss ut på landet. Min mor nektet å bli med. Hun ville gå ned til søsteren sin Paula Aarvold som bodde på Prærien. Far og Mozart, mannen til Paula, dukket også etter hvert opp på Prærien. Det ble bestemt at Paula og min mor med barna skulle reise til Brandval i Solør til mine besteforeldre på morssiden. De eide en gård på vestsiden av Glomma. Paula og Mozart hadde tre sønner: Oddvin, Sigurd og Arne. Far og Mozart skulle bli igjen hjemme. Noen var hjemom og fikk pakket ned personlige eiendeler og vi ble satt på toget til Solør. Jeg husker ingenting fra togturen, men den må ha skjedd om kvelden den 9. eller dagen etter. Det var dagslys da vi kom frem til Brandval.

I Fosseidengen, på gården til mine besteforeldre, var det fullt av folk og mange unger. Bestefar og onklene mine hadde fått beskjed om at det var tyske tropper på vei nordover. Bestefar og andre bønder hogg grantrær for å sperre veien for tyskerne. Hele ungeflokken dro for å se på. Vi syntes det var moro, men ble jaget hjem igjen. Vi hørte at det var skuddveksling. Mange bønder lå i skogkanten og skjøt på tyskerne. Vi fikk besøk på gården av en kar som var såret i hodet. Han ble bandasjert og dro videre. Bøndene slapp dyrene sine ut i skogen for at tyskerne ikke skulle få tak i dem. Tyskerne tok alt som var i Foss-butikken (den eneste butikken i området). Jeg husker ikke hvor lenge vi var hos mine besteforeldre, men mor fikk etter hvert beskjed fra far om at det ikke var kamper på Kjeller og at vi kunne komme hjem igjen.

Ikke lenge etter hjemkomsten ble både vi og Fenger Krogh kastet ut av huset. Alle husene i Granaveien ble ekspropriert av tyskerne, også vårt. Møblene våre ble lagret på låven på Nedre Riis Gård, og selv bodde vi en kort tid i et rom hos familien Berg i et hus som lå nedenfor Skedsmo kirke. Far og naboen Edvardsen var og så til husene sine hver dag. Da ingen flyttet inn, kastet de rett og slett ut jernsengene som tyskerne hadde satt inn, og vi flyttet inn igjen. Vi ble ikke kastet ut igjen, men vi måtte huse en nazist i 2. etasje. Det var Ellingsen med kone og sønn. Hva mine foreldre tenkte og følte da de ble kastet ut av huset de hadde strevd slik for å skaffe seg, vet jeg ikke. Vi har aldri snakket om det. Min far sluttet i sandtaket. Han ville ikke jobbe for nazisten som var sjef der.

Dagliglivet på Kjeller

Vi var svært fattige under krigen. Far var blitt løsarbeider og jobbet på gårdene i Skedsmo. Han ble også beordret til å gå jernbanevakt. Jeg merket at det var forskjell på oss og de som jobbet for tyskerne. Felles for de aller fleste var mangelen på mat. Folk flest var mest opptatt av å skaffe nok mat til å forsørge seg og familien. Det var rasjonering på mange varer.

Selv hadde vi høner og kaniner. På hver ledig jordflekk i hagen dyrket vi poteter, kål og andre grønnsaker. Far fikk noe mat fra gårdene han jobbet på. Vi fikk også noe mat fra besteforeldrene i Kjellerstua. De hadde både ku, gris og høner. Mor hadde hjemmefra lært seg både å strikke, sy, brodere og veve. Det kom godt med. Utslitte plagg ble gjenbrukt. Gamle strikkeplagg ble rekket opp, og det ble laget nye nøster av det garnet som var brukbart. Gamle klær ble sydd om. Hun sa at om en var fattig trengte en ikke å være møkkete og fillete

Jeg begynte i 2. klasse på Sten skole høsten 1940 uten å ha fullført 1. klasse. Vi gikk annenhver dag. Skolen i Flyvebyen var blitt okkupert av tyskerne, så vi måtte opp til lokaler ved Skedsmo kirke. Sten skole ble også tatt av tyskerne, så vi gikk både i stua på Vestvollen, i Folkets hus og i det gamle kommunehuset ved kirka. Her gikk jeg fram til vi etter hvert evakuerte til Solør etter bombinga i 1944. Læreren het Huus.

Tyskernes byggeaktivitet på Kjeller var stor under hele krigen. De hadde allerede begynt da vi kom tilbake fra Solør sommeren 1940. De bygde veier, offisersmesse med fjernvarme, brakker, russerleir og det vi kalte «sykehuset». I de fleste husene i Granaveien bodde det tyske offiserer. Vi var omringet av tyskere på alle kanter, men hadde lite nærkontakt med dem. Det hendte at far slo av en prat over hagegjerdet med en østerrisk offiser som bodde i Granaveien. Offiseren snakket sannsynligvis norsk da far ikke kunne tysk.

Mor passet datteren til frøken Pedersen, Monica. Hun var visstnok datter til en tysk sjøoffiser som var blitt drept før krigsutbruddet i Norge. Frøken Pedersen bodde hos Karterud og jobbet som sekretær for tyskerne på gartneriet. Jeg fikk stort ansvar for å passe Monica.

Det var fælt å se krigsfangene som marsjerte forbi huset vårt morgen og kveld til og fra arbeid. Spesielt om vinteren i sprengkulda. Vi stakk til dem mat når vi hadde noe til overs. Som takk fikk vi små gjenstander i tre som de hadde laget.

Vi prøvde å leve så vanlig som mulig. Vi hadde ikke noe stort problem med tyskerne. Vi barna spurte ofte: «Haben sie bon-bon». Sukkertøy. Verre var det med nazisten Ellingsen i 2. etasje. Han drakk og banket opp kona og sønnen. Far måtte ofte gripe inn. En gang kastet han sønnen ned trappen fra 2. etasje. Far klarte å redde han før han traff gulvet.

Tyskerne hadde ofte fester i offisersmessa. De hadde bl.a. opptog der de kledde seg ut som bjørner og alt mulig annet.

Jeg hadde bare et par venninner på min egen alder å være sammen med, men vi lekte med barna som deltok i Hirden når de ikke hadde uniform på seg.

I desember 1942 fikk jeg en søster til, Sonja Berit.

Noen hendelser jeg husker spesielt

  • En kveld kom Ellingsen sammen med en kamerat hjem med en gris de hadde stjålet fra tyskerne. Grisen ble sluppet ned i kjelleren vår. Begge to var fulle. De hadde tenkt å partere grisen og selge flesket for å skaffe seg brennevin. Far overtok parteringen, puttet innvollene i sekkene deres og de dro av sted. De trodde de hadde flesk i sekkene. Far la flesket på en kjelke og kjørte alt sammen til besteforeldrene i Kjellerstua. Dagen etter var det razzia i nabolaget etter grisen. Tyskerne var ikke inne hos oss da Ellingsen selv deltok i leteaksjonen. Fru Ellingsen fikk også glede av noe av flesket.
  • Vi hadde også razzia i området en gang til. Gestapo lette visstnok etter en person. De rotet i skuffer og sjekket ovnen med mer. Det var litt merkelig hvis de lette etter en person.
  • En kveld kom to fulle tyske soldater som skulle opp til Skedsmokorset. De ville overnatte hos oss og truet far med geværer. De slo seg ned i stua vår. Far fikk sneket seg ned til den østerrikske offiseren i Granaveien som han hadde snakket med tidligere. Han kom og kastet dem ut. Han sa at far kunne bestemme straffen. Skulle han sende dem til østfronten? Far ville selvsagt ikke ta stilling til noen straff.
  • Vinteren 1942 var det veldig kaldt. En kveld frøs en soldat i hjel i skilderhuset som lå 50 meter fra huset vårt.
  • En dag jeg hadde vært i butikken og bar tungt, kom det en tysker bak meg og tok tak i veska mi. Han hadde flott uniform, blanke støvler og bandolær. Jeg holdt hardt i hanken for jeg ville ikke at han skulle ta maten vår. Da vi kom utenfor huset vårt slapp han taket, bøyde seg ned, smilte og ruska meg i håret.
  • Evelyn og venninna hennes Astrid Brager var svært aktive av seg. Tyskerne dyrket mye kål. Noen dager lå det en eim av «sauerkraut» over hele området. Evelyn og Astrid fylte dukkevogna med kålhoder som de kom hjem med. Tyskerne må ha sett dem men reagerte ikke.

De alliertes bombing av Kjeller morgenen 18. november 1943

 
Bombehull på Kjeller. Oversikt etter det amerikanske angrepet i november 1943.

Dette angrepet på Kjeller kom like overraskende på oss som 9. april 1940. Det var ingen flyalarm fordi tyskerne hadde øvelse. De løp rundt huset vårt og skjøt med løsammunisjon. Alle som arbeidet på Kjeller flyplass var permittert på grunn av øvelsen. Jeg sto i stuevinduet og så etter tyske fly som skulle slippe sandsekker som en del av øvelsen. Jeg var hjemme fra skolen med ørebetennelse og grøtomslag. Det var bare jeg, min mor og lillesøsteren min hjemme. Far hadde gått på jobb og Evelyn på skolen. Da vi skjønte at det ikke var tyske fly med sandsekker men allierte fly som slapp bomber, fikk mor oss ned i kjelleren. Vi fikk også besøk i kjelleren av nabokona fru Edvardsen og hennes sønn Birger. Tre av beboerne i 2. etasje hos Edvardsen havnet også i kjelleren vår. Alle hadde prøvd å flykte, men da bombene begynte å hagle snudde de og løp tilbake.

Denne hendelsen er det verste jeg har opplevd. Det er vanskelig å beskrive følelsene, men jeg går ut fra at jeg var livredd. Det var nok de andre i kjelleren også. Fru Edvardsen lå over sønnen Birger og ba til Gud. Jeg husker den spesielle syngende tonen fra bombene før de eksploderte. Det var før jeg ble helt døv. Jeg ble fortalt etterpå at jeg hadde fått bombesjokk. Jeg var hos lege i Oslo som sa at trommehinnene var ødelagt. På denne tiden var krisepsykiatri et fremmedord. Veldig lenge etter denne hendelsen var jeg veldig skremt, og særlig redd for kjellerrom blant annet. Det var nok flere barn enn meg som hadde traumer etter krigen. Jeg har vært plaget med ørene helt siden denne hendelsen.

Noen av bombene falt så nær at huset løftet seg fra grunnmuren av lufttrykket slik at vi kunne se ut. Jeg husker ikke hvor lenge vi befant oss i kjelleren. Alt i huset var ødelagt. Det sto store bombesplinter i taket og også i barnesenga der Berit pleide å ligge. Det var fjær og stubbloftleire over det hele. Alle møblene lå som en pyramide midt på gulvet. Alt som lot seg knuse var knust. Far var sannsynligvis på Berg gård og var vitne til det hele. Vi fikk bo hos familien til fars bror på Løken til huset var noenlunde beboelig igjen, men det trengte renovering. Da vi flyttet tilbake fikk vi utlevert noen kopper og kar til det aller nødvendigste.

Da bombinga var over, så vi tyske soldater som løp rundt og det så ut som de ropte og skrek. De hadde med seg bårer som de bar opp til «sykehuset». Det var store bombehull over alt. Vi kunne ikke gå over Riis til skolen fordi Riis-jordet var pepra med bombehull og udetonerte bomber. En dag vi skulle gå til bestemor så vi Birger som satt på en udetonert bombe og rei. De russiske fangene fikk jobben med å rydde bort bombene, men vi var redde for at ikke alt var blitt fjernet.

Min bror Roald Hansen, som er født etter krigen, har fortalt at det ble sluppet 860 bomber over Kjeller i dette angrepet.

De alliertes bombing av Kjeller natten 29. april 1944

I det halve året mellom de to luftangrepene var det ofte flyalarm, så vi lå som regel med klærne på om natta. Vi måtte ofte løpe til tilfluktsrommet som lå i fjellet nedenfor Kjeller gård. Da flyalarmen gikk den 29. april løp vi så fort vi kunne til tilfluktsrommet. Det var så vidt vi rakk det før bombene begynte å falle. I tilfluktsrommet var det helt fullt. Søster Evelyn fant vi nesten ikke igjen for hun hadde løpt foran oss andre. Heldigvis ble ikke huset mer ødelagt under denne bombinga enn at vindusglassene var knust. Denne gangen var flere bygg inne på Kjeller flyplass truffet. Det var vanskelig å ta seg tilbake på Fetveien på grunn av bombehull og rester av bygningsmasse som vi måtte gå rundt. På dette tidspunktet var boforholdene i Granaveien blitt helt uholdbare. I tillegg til husets meget dårlige tilstand, hadde Ellingsen i 2. etasje ofte fyllefester med nazister og tyskere. Det ble besluttet at vi skulle reise til Fosseidengen til besteforeldrene i Solør.

Oppholdet i Solør

Vi bodde ca. 14 dager hos mine besteforeldre, men fikk etter hvert leie 2. etg. hos Øyvind Foss (postbudet i Brandval). Det var mor, søstrene mine og meg. Vi hadde også med oss Monica som var sammen med oss et halvt års tid. Far var igjen hjemme, men han var og besøkte oss.

Tiden i Solør var en befrielse. Jeg hadde veldig mange venner og mye moro. Vi sang mye, det ble fortalt historier og vi lekte. Jeg husker særlig at vi lagde papirdukker. Jeg begynte på Tørrmoen skole i 6. klasse høsten 1944. 6. og 7. klasse gikk sammen. Jeg var hos lege i Kirkenær på grunn av ørene, men de ble bare verre av at det ble sprøytet vann inn i dem.

 
Roald Hansen foran barndomshjemmet som i dag er ombygd og fått ny adresse: Granaveien 1. Foto 2021 Steinar Bunæs.

Frigjøringen

Vi kom tilbake til Granaveien like før frigjøringsdagen 8. mai. Jeg husker ikke om vi feiret dagen. 17. mai feiret vi sammen med andre gamle naboer på gresset foran den tyske offisersmessa på andre siden av gata i Granaveien. Vi hadde med oss mat og kaffe. Far gikk først i 17. mai toget på Skedsmokorset. Det var ingen fremmede soldater å se. Huset sto slik vi forlot det i april 1944. Det trengte total renovering. Blant annet måtte hele huset flyttes på plass på grunnmuren da det hadde forflyttet seg under bombinga, det var mulig å se fra kjelleren rett opp på utsiden av veggen i første etasje. Det ble det brukt donkraft til denne jobben. Fra da av hadde vi hele huset for oss selv.

Vi (barna) har i etterkant lurt på hva faren vår drev med under krigen. Var han med i motstandsbevegelsen? Dessverre spurte vi han aldri. Krigen var ikke et samtaletema hjemme hos oss. Det eneste vi vet er at jeg hadde med meg papirer til Jansen som jeg la i postkassa hans på vei til skolen. Han bodde i et hus på Nedre Riis.

Kommentarer

  • Minnene er basert på intervjuer foretatt av Roald Hansen (bror), ført i pennen av Berit Hauger (søster) og godkjent av Inger Marie Granås.
  • Huset vi bodde i har hatt tre adresser:
  1. Før krigen: Hus nr 53 – ingen hus på Kjeller hadde da gateadresser.
  2. Etter krigen: Granaveien 14.
  3. Dagens adresse er Granaveien 1. Rundt 1960 ble nummerrekkefølgen snudd.


  Inngår i prosjektet Kjellerhistorien, der det legges ut artikler og bilder i Kjellers historie fra starten i 1912 til i dag. Lokalhistoriewikiens brukere kan fritt redigere og utvide artiklene. Flere artikler finnes på prosjektets forside og i denne alfabetiske oversikten.