Forsvarets forskningsinstitutt
Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) har helt siden frigjøringen ligget i fremste rekke blant de etter hvert nokså mange virksomhetene i Kjellermiljøet. FFI ble etablert i 1946, og kan i 2021 se tilbake på sine første 75 år. Jubileet blir markert på flere vis, bl.a. med en nettkavalkade som vil bli kunngjort i 6 eller 7 trinn gjennom året 2021. Etter velvillig avtale vil vi på Kjellerhistoriens wikiside få anledning til å presentere disse fortløpende. FFI er en norsk statlig forskningsinstitusjon underlagt Forsvarsdepartementet. FFI er et tverrfaglig institutt, og har blant annet ansatte med fagbakgrunn innen matematikk, fysikk, informasjonsteknologi, kjemi, biologi, medisin, psykologi, statsvitenskap, sosialantropologi, historie og økonomi.
Lokalisering
FFI ligger i Instituttveien 20 på Kjeller ved Lillestrøm. Instituttet har også en forskningsenhet på Karljohansvern i Horten.
På dette flyfotoet FFI og ligger Fredly gartneri til venstre og de eldre bygningene som FFi overtok. Årstall ca 1955.
Fysikkbygget ble etter krigen overtatt av FFI.
Formål
Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) har til formål å drive forskning og utvikling for forsvarssektorens behov. FFI skal gi den politiske og militære ledelse rettidige råd i faglige spørsmål innenfor instituttets arbeidsområde. Spesielt skal instituttet holde seg underrettet om trekk ved den vitenskapelige og tekniske utviklingen som kan påvirke forutsetningene for forsvarspolitikken, forsvarsplanleggingen og forvaltningen av sektoren.
Historie
Denne teksten er basert på de innledende avsnittene i nettkavalkaden som FFI presenterte i jubileumsåret 2021 samt nedtegnelser fra Henry Kjell Johansen. På 1930-tallet pågikk ingen organisert forskning innen Forsvaret. Alt startet i England under krigen. Tanken om et norsk militærteknologisk forskningsinstitutt ble luftet allerede i 1941, mens krigshandlingene var i full gang og tyskerne seiret på alle fronter. En av forskerne som hadde kommet seg over til Storbritannia var likevel sikker: Sluttresultatet ville bli et annet. Da kom Forsvaret til å trenge en slik institusjon. Uten denne ville landet neppe kunne holde tritt med den akselererende militære utviklingen.
Da FFI ble etablert i 1946 var det i erkjennelse av at teknologi spilte en viktig rolle for utfallet av andre verdenskrig. Likeledes at det norske forsvaret måtte bygges opp igjen med moderne våpen. Det nye instituttet ble gitt tre hovedmål. Det skulle bidra til moderniseringen av Forsvaret, modernisering av industrien og modernisering av det vitenskapelige miljøet i Norge. I 75 år har FFI spilt en viktig rolle for Forsvaret, forsvarsindustrien og for politisk ledelse. I 2021 ble 75-årsjubileet markert blant annet ved å dele bilder og filmer fra arkivet, podkaster med historier om ting som har foregått på instituttet.
Leif Tronstad
Forskeren som sto bak ideen het Leif Tronstad. I London var han knyttet til Forsvarets Overkommando, med majors rang. Han skulle bli en av de mest kjente motstandsmennene. Tronstad hadde en vesentlig rolle i Tungtvannsaksjonen på Vemork i 1943. Det var et anlegg han selv hadde vært med på å planlegge. Nå måtte han planlegge sabotasjen. Allerede i 1948 ble aksjonen spillefilmmateriale, i norsk-franske «Kampen om tungtvannet».
Bærums-gutten Tronstad hadde startet som kjemiker. Han hadde studert både i Berlin og i Cambridge. Ved NTH hadde han tittelen professor. I Storbritannia var han blitt et kjent og vel ansett navn allerede i tiåret før. Det skulle vise seg å komme Norges sak til gode. Leif Tronstad var sentral i mer enn å planlegge og organisere Vemork-aksjonen. For denne innsatsen ble han belønnet med Order of the British Empire. Han var også med på å organisere avlytting av tyske offiserer i Norge. Denne avlyttingen framskaffet blant annet opplysninger om den tyske produksjonen av flyvende bomber (V1) ved Peenemünde. Opplysningene førte til omfattende bombeangrep som satte produksjonen tilbake. Dette skaffet britene et hardt tiltrengt pusterom.
Andre aktører
Andre ledende aktører var meteorologen Sverre Pettersen som assisterte de allierte med moderne værvarsling. Helmer Dahl ved CMI ble hentet fra Norge i 1942. Han var ekspert på radio- og radarsystemer. Sammen med elektroingeniøren Fredrik Møller som kom samtidig, ble han den fremste talsmannen for det militærvitenskaplige arbeidet i Storbritannia under krigen. Forsvarsminister Oscar Torp anmodet om at offiserer og tekniske eksperter som Hjemmefronten kunne unnvære, ble sendt til Storbritannia for å arbeide i de britiske forskningslaboratoriene. Nordmennene lærte hvordan man utvikler ny teknologi og betydningen an teknologien i krigføringen.
FFIs forløper
Forsvarssjefen opprettet Teknisk Utvalg, FOTU i 1942, med de ovennevnte forskerne som medlemmer i tillegg til Flyvåpenets Bjarne Øen. Utvalget skulle rekruttere teknisk personell fra Norge til militær forskning i Storbritannia. Det var i FOTU at ideene om et norsk forsvars-forsknings-institutt ble modnet. Dahl og Møller utarbeidet i 1944 forslag til organiseringen av norsk forsvarsforskning etter krigen.
Forslaget om et eget militært forskningsinstitutt underlagt Forsvarsdepartementet møtte motstand, men hadde en sterk tilhenger i Jens Chr. Hauge, og 11. april 1946 ga Stortinget sin tilslutning til opprettelse av Forsvarets forskningsinstitutt. Instituttet fikk som oppgave å holde myndighetene oppdatert om den militærteknologiske utviklingen, utvikle utstyr og bidra til utviklingen av norsk industri på områder av militær interesse. Instituttet ble etablert med høye ambisjoner, som ble fulgt opp av generøse bevilgninger. Det hadde sitt eget atomprosjekt som senere ble overført til Institutt for atomenergi (IFA), og forsket ellers på nye teknologier som sonar, radar, missiler og telekommunikasjon. Dette arbeidet ga resultater som fikk betydning i sivil sektor.
Entrébygningen inn til Kunnskapsbyens hus og FFI. Foto 2021 Steinar Bunæs.
FFI er nå i bygningene etter det tyske sykehuset. Foto 2021 Steinar Bunæs.
FFI i det tyske sykehuset. Foto 2021 Steinar Bunæs.
FFI Dompa 1950. Pilotanlegg for rakettdrivstoffer og eksplosiver. Grunnen ervervet 1950.
Oppbygningen av FFI
Grunnstammen i FFI fantes blant de 30-40 norske sivilingeniørene og vitenskapsmennene som arbeidet ved britiske forskningsinstitutter. Svært mange av dem ble del av instituttets første forskerstab. Fredrik Møller ble første direktør i FFI og Helmer Dahl forskningssjef for avdeling Radar i Bergen. I alt 5 avdelinger ble opprettet i 1946, hver ledet av en forskningssjef. Men instituttet var spredt på lokaler i Oslo, Horten, Trondheim og Bergen.
I 1947 fikk FFI overta bygninger tyskerne hadde bygget på Kjeller og som Kjeller flyfabrikk hadde brukt som lager. Hit flyttet Avdeling for fysikk fra UiO og Avdeling for Kjemi fra Trondheim. I 1949 fikk FFI overta flere av bygningene. Og Avdeling for telekommunikasjon flyttet til Kjeller fra Bergen. Fortsatt var Sentralstaben i Oslo, Radar i Bergen, og Astic i Horten.
Gunnar Randers ledet fysikkavdelingen. Han hadde arbeidet med atomenergi i Storbritannia under krigen. Atomprosjektet ble skilt ut fra FFI i 1948 som et sivilt institutt, Institutt for atomenergi (IFA), med Gunnar Randers som direktør. De fikk en av bygningene på området, og et høyt gjerde adskilte de to instituttene. Odd Dahl, som også var i Storbritannia under krigen, var sentral i konstruksjonen av den første atomreaktoren, JEEP. Den sto klar i 1951 som den første utenom stormaktene. Avdeling Fysikk fortsatte med registrering av radioaktivt nedfall fra prøvesprengninger som Sovjetunionen gjennomførte i nord og å erverve kunnskap om atommaktenes utvikling av kjernevåpen og beskyttelse mot disse.
FFI bygget opp hovedvirksomheten på Kjeller i tre tyskbygde lasaretter. Bygningene var av høy kvalitet med en flott peisestue som ble brukt som møterom. I tillegg lå det på området en stor tyskerbrakke. Den ble først brukt til å huse vernepliktige med høyere utdannelse som kunne brukes i forskningslaboratoriene. Senere ble brakken omgjort til kantine med møterom og glassblåserverksted i kjelleren.
FFI tok også i bruk området kalt Dompa. I 1954 ble Avdeling Tox etablert der. De arbeidet med beskyttelse av atom-, bakteriologiske- og kjemiske (ABC)-våpen. En dyrestall hørte med. I tillegg hadde avdeling X (Eksplosiver) sine laboratorier og testjigger der. De bratte bakkene rundt skulle gi beskyttelse til områdene i nærheten ved eventuelle uhell.
Stor omorganisering av instituttet rundt 1960
På slutten av 50-tallet var instituttet geografisk spredt og uten sterk sentral styring. Mange stridigheter og svak koordinering gjorde at Hansteen-utvalget foreslo mer konsentrasjon. *[1] Finn Lied var en sterk talsmann for endringer som forskningssjef fra 1953. Han ble direktør i 1957. Han flyttet sentralstaben fra Oslo til det nye sentralbygget på Kjeller som ble bygget i 1953. Det rommet i tillegg fellesverkstedet og gruppen for systemanalyser som var et rådgivende organ for direktøren. Lied ble ansvarlig leder for instituttet og avdelingene mistet sin frie stilling.
Det store nye Avdeling E-bygget sto klart i 1962
Det moderne bygget spilte en viktig rolle i omorganiseringen av FFI og den videre utviklingen av instituttet. Dit flyttet radaravdelingen i Bergen, ikke uten motstand, og mange tok andre jobber i Bergen og Trondheim. For å gjøre flyttingen lettere for de ansatte ble det dannet borettslag med rekkehus og små eneboliger i Korsfjellet på Skedsmokorset. De sto innflyttingsklare i 1962-63. I tillegg fikk flere kjøpt tomter i området der de kunne bygge eget hus.
Alle avdelingene ble nå samlet på Kjeller med unntak av avdeling for undervannssystemer som holdt til på Karljohansvern i Horten nær sjøen. Avdelingsstrukturen ble også endret, der Avdeling E fikk ansvaret for utvikling av nye, store våpensystemer og databaserte kampsystemer. Avdelingen fikk 40 % av instituttets kapasitet som nå hadde fått over 500 ansatte, mye pga. Penguin-programmet.
Penguin-programmet trengte mer plass, så Avdeling E «annekterte» det gamle Kjemitekniske med destillasjonskolonne i 1964. Tårnet ble innredet med fire etasjer som ga rom for uisolerte, lave kontorer og møterom. Det var ikke så viktig den gangen. Resten av bygget ble laboratorier for presisjonsmåling på gyroskoper og akselerometre, servolaboratorium og elektronikk for styreseksjonen av raketten i tillegg til kontorer og monteringshall for slutt-test av styreseksjonen og behandling av skytedata. Over 30 forskere og ingeniører hadde sitt arbeid i huset vi kalte «Styrehuset.» Senere fikk Styrehuset også ansvar for navigasjonssystemer for fartøyer og stabiliserte sensorplattformer blant annet. Det er nå revet og erstattet med et større bygg.
Videre utbygging skjedde ved at Fellesverkstedet fikk en ny bygning i 1977. Siste ledd i samlingen av FFI til «hovedbølet» skjedde i 1996 da AvdelingTox ble flyttet dit fra Dompa. Der fikk de en stor ny bygning med en moderne dyrestall på baksiden av det tidligere Kjemibygget.
FFI driver også med rakettoppskyting.
Forhindret norsk datakatastrofe.
Siffergruppen i FFI på Andøya 1962.
FFI - ionosfærestasjonen på Kjeller 1950.
Betydningen av FFI
Den innsikt som norske forskere fikk gjennom arbeidet i britiske forskningslaboratorier la føringer for FFI i mange år. Den innsikten i moderne teknologi som forskerne ervervet under krigen gjorde at FFI etter krigen fremsto som det ledende senter i Norge innen elektronikk, telekommunikasjon, akustikk og data, samt raketteknologi og atomenergi gjennom Gunnar Randers. Hans C. Christensen var eneste nordmann som deltok i rakettutviklingen i Storbritannia. Han ble senere leder for FFIs rakettmotorutvikling.
Instituttet ble etablert med høye ambisjoner, som ble fulgt opp av generøse bevilgninger. Det ble forsket på nye teknologier som sonar, radar, missiler og telekommunikasjon. Slagordet var «Aldri mer skulle Forsvaret utstyres med forrige krigs teknologi». Instituttets arbeid ga resultater som også fikk betydning i sivil sektor. Dette inngikk i ønsket om at instituttet skulle medvirke til å bygge opp teknologisk avansert industri i landet. I instituttets første 15-årsperiode utviklet avdelingen i Horten sonarsystemer for deteksjon av ubåter. Det ble bygget opp en bedrift som etter hvert ble en ledende leverandør nasjonalt og internasjonalt av sonarsystemer for blant annet fiskeflåten. Norske fjorder ble også utstyrt med sonarer for å detektere inntrengende ubåter, en reell trussel.
I Bergen utviklet Radaravdelingen radiolinjesystemer for overføring av telekommunikasjon over lange avstander. Nera Bergen ble etablert i 1949 og de første leveransene gikk først til Luftforsvaret og så til Televerket, men ikke uten tunge runder der regjeringen til slutt tok avgjørelsen. Man stolte ikke på avansert norsk teknologi, det var amerikanske systemer som var ønsket. Neras radiolinjer ble en suksess, og NATO og norske og utenlandske teleselskap ble store kunder over flere tiår. FFI hadde vært med på å bygge opp avansert elektronikkindustri i landet.
Utvikling av rakett-teknologi med faststoffmotorer ble tidlig startet på FFI. Det første store våpensystemet var Terne som ble utviklet på 1950-tallet. Det var et antiubåtvåpen for våre fregatter. Sonarsensorer kunne plukke opp lydekko fra ubåter, et datasystem beregnet vinkelen utskytingsrampen om bord måtte ha for at den ballistiske raketten kunne penetrerte havoverflaten slik at raketten med stridshodet kunne gli ned og treffe ubåten. FFI-forskere kom hjem strålende fornøyd etter prøveskytinger i Key West i 1962 der atomubåten Nautilus kom til overflaten med raketter med kalde stridshoder struttende ut av ytterhuden. Kongsberg Våpenfabrikk produserte Terne for våre fem fregatter, men de klarte ikke å selge systemet til andre mariner selv om systemet høstet mange lovord i NATO. Dette ga FFI og norsk forsvarsindustri selvtillit. Man kunne utvikle og produsere komplette våpensystemer. Og Raufoss fikk utvikle ny rakett-teknologi, noe de senere ble eksperter på.
En viktig utvikling på 50-tallet ved FFI var nærhetsbrannrør, en enhet som sitter i spissen på granater og stridshoder slik at eksplosivene går av selv om det ikke er direkte treff. Dette var avansert teknologi som Norge ikke fikk fra allierte, men som var essensiell ved utvikling av våpensystemer. FFI lyktes med utviklingen og Kongsberg fikk en viktig produksjonslinje. Brannrøret var også en kritisk komponent i Terne-prosjektet og i Raufoss sine granater.
Den første digitale datamaskinen FREDERIC ble ført inn som diplomatpost fra Storbritannia i 1957. Med sine 2000 elektronrør og 20 kW energibruk var det et stort beist som fikk sin egen bygning mellom Fysikk- og Kjemiavdelingen. Dette var den viktigste datamaskinen i Norge på slutten av 1950-tallet, og den sørget for at FFI lenge hadde landets tyngste IT-miljø. Den hadde også stor betydning for utviklingen av bl.a. Terne.
I 1964 var det slutt. Nye transistorbasert datamaskiner for store datasentre kom på markedet. I et nytt bygg på Kjeller ble KIRA (Kjellerinstituttenes Regneanlegg) opprettet. FFI, IFA og senere LFK sto for driften. Regneanlegget hadde sin egen stab, flere kom fra de to instituttene. Det ble erstattet av Regneanlegget Blindern-Kjeller (RBK)s nye anlegg. Det ble flyttet over til UiO i 1987. Regneanlegget var sentralt i utvikling av de neste store prosjektene ved FFI.
Nye institutter på Kjeller
Etter at atomprosjektet ble skilt ut fra FFI som et selvstendig institutt IFA under Forskningsrådet i 1948, kunne FFI konsolidere sin stilling på Kjeller og vokse til rundt 500 ansatte på 1960-tallet.
FFI medvirket til at Televerket opprettet en forskningsavdeling, TF, i 1967. De fikk leie en fløy i 2. etasje i E-bygget med Nic. Knutzon som leder. Han kom fra FFI sammen med flere forskere som gikk over til det nye TF. I 1973 flyttet TF inn i et stort, moderne bygg på Kjeller. Staben vokste til over 250 personer. Men i 2001 flyttet TF til Fornebu og byggene ble overtatt av Høgskolen i Akershus som etter hvert ble en del av OsloMet. NILU – Norsk institutt for luftforskning - ble dannet i 1969 med initiativtaker Brynjulf Ottar som første sjef. Han kom fra FFI der han var forskningssjef for Kjemiavdelingen. Den faglige bakgrunnen hadde de fra studier av spredning av stridsgasser i luft. Instituttet ble lagt under Forskningsrådet, men ble en selvstendig stiftelse i 1985. NILU har rundt 200 ansatte.
FFI medvirket til å få opprettet NORSAR for registrering av jordskjelv i 1970. Det var spesielt prøvesprengninger av sovjetiske atombomber som skulle registreres. De har også en viktig sivil funksjon ved å bruke arrayet av seismometre til å registrere jordskjelv verden over. Det ble tidlig etablert et datasamband over satellitt til USA. Den første internettnode utenfor USA i det som den gang ble kalt ARPA-nettet, ble bygget opp på Kjeller. FFI ble tidlig med i forskningsprogrammet som førte frem til internettet slik det er i dag.
Universitetssenteret på Kjeller (UNIK) ble etablert som en stiftelse i 1987. Det var et studiested for master- og PhD-studenter hovedsakelig fra UiO og NTNU med det formål å utvikle og drive universitetsstudier og forskning, og styrke samarbeidet mellom stifterne og næringslivet. Stifterne var UiO, NTNU og de tre forskningsinstituttene FFI, Telenor R&I og Institutt for energiteknikk (IFE). UNIK hentet mange av sine forelesere og stab fra FFI. UNIK overtok lokalene til det tidligere regnesentrert på Kjeller, se over. Flere knoppskytinger har senere kommet til, slik at Kjeller i dag har blitt den nest største forskningsparken i Norge etter SINTEF i Trondheim.
Televerkets Forskningsinstitutt TF, Kjeller 1992. I 2022 holder OsloMet til her.
Norsar - Institutt for teknologisystemer.
Store prosjekter etter 1960
Sjømålsmissiler
Det største utviklingsprosjektet FFI har hatt er utviklingen av Penguin sjømålsmissil. Prosjektet startet i 1961. Foranledningen var flåteplanen av 1960 hvor Marinen skulle anskaffe et 30-tals små MTB-er. Med bare kanon og torpedo innså man at det ville bli vanskelig å komme på skuddhold mot en godt beskyttet sjøinvasjonsstyrke som ble sett på som hovedtrusselen. Men våre allierte hadde ikke utviklet sjømålsmissiler.
Med Terne hadde instituttet noe erfaring fra rakettmotorer, stridshoder og aerodynamikk, men styring av missilet frem til målet og målsøker var ny teknologi. Nye kompetansemiljøer måtte etableres. Tycho Jæger bygget opp en elektrooptikkgruppe på Avdeling E. Søkeren skulle detektere varmestrålingen (IR) fra skip. IR-detektorer ble utviklet fra grunnen av, en teknologi som ikke kunne skaffes ute. Store måleprogrammer med bruk av instrumenterte Twin Otter-fly fra Luftforsvaret gikk parallelt med utviklingen av den mekaniske søkeren med signalprosessering. Selv i dag 60 år etter starten foregår detektorproduksjon på FFI og Kongsberg.
Penguin skulle navigere frem til målområdet uten ekstern hjelp. Henry Kjell Johansen i Styregruppen fikk oppgaven med å utvikle et treghetsnavigasjonssystem (TNS) som ekspertisen i USA sa ikke var mulig for en så liten rakett. På en urolig plattform som en MTB måtte systemet finne horisontalplanet med stor presisjon som søkeren var avhengig av å kunne styre Penguin MK1 på Strom-klassen MTB 1972 missilet frem til målområdet der søkeren kunne begynne å lete etter målet. Store programmer ble gjennomført i USA på rakettsleder og en rekke skyteprøver ble gjennomført av Styregruppen. Johansen ble senere leder for hele Penguin-programmet.
Fram til 1986 hadde instituttet brukt over 1100 forsker-ingeniører på utviklingen av Penguin for fartøyer og F-16. Den siste varianten ble tilpasset amerikanske helikoptre, et stort program i seg selv. Rakettene var i de første årene produsert på Fellesverkstedet på FFI for senere å bli overført til Kongsberg. Raufoss sto for produksjonen av rakettmotorene. De utviklet missilteknologien videre.
Penguin ble en stor suksess. Norge var først ute i den vestlige verden med taktiske sjømålsmissiler i 1971. Marinens fregatter, MTB-er og F-16 var på slutten av 80-tallet utstyrt med Penguin. I tillegg ble Penguin eksportert til flere vestlige land. I alt 1100 missiler ble produsert, og noen land har fortsatt operative Penguin-missiler.
FFI og Kongsberg startet utviklingen av femte generasjon taktiske sjø- og landmål-missilet NSM i 1986. I dag anskaffes dette i flere av de største vestlige land bl.a. som hovedvåpen på nye amerikanske fregatter.
Datasystemer og ildledning
Siffergruppen ved Avd E startet med Yngvar Lundh som kom hjem fra et studieopphold ved MIT i 1960. Det startet i 1962 med en transistorisert signalbehandlingsmaskin kalt Lydia. Den første generelle datamaskinen SAM sto ferdig i 1964, deretter en forbedret versjon i 1967. Denne prototypen dannet grunnlaget for industrieventyret Norsk Data (ND). Forskere fra FFI dannet grunnstammen i ND i 1967, og de bygde en stor industri som etter hvert talte 4000 ansatte. Kjernen i den kommersielle utviklingen var Rolf Skår. NDs maskiner ble viktig for utvikling av Penguin og en rekke andre prosjekter på FFI. Andre forskere startet på Kongsberg og utviklet militære versjoner bygget på minimaskinen SAM. De inngikk i en rekke ildlednings- og kommando og kontrollsystemer som skulle bli et kjerneområde for Kongsberg, noe de er også i dag.
Modernisering av vårt luftvern krever integrering av mange sensorer og kommando og kontroll. Med nye algoritmer fra FFI utviklet Kongsberg sammen med Raytheon NASAMS som ble operativt i Luftforsvaret fra 1998. Det ble en rekke leveranser til vestlige land, bl.a. for beskyttelse av Det Hvite Hus. Nye versjoner i flere varianter dekker et verdensmarked.
Systemer for data og informasjonsbehandling har vært en viktig utviklingslinje og gitt betydelig industriproduksjon i Norge siden slutten av 60-tallet, og er fortsatt like viktig. Anvendelsene har gått fra ildledning av våpen til kampsystemer, navigasjon og beslutnings¬støttesystemer for kommandosentraler. Utvikling av våpensentraler for ubåter, der Kongsberg har blitt en stor leverandør, også i kommende prosjekter.
Bruk av verdensrommet
Det startet med at FFI presset på for å få til et romprogram finansiert av Forskningsrådet i 1959. I de første årene fokuserte instituttet på ionosfæreforskning med utbygging av infrastrukturen på Andøya og oppskyting av sonderaketter. FFI bygget nyttelaster for rakettene for å skaffe mer kunnskap om ionosfæren. Det var viktig for radiosamband.
Den første raketten kalt Ferdinand 1 ble i 1962 skutt opp fra skytefeltet Oksebåsen ved Andenes. Rakettskytefeltet på Andøya har gjennom årene skutt opp over 1000 raketter. I dag vurderes å skyte opp satellitter fra Andøya.
I tillegg til å bygge nyttelaster for raketter utviklet FFI instrumentpakker for satellitter og for romfergen i 1983. Dette ga FFI kompetanse til å bygge små satellitter. FFI utviklet den første AISSat skutt opp I 2010. Data fra AISSat-1 brukes av norske etater blant annet til å holde oppsyn med fiske, miljøkriminalitet (oljesøl), overvåke trafikken i Arktis, og gi støtte til anti-piratoperasjoner. Deretter fulgte AISSat 2 og 3, alle er operative fortsatt. Kongsberg Seatex har nå overtatt produksjonen av en serie småsatellitter kalt Norsat, og Kystverket er bruker av data fra satellittene operativt i overvåkningen av havområdene.
Satellittovervåkning
FFI engasjerte seg allerede på 60-tallet med å bygge opp en telemetristasjon for mottak av satellittdata i Tromsø, TTS, og på Svalbard i samarbeid med Forskningsrådet. Den første ND-maskinen i 1967 ble installert ved TTS. FFI kom sentralt med i Forskningsrådets romkomiteer og deltok for Norge i Den europeiske romfartsorganisasjonen ESA.
Som del av suverenitetshevdelsen og forvaltning av de 2 millioner kvadratkilometer havområder under norsk jurisdiksjon, valgte FFI i 1977 å utvikle kompetanse og systemer for å bruke satellitter. Det var særlig radarsatellitter som kunne se gjennom skyer og som ikke trengte dagslys for å gi klare bilder som ble valgt. Den amerikanske radarsatellitten SEASAR demonstrerte i 1978 teknologien, men de store datamengdene og svært krevende prosessering gjorde at det trengtes 1000 ganger kraftigere prosessering enn hva som fantes da, og evne til å svelge unna de store datamengdene om slike satellitter kunne brukes operativt.
FFI medvirket til å få Norge som medlem av ESA, få avtaler med ESA og Canada om rettigheter til å motta og bruke radardata. FFI utviklet effektive algoritmer og en datamaskin som var rask nok til å prosessere radardataene i nær sann tid. Først i 1991 etter forsinkelser kom ERS-1 fra ESA i bane og TTS som nå het Tromsø Satellittstasjon TSS kunne starte å levere overvåknings-bilder for operativt bruk til Forsvaret og Kystvakten som del av fiskerioppsynet. AISSat får info om fartøyers identifikasjon, last osv. Informasjonen kombineres med bilder fra radarsatellittene som gir en god overvåkning av våre havområder. Norge var først ute i Europa med operative tjenester. Sammen med data fra de senere AISSat/Norsat satellittene får man sikker observasjon av skipstrafikk i aktuelle havområder.
I dag er TSS blitt KSAT eid 50% av Kongsberg og 50% av Norsk Romsenter. De har installasjoner i Tromsø, på Svalbard, i Antarktis og verden over og behandler data fra alle typer jordobservasjonssatellitter. De har blitt den største tjenestelerandøren i verden på nedlesing av data fra slike satellitter.
Andre utviklingslinjer
Omtalen over viser noen viktige utviklingslinjer som har vært med på å utvikle norsk industri. Flere prosjekter har bidratt. HUGIN autonome undervannsdrone har dannet grunnlag for viktige ytelser i maritim minebekjempelse og sivile anvendelser med bedrifter i Horten. Den vil være en sentral komponent i et autonomt mineryddingssystem.
Avd Tox har utviklet viktige midler for beskyttelse mot ABC-våpen. De har et meget sterkt faglig miljø som har høstet internasjonal anerkjennelse. I 1968 utviklet Arne Bøyum en ny måte å isolere en gruppe av hvite blodlegemer som skades ved radioaktiv stråling. WHO har gjort hans metode til laboratoriestandard. Forskere fra avdelingen har også opptrådt som FN-inspektører for å sjekke mulig masseødeleggelsesvåpen i Irak.
FFI har over mange år arbeidet med nye uniformer som også gir beskyttelse og integrert sensorer, radiosamband og display. Det har resultert i bedriftssamarbeidet NFM Group som er en av Europas ledende leverandører av personlig beskyttelse og avanserte uniformer.
Bauta for Forskning og knoppskyting
En bauta for Forskning og knoppskyting ble i 2012 avduket ved Forsvarets forskningsinstitutt og Institutt for energiteknikk på Kjeller av fagforeningen Teknas visepresident Lise Lyngsnes Randeberg. Bautaen er reist «for å hedre forskningsmiljøene på Kjeller, forsvar og industri – militær og sivil knoppskyting».
Ansatte
Ved utgangen av 2017 hadde instituttet 702 ansatte, hvorav 27 prosent var kvinner. 515 utgjorde vitenskapelige stillinger som forskere, ingeniører og stipendiater. 175 av dem hadde doktorgrad.
Henry Kjell Johansen
Henry Kjell Johansen har levert et vesentlig bidrag til denne artikkelen. Hans bakgrunn er denne: Sivilingeniør fra NTH 1961 innen kybernetikk og elektronikk. Førstegangstjeneste ved FFI fra 1962. Ansatt ved FFI 1963 til 2004, med ett års studieopphold ved MIT 1968/69. Forskningssjef og avdelingssjef Avd E fra 1977. Forskningsdirektør for Næringsstrategisk gruppe 1996-2004. Acting Chairman for Forsvarsdepartementet ved Western European Armament Organisation 2004-2006. Rådgiver for Leonardo ved helikopteranskaffelser til Redningstjenesten, Politiet og Forsvaret 2006- .
Kilder
- Kjeller flyplass 75 år 1912-1987. Utgitt av en redaksjonskomité. Kjeller 1987. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Kvaal, M. T.: Kjeller flygeplass 1912-1952. En kort beretning om vår flygnings første tid. Lillestrøm 1952. 16 s. Ill.
- Sigbjørn Modalsli: Fra flyvningens vugge til teknologisk senter – Kjeller flyplass gjennom 100 år.
- Forsvarets forskningsinstitutts hjemmeside
- Forsvarets forskningsinstitutt på Wikipedia
- Kunnskap som våpen, FFI 1946 – 1975. Olav Njølstad og Olav Wicken
- FFI Historiske publikasjoner
- Henry Kjell Johansen
|
Inngår i prosjektet Kjellerhistorien, der det legges ut artikler og bilder i Kjellers historie fra starten i 1912 til i dag. Lokalhistoriewikiens brukere kan fritt redigere og utvide artiklene. Flere artikler finnes på prosjektets forside og i denne alfabetiske oversikten. |