Kjeldearkiv:Om å låne andres kirkeklokker
| Om å låne andres kirkeklokker | |
|---|---|
| |
| Kjeldeinformasjon | |
| Type: | Personlig minne |
| Navn: | Chris Nyborg |
| Forfatter: | Chris Nyborg |
| Født: | 1972 |
| Tema: | Kirkeklokker |
| Sted: | Oslo |
| Tidsrom: | 2010-åra |
| Nedtegnet: | 2017 |
| Viktig: | Denne artikkelen kan kun endres av administratorer. Dersom endringer trengs, vennligst ta dette opp på artikkelens samtaleside eller med en administrator. |
Om å låne andres kirkeklokker er en historie om kirkesplittelse, klokkeklang og biter som faller på plass. Det hele starta med et foredrag Frank Meyer fra Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek holdt i 2014. Han snakka om lydhistorie, om hvordan lydbildet i samfunnet har endra seg gjennom tida. Et av temaene var kirkeklokker, og det fikk meg til å innse noe jeg ikke hadde tenkt over før.
Jeg har siden 2014 bodd på Nordberg i Oslo, knapt hundre meter fra Nordberg kirke. Det er Den norske kirkes soknekirke for området, og hver søndag og på andre helligdager ringer klokkene for å kalle til gudstjeneste. I tråd med reglene ringer de tre ganger, den første gangen klokka ti, en time før gudstjenesten skal begynne, den neste halv elleve og så rett før gudstjenesten. Det er greit nok for meg, jeg liker kirkeklokker. Men de kaller ikke meg til gudstjeneste. Jeg tilhører nemlig St. Olav domkirkemenighet. Det er her kirkesplittelse blir et tema; på grunn av noe som skjedde i 1537 kombinert med et valg jeg tok i 2000 tilhører soknekirka på Nordberg og min soknekirke to ulike kirkesamfunn.
St. Olav domkirke ligger i Akersveien, langt nede i sentrum. Jeg tviler sterkt på at det ville vært mulig å høre klokkene opp til meg under noen omstendighet, men med all bakgrunnsstøy som finnes i en moderne by er det i hvert fall ingen mulighet. Skulle noe lyd komme fram til Ring 3 er det i hvert fall stopp der. Som tidligere frivillig medarbeider i menigheten har jeg ringt mange ganger med de klokkene, men de er ikke til noen nytte for meg når jeg er hjemme. Og det var jo egentlig poenget med kirkeklokker at soknebarna skulle kunne høre dem. Jeg går noen ganger i andre katolske kirker, men de ligger enda lenger unna, så der er heller ikke klokkene til noen hjelp.
Det er jo ikke vanskelig å klare seg uten. Om jeg hadde vært riktig desperat kunne jeg jo tatt dem opp på mobilen og lagt inn klokkene som alarmtone. I stedet fulgte jeg bare klokka. Tenkte jeg. Men da Frank Meyer holdt sitt foredrag ble jeg klar over at det gjør jeg faktisk ikke. Nei, dette er det som skjer: Normalt våkner jeg nokså tidlig, og tida da jeg kunne snu meg rundt og sove mer om morgenen ser ut til å være over. Så jeg setter meg gjerne til med ei bok, leser litt nyheter og slikt. Ikke frokost, katolikker skal være fastende inntil messa er over. Rett nok sier reglene nå bare den siste timen, men jeg pleier gjerne å vente til etter messe med å spise, slik man gjorde i gamle dager. Når jeg blir oppslukt av ei god bok flyr tida, og det jeg innså var at når klokkene begynner å ringe i Nordberg kirke ser jeg på klokka. I den rekkefølgen skjer det altså, jeg hører klokkene og ser på klokka og konstaterer at det er en time til jeg skal være i messe. Så leser jeg gjerne videre. Det er en fin måte å starte søndagen på, enten det er med åndelig litteratur eller noe annet. Det blir helst noe annet, må jeg innrømme. Så mister jeg taket på tida igjen. Og klokkene i Nordberg kirke ringer. Da er det en halvtime igjen, akkurat passe til å få på meg jakke, sko og sykkelhjelm og sette i vei nedover til byen. Eller, hvis været er for ille, akkurat passe til å ta banen ned. Jeg tror jeg ser på klokka da også, men faktisk er det kirkeklokkene i Nordberg som forteller meg når jeg skal gå.
Kanskje jeg hadde skjønt dette tidligere om jeg hadde lest Hemingway eller John Donne en søndagsmorgen: «Spør ikke hvem klokken ringer for. Den ringer for deg.».