Koleraepidemier i Christiania
Koleraepidemier i Christiania omhandler flere omfattende epidemier i 1800-tallets Christiania (Oslo). Kolera er en smittsom sykdom som angriper mage- og tarmsystemet, og som uten behandling har høy dødelighet. Flere byer i Norge ble i perioden 1832 til 1870 rammet av epidemier, og Christiania hadde tre store utbrudd innenfor denne perioden, i tillegg til en rekke mindre utbrudd.
Det første utbruddet i byen kom i 1833, og tok livet av mer enn 800 mennesker. Det neste kom i 1853, og drepte over 1400 i løpet av fem måneder. Siste store utbrudd i byen var i 1866, og dette var noe mildere enn de to foregående. Sykdomsutbruddene rammet den fattigste delen av befolkninga hardest. Særlig områdene Bergfjerdingen, Enerhaugen og Pipervika ble hardt rammet. I disse forstedene bodde folk trangt, og vann- og kloakkforholdene var svært dårlige, slik at koleraen spredde seg raskt. De fattigste hadde også mindre mulighet til å overleve enn den rikere del av befolkningen, fordi de jevnt over hadde dårligere allmennhelse og mindre mulighet til å oppsøke god legehjelp. Det ble opprettet kolerakommisjoner i byen, som satte i verk tiltak for å begrense sykdommen, men det var ikke så mye man kunne gjøre for de som allerede var smittet. Man konstaterte også kolera i andre år – 1850, 1855 og 1857 – men utbruddene fikk da langt mindre katastrofalt omfang, selv om dødstallene også disse årene var skremmende høye.
1833
I 1833 døde mer enn 800 mennesker i epidemien, og dette var flere enn det som normalt døde i løpet av et helt år. I Bergfjerdingen døde hver sjette innbygger. Det måtte anlegges en egen kolerakirkegård, Tøien Kirkegaard. Den lå i området der Lakkegata skole nå står, og ble nedlagt i 1880.
Denne kirkegården var for forstedene, mens selve Christiania anla Ankerløkken Kirkegaard, som lå mellom Hausmanns gate, Akerselva, Storgata og Østre Elvebakke og ble nedlagt i 1878. Levningene derfra ble da flyttet til Tøyen. Bykirkegården lå rett over veien fra Ankerløkken skole, som ble brukt som koleralasarett.
1850
Dette året ble det konstatert et utbrudd der 157 mennesker ble syke. Av disse døde 87.
1853
Under epidemien i 1853 ble det registrert 1421 koleradødsfall, det vil si omkring 4 % av befolkningen. Epidemien varte fra slutten av juni til slutten av november, og rammet igjen særlig hardt i de fattige bydelene. Men denne epidemien rammet også de mer velstående: Det første tilfellet man konstaterte var statsråd Søren Anton Wilhelm Sørenssen, som døde i juni 1853. I selve Christiania, Kvadraturen, ble like fullt bare 3,5 % smittet, mens tallene for forstedene var langt verre: Vaterland 7,5 %, Enerhaugen 9,3 % og Tøyen/Grønland 13%. Rundt 60 % av de som ble smittet døde av sykdommen. Utbruddet vokste i styrke gjennom sommeren. Man skal ha hørt skramlingen av syke- og likvogner overalt i byen, og på Stortorget samlet folk seg ved det medisinske hovedkvarteret som ble satt opp. Verst var det i perioden 5. til 11. september med 596 syke, hvorav 379 døde. Et slikt mannefall i løpet av en uke må ha skapt panikk i befolkningen, men heldigvis avtok sykdommen i styrke, og i løpet av november var epidemien over.
En person som spesielt blir nevnt i forbindelse med denne epidemien er presten Honoratus Halling. Han var kjent fra arbeiderbydelene, hvor han klarte å utkonkurrere Marcus Thranes arbeiderforeninger, og ga med fare for eget liv trøst og hjelp til syke og døende.
Igjen måtte man anlegge en ny kirkegård, Sofienberg kirkegård, og Krist kirkegård ble utvidet slik at den nådde ned til Møllergata.
1866
Xylografi av Andreas Ludvig Søborg/Oslo Museum (1860-årene)
Den siste epidemien kom i 1866, bare få år før de siste koleratilfellene i Norge. Den ser ut til å ha vært mindre omfattende enn de tidligere epidemiene. På dette tidspunkt hadde flere fremtredende leger, nesten tyve år før kolerabakterien ble identifisert, allerede nokså presise teorier om hvordan sykdommen smittet og dermed hvordan man kunne begrense utbrudd, og det er grunn til å tro at dette bidro til en hensiktsmessig og mer effektiv reaksjon på utbruddet.
Blant annet ble det større oppmerksomhet på personlig hygiene, og det ble etablert flere offentlige bad- og vaskerianstalter, den første Christiania Dampvaskeri åpnet 15. desember 1861, bygget av Thorvald Meyer.
Kilder
- Den sortladne gjest, temahefte 16 av Oslo-Patriot
- «Koleraepidemier» i: Tvedt, Knut Are (red.): Oslo byleksikon, Kunnskapsforlaget, Oslo 2010
- Protokoll fra Ankerløkken Kirkegaard 1853 på Oslo byarkivs hjemmeside
- Alsvik, Bård: «Kolerasommeren 1853» på Oslo byarkivs hjemmeside
- Kolera på Riksarkivets hjemmeside