Kristiania/Oslo 1814–1940

Kristiania/Oslo 1814–1940 tar for seg Oslos historie fra byen gikk fra provinsby til hovedstad i 1814 og fram til utbruddet av andre verdenskrig i 1940. Selv om Norge i løpet av høsten 1814 gikk i i personalunion med Sverige, fikk Oslo en helt ny status som følge av oppløsninga av dobbeltmonarkiet Danmark-Norge. I 1905 ble skiftet enda sterkere, i og med at regjering og konge ikke lenger skulle sitte i Stockholm. Tidlig i denne perioden kom også formannskapslovene, som førte til nye styreformer lokalt. Videre var 1800-tallet en periode der byen flere ganger sprengte sine grenser, og spiste av Aker herred gjennom byutvidelser. Veksten i folketall førte til mange byggeprosjekter, og mye av den byen vi ser i dag ble til i andre halvdel av 1800-tallet. Mange bygninger fra denne tida står, og mange av de nyere bygningene følger eiendoms- og gatemønsteret fra 1800-tallet.

I løpet av denne perioden kom også byens navneendring. Først en rent skriftlig endring, fra Christiania til Kristiania i siste del av 1800-tallet. Og i 1925 kom den langt mer dramatiske endringa fra Kristiania til Oslo, tilbake til det navnet byen opprinnelig hadde hatt. I denne teksten brukes for enkelhets skyld Kristiania som fellesform i tida fram til 1925, og etter dette brukes Oslo. Mer om bynavnet og prosessen som førte til endring kommer lenger ned i artikkelen.

Hovedstad igjen

I 1314 ble det bestemt at Norges rikes kansler skulle ha sete i Oslo. Mange - og i hvert fall mange Oslo-folk - regner dette som året da Oslo ble landets hovedstad. En kan diskutere om hovedstadsbegrepet i det hele tatt hadde noe for seg i Norge i middelalderen, men det er ingen tvil om at den utviklinga som ble satt i gang i 1314 førte til at det 500 år senere ikke var noen tvil om hvor hovedstaden skulle ligge. Som i 1314 kom det ikke noe vedtak som sa tydelig at Kristiania er rikets hovedstad. Men Stortinget ble plassert der, og kong Christian Frederik hadde fått tildelt en bolig på Bygdøy, som den gang lå rett utafor Kristiania. Det var da også gitt at både regjering og Høyesterett skulle holde til i Kristiania, som dermed hadde alle de funksjonene vi normalt assosierer med en hovedstad.

Nå ble det slik at Norges selvstendighet ble kortvarig. Etter krigen mot Sverige 1814 kom Mossekonvensjonen, og i løpet av en hektisk høst kom Norge inn i personalunion med Sverige. Like fullt var dette en annen posisjon enn den Norge hadde hatt som dansk lydrike siden 1500-tallet. Stortinget skulle bevares, og Norge hadde egne lover og domstoler. Vi hadde også egen regjering, men den var delt i en statsrådsavdeling i Stockholm og et ministerium i Kristiania, lenge med en stattholder som leder. Kristiania var altså ikke alene om ha ha hovedstadsfunksjoner etter at unionen ble inngått. Men med tanke på byens utvikling er statusen som hovedstad sentral, for den førte til store offentlige byggeprosjekter. Ikke minst er Det kongelige slott og Stortingsbygningen viktige. Når vi tar for oss denne perioden, er altså statusen som hovedstad noe man må ha med i tankene for å forstå utviklinga.

Byarealet øker

Utdypende artikkel: Oslos byutvidelser

Reichborns kart over byen med forsteder fra 1811. Dette viser situasjonen slik den var i 1814.

Den byen som ble oppretta ved Akershus festning i 1624 var liten. Selve byen dekka stort sett bare det området vi nå kjenner som Kvadraturen. I tillegg hadde byen jurisdiksjon i tilgrensende forsteder, selv om disse lå i Aker, og den hadde en bymark som ble forvalta av byen. Først i 1735 kom en klargjøring av disse grensene, etter at man gjennom et drøyt århundre stort sett ser ut til å ha styrt etter presedens uten klart definerte grenser. Forstedene fikk da ei grense som grovt sett gikk fra Skillebekkens utløp opp til Akerselva nær Bjølsen, og så ned langs elva til Bjørvika. Innafor dette området nevnes i 1745 forstedene Pipervika, Grændsen, Sagene, Vaterland og Sagbanken. Kjøpmannsdistriktet, den delen av byen som var den virkelige kjøpstaden med fulle rettigheter til handel og håndverk, forble uforandra helt til 1784.

En konsekvens av skillet mellom kjøpstaden og forstedene var at det var noe forskjellige regler. I byen var det murtvang for å forhindre bybranner, mens man i forstedene stort sett bygde i tømmer. Det var lite eller ingen regulering i forstedene, hvilket ga trange og uhygienske forhold. Det var også et stort sosialt og økonomisk skille mellom de som var innafor og de som var utafor kjøpstadsgrensa. For å få et større kjøpstadsområde, og å kunne regulere noen områder veldig tett på kjøpmannsdistriktet, kom den første virkelige byutvidelsen i 1784. Da ble et område langs dagens Storgata og Brugata fram til Vaterlands bru innlemma i kjøpstaden. Et tiår seinere fikk også noen enkeltgårder på hjørnet av Dronningens gate og dagens Biskop Gunnerus' gate del i kjøpstadsrettighetene.

Dette er altså status i 1814: Kjøpstaden Kristiania dekker et område som var mindre enn det vi i dag regner som sentrum, mens et noe større område i Aker herred delvis ble styrt av byen. Den første utvidelsen etter 1814 kom allerede i 1817, da en del av festningsområdet ble utparsellert og innlemma i kjøpstaden. Dette omfatta blant annet Grev Wedels plass. I 1819 ble nordsida av Grensen innlemma i kjøpstaden. Som vi ser var alle disse utvidelsene små, noen få kvartaler eller ei gate. I 1839 tok de i litt hardere, da Vaterland og Fjerdingen, på 347 dekar, ble innlemma i byen. Dette ble den siste av småutvidelsene; senere ble regelen at man heller tok seg tid til å gjøre grundigere forarbeid og innlemme større områder i byen.

Aker herred sto i en spesiell situasjon. Den delen av herredet som ble styrt fra Kristiania var rett nok ikke så veldig stor geografisk, men den omfatta en betydelig del av befolkninga. Forstedene var tettbygde og trangbodde, mens resten av herredet var landsbygd med mer spredt bebyggelse. En stor utfordring for Aker var fattigvesenet. Rett nok bar Kristiania byrden i de delene av forstedene som var underlagt byen, men grensene ble stadig sprengt, og Aker hadde uforholdsmessig mange fattige innafor sitt ansvarsområdet. For å bøte på dette foreslo Akers fattigkommisjon i 1832 at et betydelig større området skulle underlegges byen. En kongelig kommisjon mente i 1843 at dette var en god plan, men på samme tid kom også et annet forslag. Tanken var da å opprette nok en kjøpstad, som skulle hete Akerstad. Denne skulle i hovedsak dekke Grønland og Enerhaugen.

Saken gikk og gikk, og problemene bare vokste. Først i 1857 hadde man kommet så langt at det ble fatta et vedtak. Da var situasjonen annerledes enn i 1832 og 1843, og ideen om Akerstad ble forlatt. Det ble også slik at man ikke bare la flere forstadsområder under byens jurisdiksjon, men i stedet innlemma dem i selve kjøpstaden. Vedtaket omfatta et langt større område en tidligere utvidelser: Alle de gamle forstedene, Grünerløkka, østlige og nordlige deler av Sagene (som hadde vokst fram etter at det opprinnelige Sagene var lagt under byen) og noen mindre områder på vestsida av Akerselva ble innlemma i kjøpstaden. Det nye kjøpstadsområdet ble da på 9789 dekar. Vedtaket trådte i kraft 1. januar 1859.

Utvidelsen i 1859 løste ikke problemet, den bare flytta det. Det var fortsatt attraktivt å slå seg til nær kjøpstaden, men i et område uten nevneverdig regulering. Industrialisering førte til at veksten bare økte, og mange arbeiderfamilier hadde ikke råd til å bo innafor bygrensa. Kristiania, Aker og en kongelig kommisjon så på problemet i 1870-åra, og kom fram til samme løsning som sist - men denne gang mye raskere. I 1875 var den kongelige kommisjonen ferdig med sin innstilling. Nå skulle Nydalen i nord og områder helt bort til Frognerelva i vest innlemmes. Stortinget behandla saken, og var enig i den vestlige utvidelsen. Men Nydalen forble inntil videre i Aker herred. 1. januar 1878 trådte endringa i kraft, og byen vokste til 16 294 dekar. En viktig konsekvens var at hele den gamle bymarka nå var del av kjøpstaden. Like etter utvidelsen ble det også fatta vedtak om at det i enkelt områder i Aker, tett opp mot bygrensa, var Kristianias byggeregler som skulle gjelde. Dermed skulle man unngå at det nok en gang oppsto trange trehusområder i grenseområdet.

I perioden vi tar for oss her kom det bare én utvidelse til. Det kom rett nok en ny debatt i 1930-åra, da man ville innlemme Marienlyst, Sinsen og Etterstad. Men disse sakene ble liggende. I 1938 ble Sjursøya, som den gang faktisk var ei øy, innlemma i byen med sine 181 dekar. De andre forslagene ble stående og stange, inntil krigsutbruddet satte en midlertidig stopper for alle slike prosesser. Byen omfatta altså på slutten av vår periode 16 485 dekar. Til sammenlikning omfatta den etter sammenslåing av Oslo og Aker i 1949 hele 453 442 dekar - i 1940 snakker vi altså fortsatt om en by som var svært liten i forhold til dagens Oslo kommune.

Befolkningsøkning

Byens befolkning økte voldsomt i løpet av 1800-tallet, fra under 10 000 i 1801 til nær en kvart million i 1900. Dette skyldtes ikke bare tilflytting og fortetting, men også økninga av byens areal som er beskrevet over.

I 1865 hadde folketallet krøpet over 50 000. Veksten var da altså godt i gang, men det er i tida fra 1860-åra og fram mot 1900 at den eksplosive veksten kommer.

Oslos befolkning 1801–1930.

Offentlig byggevirksomhet

Eidsvollsmennene gjorde ikke noe vedtak om hovedstadsspørsmålet - det var selvsagt at det måtte bli Kristiania. Tida som rikshovedstad ble nokså kort, i og med at flere viktige hovedstadsfunksjoner havna i Stockholm. Men like fullt skulle Norge ha sine egne institusjoner, og det var nødvendig å få disse på plass. I den første tida førte stram økonomi til at det meste måtte improviseres. For eksempel holdt Stortinget og universitetet til i leide lokaler i flere tiår. Blant viktige statlige bygninger er:

• Norges Bank hadde hovedkontor i Trondheim helt til 1897. Avdelingskontoret i Kristiania holdt først til i leide lokaler. I 1828 fikk banken eget bygg på Bankplassen 3.
• Oslo Børs ble etablert i 1819, og fikk egen bygning i 1828.
• Det Kgl. Frederiks Universitet (Universitetet i Oslo) leide først lokaler, og kjøpte så Mariboegården i 1820. Det astronomiske observatorium ble oppført 1831–1833 som den første av universitetets egne bygninger. Først i 1841 ble grunnsteinen til universitetsbygningene ved Karl Johans gate satt ned, og mellom 1851 og 1854 ble bygningene tatt i bruk.
• Det kongelige slott ble oppført 1825–1848.
• Forsvarsdepartementet i Myntgata ble oppført 1834.
• Stortingsbygningen ble oppført 1861–1866.
• Den gamle regjeringsbygningen ble oppført først i 1904.

Privat byggevirksomhet

Med industrialisering fulgte innflytting fra landsbygda, og behovet for boliger ble stort. Dette førte til forskjellig utvikling i øst og vest, et skille som fortsatt er synlig. I vest ble det villaer og leiegårder med forholdsvis store leiligheter, mens det i øst ble bygd billig og med små leiligheter. Leiegårdene sprang opp i områder der det tidligere hadde vært gårder eller byløkker.

Navneendring

Utdypende artikkel: Oslos bynavn

Faksimile fra Aftenposten 31. desember 1925: Det såkalte Oslo-merket ble brukt til å informere utlandet om navneskiftet fra Kristiania til Oslo. Hentet fra artikkel som oppsummerte erfaringene etter ett år med Oslo-navnet.

Byen hadde som nevnt to navneendringer i denne perioden: Fra Christiania til Kristiania og fra Kristiania til Oslo. Den første henger sammen med språkstrid, og var en glidende overgang. Den andre kan kanskje best beskrives som en identitetskrise, og kom nokså brått gjennom et vedtak i jubileumsåret 1924.

Bruken av K i stedet for CH finner vi første gang i 1850-åra. I 1854 valgte Kristiania norske Theater å skrive det slik, for å markere en opposisjon mot det mer dansk-orienterte Christiania Theater. Flere begynte å ta det i bruk, og i 1877 ble det bestemt at det var K-formen som skulle brukes i statlige sammenhenger. Men det ble ikke fatta noe vedtak om en formell navneendring. Her er det viktig å være klar over at man på 1800-tallet hadde en annen innstilling til skrivemåter for navn, og til rettskriving generelt, enn vi har i dag. Det var forståelse som var sentralt, ikke fast skrivemåte. I samtida var det nok mange som ikke oppfatta dette som en navneendring, bare som en justering av hva som var vanligste skrivemåte. Byen selv vinglet lenge mellom de to skrivemåtene. På grensesteinene fra 1878/1879 står det en K på bysida, ikke en C. Her ser vi altså at byen fulgte staten etter kort tid. Men først i 1897 ble det bestemt at Kristiania skulle være standard skrivemåte. Heller ikke lokale myndigheter gjorde noe formelt vedtak om navneendring, da heller ikke de oppfatta endring av staving som en faktisk navneendring.

Endringa i 1925 var mer dramatisk. Det var Det Norske Samlaget som dro i gang det hele i 1914, da de brukte Oslo som betegnelse på hele byen. Siden flyttinga av byen i 1624 hadde Oslo vært navnet på det området vi i dag kaller Gamlebyen. Det var en logisk måte å gjøre det på, for den nye byen ved festningen skulle ha navnet Christiania etter kongen, mens det gamle navnet Oslo var knytta til branntomta lenger øst. Dette holdt seg gjennom flere århundrer. I kilder finner vi slikt som Oslo menighet, som var det vanlige navnet på det som ble Gamlebyen menighet. Slik sett kan vi si at også denne endringa begynner med en språkstrid - det å kaste av seg det danske kongenavnet og ta tilbake det norske navnet.

Debatten rundt dette gikk i ti års tid, og temperaturen kunne bli høy. Når det lenger opp, kanskje litt flåsete, er omtalt som en identitetskrise skyldes det at debatten tok en uventa vending. I 1924 skulle det være storstilt feiring av 300-årsjubileet for byens grunnleggelse. Og under denne feiringa skjedde det at en rekke toneangivende personer gikk inn for å endre bynavnet. Det overraskende var at de fleste av dem ikke var folk som sto Samlaget og landsmålet nær. Det ser ut til at feiringa av jubileet for opprettelsen av Kristiania førte til et økt fokus på at byen jo er mye eldre. Og det er her det oppstår en slags identitetskrise: Kristiania kunne ikke sies å være eldre enn 300 år, for det var i 1624 at kongen faktisk ikke bare flytta byen, men oppretta en helt ny kjøpstad og fratok det gamle Oslo byprivilegiene. Men Oslo hadde eksistert siden 1000-tallet. Skulle man virkelig feire byen, måtte man ta med hele byens historie. Og for å gjøre det måtte man også vurdere å ta tilbake dens gamle navn. Selve jubileumsfeiringa ble faktisk ikke det den skulle vært. Det var en flott byhistorisk utstilling på festninga, og en del mindre arrangementer, men navnestriden satte en demper på det hele. I løpet av året ble det, med rekordfart må man si med tanke på hvor stor endring det var, fatta vedtak om at byen fra 1. januar 1925 skulle hete Oslo. Og det som de siste 300 årene hadde blitt kalt Oslo, skulle hete Gamlebyen.

Litteratur og kilder

• Knut Are Tvedt (red.): Oslo byleksikon. Utg. Kunnskapsforlaget. 2010. Digital versjon på Nettbiblioteket.