Kvensk innvandring til Øst-Finnmark

Kvenene, de finskspråklige innvandrerne, kom i hovedsak til Øst-Finnmark fra flere steder i Nord-Finland og Nord-Sverige på 1800-tallet. Ordet kven som folkegruppenavn er nedfelt i den aller første skriftlige kilden vi har om Norge, nordmennene og nabofolkene, nemlig i den den nord-norske høvdingen Ottars beretning fra slutten av 800-tallet. I det norske (og danske) kildematerialet finner vi kven-begrepet gjennom hele middelalderen og tidlig ny tid, som betegnelse på folk med finskkulturell bakgrunn på Nordkalotten.

Kvenmonumentet/innvandrermonumentet i Vadsø. Monumentet ble avduket 18. juni 1977. Her var det tre statsoverhoder tilstede; norske Kong Olav, Kong Carl Gustav fra Sverige og president Urho Kekkonen fra Finland. Monumentet er laget av den finske kunstneren Ensio Seppänen fra Kemi i Finland.

Den første kvenske bosettingsbølgen fant sted på 1700-tallet, da kvener slo seg ned en rekke steder i Øst-Finnmark, som Karasjok og Tana. Tidlig på 1700-tallet bidro den store nordiske krig og krigshandlinger i Finland til at flyttingen tiltok og ble utvidet til norske innlandsstrøk og fjordbotner.

Tornedalen er et sentralt område for 1800-tallets utvandring til ishavskysten. Da var det fiske som lokket kvenene til de nordligste områdene i Norge. Fiske ved fjorder langs ishavskysten ga arbeid til innvandrere både på hav og på land til alle årstider.

Innvandring på 1700-tallet

På 1700-tallet befant den dokumenterte kvenske befolkningen seg i Karasjok og ved Tanaelven. Dette var en del av den første bosettingsbølgen i Øst-finnmark. I 1745 hadde fem kvener bosatt seg i Karasjok. Disse kvenene livnærte seg av laksefiske og gårdsdrift. Antallet fordoblet seg i løpet av få år. I 1778 ble det opplyst at det bodde syv kvenske familier i området. I årene senere forgikk det en ny innvandring av kvener. Ved Tanaelven bosatte kvener seg i årene mellom 1730-1740. I skattemanntallet for 1744 er det oppført fem kvener i Tana. Kvenene kom ikke til et folketomt område. I denne fasen kom de særlig i kontakt med samene, og i stor grad måtte de tilpasse seg samisk kultur og rettsoppfatning. Her er det også flere eksempler på konflikt om bruken av naturressursene. Kvenene ble raskt integrert i den samiske befolkningen, og i løpet av forholdsvis kort tid, skiftet de etnisitet og ble innlemmet i den samiske befolkningsgruppen. De ble samiske.

Sør-Varanger var i dette tidsrommet del av det norsk-russiske fellesdistrikt, som ved grensetrekningen i 1826 tilfalt Norge. Ingen kvenske familier bosatte seg i dette området på denne tiden. I fellesdistriktet bodde det da 47 familier. Fem familier var norske, resten samiske.

Kvenene som innvandret på 1700-tallet ble beskrevet som de dugeligste av Finnmarkens innbyggere. De fleste av dem var gode håndverkere, spesielt gode var de som smeder og i tømrerfaget. De dyrket jorden og forstod seg på laksefangst. I Karasjok og Tana bodde kvenene i torvgammer frem til begynnelsen av 1800-tallet.

Innvandring på 1800-tallet

Tidsrommet 1801-1845

Fra om lag 1830 til om lag 1890 kan man snakke om den andre fasen av kvensk innvandring til Nord-Norge. Det ekspansive arbeidsmarkedet i Finnmark utgjorde en viktig tiltrekningskraft. Også muligheten til å dra videre til Amerika via de nordnorske havnene bidro til flyttestrømmen ut mot havet i nord. På 1800-tallet var den kvenske befolkningen i Øst-Finnmark spredt. Emigrantene bosatte seg flere steder.

I Varangerbotn var det i 1822 én kven som hadde bosatt seg. Den kvenske befolkningen i Varangerområdet bosatte seg ofte i områder hvor befolkningen i hovedsak var samisk. Kvenene som bosatte utenfor de samiske samfunnene ble ofte innlemmet i den norske befolkning.

I Lebesby var det i 1826 bosatt 2 kvenske familier. Under folketellingen i 1845 var det registrert 13 kvener i samme bygd.

I Tana er det i 1845 oppført 18 kvener. Emigrantene beskrives som kvener, og var av blandet finsk og kvensk opprinnelse. De ble kalt elvefinner.

Kvenbyen Vadsø.

Mellom 1836 og 1840 var det registrert flere kvener i Vadsø. De utgjorde 11 bosatte familier, foruten en del som var i tjeneste i andre husholdninger, da spesielt kvinner. I 1839 blir det skrevet om innvandringen at kvenene er like tallrike som nordmennene i Vadsø. Ved folketellingen i 1945 var det 135 kvener i Vadsø by.

De fastboende kvenene i Karasjok beskrives i 1827 som samer. Klesdrakten og det samiske språket delte de med samene, mens noen familier hadde beholdt det finske språket. I 1845 oppføres ingen kvener i Karasjok og Polmak. Befolkningen i Polmak bestod da av 16 familier, som var av blandet kvensk-samisk etnisitet. Mange av dem hadde beholdt det finske språket. I skolen var undervisningsspråket dansk, mens de hjemme snakket kvensk og leste finske skrifter. Klesdrakten var den samiske.

Etterhvert som innvandringen til Øst-Finnmark økte, ble det holdt politiavhør av innvandrerne. Det første politiavhøret fant sted i 1836 i Nyborg i Nesseby, hvor åtte kvener som hadde oppholdt seg i sognet ble avhørt. To av dem ble pålagt å forlate landet, en valgte selv å returnere. Samme året ble det holdt politiavhør i Vadsø, hvor 15 kvener møtte opp. Fire av dem ble pålagt å forlate landet, mens tre av de avhørte selv valgte å reise tilbake til Finland kort tid etter.

Den eldste kvenske bosettingen i Sør-Varanger fant sted i Neiden. I dette området bodde det fra tidligere tid gresk-katolske skoltesamer. I 1821 bosatte den første kvenfamilien seg i Neiden, og flere familier kom i tidsrommet mellom 1831-1846. Ved folketellingen i 1845 oppføres i Sør-Varanger 77 kvener. Også her ble det avholdt avhør av kvener som hadde oppholdt seg i Norge.

Tidsrommet 1846-1910

Fra midten av 1800-tallet starter en ny fase i den kvenske innvandring. Minoritetspolitikken i dette tidsrommet ble totalt annerledes. Denne fasen er assimileringspolitikkens glanstid, der målsettingen var å fornorske kvenene. Målet var innlemmelse av minoritetene på storsamfunnets premisser, det vil si en fullstendig overgang fra minoritetskultur til majoritetskultur. Assimileringspolitikk var vanlig også internasjonalt på denne tiden, som et utslag av nasjonalismen og tanken om den homogene moderne nasjonalstaten, og felles språk og kultur var ansett som nødvendig.

Fornorskingspolitikken overfor kvener og samer ble nært koblet til utenrikspolitikken i nordområdene. Den ble sett på som et grensesikringstiltak. Det ble sett på som uheldig at folk av fremmed nasjonalitet, som vanskelig lot seg integrere i det norske samfunnet, kom i flertall i et område med lite norsk befolkning. Kategorien «innvandrere» ble stadig vanligere som begrep om kvenene: De hadde innvandret frivillig og var de ikke fornøyde med sitt nye hjemland, kunne de reise tilbake dit de kom fra, eller dra videre, for eksempel til Amerika.

Mellom 1855 og 1865 var det flere kvener som flyttet fra Vest-Finnmark og Vadsø til Tana. I folketellingen i 1865 er det oppført 93 kvener. De første kvenene som flyttet til Tana lærte samenes språk og antok deres klesdrakt. Kvener og samer giftet seg med hverandre, og språk og kultur ble ofte samisk. Skolespråket i Tana var også samisk, noe som var en påvirkende faktor.

I Karasjok ble kvenene i dette tidsrommet omtalt som samer. Det er derfor ingen tall på hvor mange kvener som var bosatt i Karasjok.

I flere lokalsamfunn var blandingen av samer og kvener betydelig og komplisert, noe som gjorde det vanskelig å avgjøre hvilken nasjonalitet folk tilhørte.

I Vardø prestegjeld er det registrert flere kvener i 1865. Disse kom ikke direkte fra Finland, men innflyttet etter lengre opphold i andre områder i Finnmark.

Innvandringen til Varangerfjorden ses i sammenheng med gode fiskeår. Med den kvenske befolkningens deltakelse i fisket i Varanger, og kjennskapen de fikk til det, fulgte en årlig innvandring av kvener, som særlig inntraff ved uår i det nordlige Finland.

I Sør-Varanger begynte stor innvandring av kvener til Bugøynes og Neiden. Antall kvener i Sør-Varanger hadde innen 1900 steget til 818. En stor del innflytting fra 1900-1910 skyldtes gruvedrift. Antallet kvener steg da fra 818 til 900, og dette var også etterkommere av kvener som flyttet til Sør-Varanger.

I folketellingen i Øst-Finnmark fra 1865 var 229 av innvandrerne født i Sverige og 1078 i Finland. Muligheten for utvandring til Amerika på 1870-tallet var av stor betydning for den kvenske innvandringen.

I 1895 kom et nytt reglement for salg av statens jord i Finnmark. Formålet var å regulere nasjonalitets- og språkforholdene i Finnmark ved hjelp av en lov som tilsa at man som fremmed statsborger ikke kunne erverve fast eiendom. For å få norsk statsborgerskap var man nødt til å beherske det norske språk. I 1903 ble det vedtatt en ny lov angående anvendelse av statens jord i Finnmark. Denne loven bestemte at statens jord kun skulle anvendes til dyrking og øvrig nyttiggjørelse av skikket befolkning, som kunne snakke, lese og skrive det norske språk, og som benyttet dette til daglig.

De strenge fornorskingsinstruksene fra midten av 1800-tallet ble ikke alltid etterlevd i praksis i lokalsamfunnet. Både samisk og kvensk språk overlevde fornorskingspolitikken. Men mye personlig fornedrelse og underkjennelse av egenverd fulgte definitivt i politikkens kjølevann.

I siste del av 1800-tallet var den kvenske bosettingen i Nord-Norge blitt betydelig. I følge folketellingen av 1875 utgjorde kvenene om lag en fjerdedel av befolkningen i Finnmark. I flere lokalsamfunn var 30-50% av befolkningen kvener. I Vadsø utgjorde kvenene på det meste rundt 60% av befolkningen. Etter om lag 1890 ble innvandringen svært redusert, for nærmest å opphøre etter århundreskiftet. Årsakene er delvis omlegging og ekspansjon i næringslivet i de nordlige delene av Finland og Sverige, delvis et strammere norsk arbeidsmarked og delvis bedre muligheter til utvandring til Amerika og andre oversjøiske områder.

Kilder og litteratur

• Bidrag til Kundskab om Qvænerne i Kongeriget Norge. Utg. Trykt hos W.C. Fabritius. 1848. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Kvenene. Utg. Tromsø museum - Universitetsmuseet. 2008. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Qvigstad, Just: kvænske indvandring til Nord-Norge. Tromsø. 1921. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Qvigstad, Just: Historisk Oversigt over Oplysningsarbeidet blandt Finnerne i Finmarken. Utg. Tromsøpostens bogtrykkeri. 1907. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Trekk fra Nord-Norges historie. Utg. Gyldendal. 1976. Digital versjon på Nettbiblioteket.